Å jukse eller ikke jukse
Jeg husket ikke svaret på ett av spørsmålene på spørreskjemaet. Det ville ha vært så lett å kaste et blikk på sidemannens svar.
Jeg var en 17 år gammel sykepleierstudent og syntes at mitt andre studieår var hardt. (På Filippinene avslutter vi videregående skole når vi er 16 år.) De endeløse prøvene, prosjektene og leseoppdragene var utmattende for meg. Jeg følte at jeg alltid var mørk under øynene fordi jeg vanligvis fikk lite søvn. Tross den tunge arbeidsbyrden prøvde jeg alltid å huske at «offer og lydighet kronen ham bringer».1
Jeg visste at hvis jeg arbeidet hardt, ville jeg få en bedre fremtid. Hver gang jeg ønsket å gi opp og gå til sengs uten å studere, tenkte jeg på hvor lei meg jeg ville være neste dag og føle at jeg hadde lidd et nederlag hvis jeg gjorde det dårlig på en prøve eller en oppgave. Dette var nok motivasjon til å holde meg våken så jeg kunne studere.
Mange av mine medstudenter ble urolige når de gjorde det dårlig på en prøve. Men de ønsket ikke å arbeide og studere hardt. Derfor «hjalp» studentene ofte hverandre ved å gi hverandre svarene på spørsmål eller prøver og lot andre se på deres ark når professoren ikke så det. Jeg ble ofte fristet til å gjøre det samme, men våget det aldri. Jeg har lest utallige ganger i Kirkens tidsskrifter at Kirkens medlemmer skulle ha høye normer, noe som betyr at vi ikke skal jukse. Så jeg studerte hardt og sto imot fristelsen, selv om dette av og til betydde at jeg fikk dårligere karakter enn mine medstudenter, siden de hjalp hverandre.
En dag hadde jeg undervisning fra klokken syv om morgenen til syv om kvelden, og jeg hadde en prøve i hver undervisningstime. Bare til den første prøven måtte jeg lese 10 sider. «Hvordan skal jeg komme gjennom alt dette?» undret jeg. Heldigvis klarte jeg meg bra på den første prøven. I lunsjpausen leste jeg til den neste. Da jeg kom til timen og begynte på spørsmålene, så jeg at jeg visste svarene på alle spørsmålene unntatt ett. «Hvordan kan dette ha seg?» tenkte jeg. «Jeg har studert hardt til denne prøven. Jeg skulle kunne dette svaret!»
Jeg banket pennen ergerlig mot stolen min. Da falt det meg inn at det ville ta bare et øyeblikk å vende på hodet, stryke meg litt i håret og kaste blikket mot sidemannens svar. «Jeg kunne gjøre det bare denne ene gangen,» tenkte jeg, «så får jeg en god karakter. Bare én gang skader ikke. Dessuten er det så urettferdig for meg. Jeg studerer hardt, likevel får jeg dårligere karakterer enn mine medstudenter fordi jeg ikke jukser!» Men jeg følte ikke godt for det. Jeg fingret urolig med håret og prøvde å bestemme meg. Skulle jeg jukse eller ikke jukse?
Da sa en røst inni meg: «Nei, Shery! Det er galt å jukse, og du vet det!» Plutselig gikk det opp for meg at selv om jeg fikk den høyeste karakter på prøven, ville jeg ikke føle meg vel med det om jeg jukset. Min himmelske Fader stolte på at jeg ville ta et riktig valg – dette valget var den virkelige prøven.
Akkurat da kom jeg til å tenke på et skriftsted jeg hadde lært på Søndagsskolen: «Hvordan skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» (1. Mosebok 39:9). Jeg visste at min himmelske Fader hadde hjulpet meg gjennom utallige utfordringer, også mange prøver og skoleoppgaver. Hvordan kunne jeg glemme alt han hadde gjort for meg og velge å synde?
Til denne dag kan jeg ikke minnes resultatet av den spesielle prøven. Jeg kan ikke huske om jeg kom på svaret eller ikke. Men jeg har alltid husket at det føltes godt å treffe riktig valg.
Som tredjeårs-student har jeg fremdeles det samme enorme skolearbeidet og de samme fristelsene, men å velge ikke å jukse er ikke vanskelig, for jeg har allerede gjort det valget, på et tidspunkt da fristelsen var vanskeligst å stå imot. Jeg har lært at gleden og tilfredsstillelsen ved å få gode karakterer er større når jeg arbeider hardt og fortjener dem. Ugudelighet har sannelig aldri vært lykke (se Alma 41:10). Sann lykke finnes ved å holde budene og følge vår profets og andre av Kirkens lederes veiledning. Jeg tror virkelig på ordene «Hold alle budene. Da vil vi få trygghet, da vil vi få fred.»2
Illustrert av Gregg Thorkelson