Tjeneste i Kirken
Kan du gi meg en velsignelse?
Sneen falt tett der jeg langsomt kjørte oppover bakken. Hvis jeg bare kommer opp, tenkte jeg, kan jeg komme trygt hjem. Men idet jeg overså en kurve, så jeg en bil komme nedover ute av kontroll og rett mot meg. Jeg fikk bare tid til å skrike før sammenstøtet, og så mistet jeg bevisstheten.
Jeg hadde ingen anelse om hvor lang tid som var gått da jeg prøvde å åpne øynene. Sneen stakk meg i ansiktet idet den blåste inn gjennom et smadret sidevindu. Jeg strevde med å huske detaljer, som hvor jeg var på vei før ulykken. Jeg var alene og redd, og gråt på grunn av den bankende smerten i skulderen og brystet. Jeg tryglet min himmelske Fader om at skadene ikke måtte være for store og at jeg ville klare meg bra.
Noen øyeblikk senere følte jeg en hånd som holdt min. Uvilkårlig grep jeg den. Jeg åpnet øynene og så en mann i sort jakke og hatt som sto utenfor den smadrete bilen. Han sa at hans hustru hadde sett kollisjonen fra deres hus, og han kom for å se om han kunne hjelpe. Han holdt hånden min og sa at alt ville bli bra.
Jeg prøvde å spørre mannen om han var siste-dagers-hellig, men det eneste jeg kunne hviske, var: «Kan du gi meg en velsignelse?»
Han svarte ja og strakte så hendene gjennom det knuste vinduet og la dem på mitt hode.
Jeg husker ikke hva han sa. Men jeg husker at jeg tenkte at jeg ville bli bra fordi jeg hadde mottatt en velsignelse. Jeg følte fred og ro.
Da ambulansen kom, forsvant mannen for meg. Noen timer senere forlot jeg sykehuset med et brukket ribben og mange hevelser og sår, men ingen alvorlige skader.
Den morgenen hadde jeg bedt om at jeg måtte få kjøre trygt, og først tenkte jeg at min himmelske Fader ikke hadde besvart min bønn. Men snart innså jeg at han hadde det og at han ikke hadde latt meg være alene. Min bønn ble besvart gjennom en villig prestedømsbærer som bodde få meter fra ulykkesstedet, en ulykke som kunne ha forårsaket en langt mer alvorlig situasjon for meg.
Jeg ville ikke ha gjenkjent mannens ansikt om jeg hadde passert ham på gaten. Jeg ville ikke ha husket hans stemme om jeg hørte ham si hei. Men jeg er takknemlig for denne fremmede som var verdig og villig til å forrette en prestedømsvelsignelse da jeg trengte det.
Illustrasjon: Brian Call