Gå i kirken!
Dwight LeRoy Dennis, Utah, USA
Da jeg gikk det første året på high school, traff jeg en siste-dagers-hellig jente i tegnetimene. Hun øvet stor innflytelse på meg, og jeg ble døpt inn i Kirken.
Etter at jeg var ferdig med high school, bestemte min mor og far seg for å flytte fra California til Idaho. Vi festet tilhengeren vår til bilen og startet nordover. Vi hadde akkurat kjørt gjennom Lovelock i Nevada da jeg begynte å kjøre for fort nedover en liten bakke. Det var ingen stabiliserende stenger til å holde tilhengeren på plass, så den begynte å slingre fra side til side. Jeg hugget i bremsene, og tilhengeren skar ut til siden og sendte oss gjennom en veigrøft. Bilen tippet over til den ene siden og hengeren til den andre.
Heldigvis ble ingen skadet. Men tilhengeren var et eneste kaos både utvendig og innvendig. Tilhengerfestet var bøyd som en kringle, alle vinduene var knust, og eiendelene våre var spredt overalt.
Folk fra veipatruljen ankom og ringte etter en kranbil. Mor og far visste ikke hva de skulle gjøre. De få pengene de hadde spart, gikk med til bergingsfirmaet. Akkurat da fikk jeg en sterk innskytelse om at jeg skulle gå i kirken neste dag, søndag. Far, som ikke var medlem av Kirken, mente jeg var sprø. Vi måtte samle eiendelene våre og reparere tilhengeren, og fordi han var funksjonshemmet og hadde dårlig helse, var det jeg som måtte stå på. Men innskytelsen om å gå i kirken vedvarte. Jeg ba mor snakke med far for meg. Det gjorde hun, og overraskende nok gikk han med på det.
Søndag morgen fant jeg stedets møtehus og satte meg på bakerste rad i møtesalen idet nadverdsmøtet begynte. Jeg ba om at Ånden ville være med min familie i denne vanskelige tiden.
Etter møtet presenterte en eller to personer seg for meg, og jeg forklarte kort hva som hadde hendt. Deretter dro jeg tilbake til der vi hadde slått oss ned, og tilbragte resten av dagen med å rydde opp.
Mandag morgen hadde vi nettopp begynt å rydde igjen da medlemmer fra menigheten som jeg hadde vært tilstede i, plutselig dukket opp og tilbød hjelp. En glassmester som eide en forretning, sa han ville erstatte alle vinduene i hengeren uten å bli betalt, og en sveiser tilbød seg å rette ut hengerfestet gratis.
Far sa lite, men var åpenbart forbløffet, mor felte tårer av takknemlighet, og min søster og jeg var takknemlige for hjelpen. Da dagen var over, var vi klar til å fortsette turen til Idaho.
Av denne erfaringen lærte jeg at Åndens tilskyndelser er reelle. Jeg vet også at våre bønner ofte blir besvart gjennom andre mennesker, og at det å stole på Herren vil bringe fred og glede.