Ildens og troens øyer: Galapagosøyene
Galapagosøyene er meget mer enn lava, finker, skilpadder og turisme. Det er et senter for tro, der tjeneste og offer har ført til en spesielt stor enhetsfølelse og sterk overbevisning.
Forbi det kuperte landskapet av lavaklipper stiger en stor søyle av kampestein opp, en bastion mot havets kalde saltvannsprut. Ved nærmere ettersyn ser man at de ujevne kantene faktisk er hodene til flere iguaner, som klynger seg sammen som slanger og venter på morgensolens energigivende varme. Noen iguaner har forvillet seg bort og venter alene her og der i nærheten av klippefoten. Med sine store klør, skarpe som kniver og nesten så lange som en kvinnes fingrer, holder de seg skrustikkefast i steinen.
Men de fleste er samlet i grupper for å finne varme og trygghet. Deres læraktige kropper skjermer hverandre instinktivt mot kulden og mørket, og hjelper hverandre i sitt felles behov. Her på Galapagosøyene, øyer dannet av ild, er livet noe dyrebart. Det er et land der vitenskap og tro blandes, der vi forstår at vi alle er en del av en felles humanitet. Og her forstår Kirkens medlemmer, i likhet med disse iguanene, at de henter styrke ved å holde fast på sine pakter etter hvert som de danner en forenet kurs mot Herren gjennom tro, tjeneste og offer.
Hvordan innsamlingen begynte
Tidlig en morgen en gang da André Degel, turguide og naturforsker, besøkte Quito i Ecuador, spaserte han en søndag forbi et siste-dagers-hellig møtehus. Året var 1997, og selv om han var medlem av Kirken, hadde han vært mindre aktiv i mange år etter at han flyttet til Galapagosøyene. André husket hvor gode følelser han hadde hatt i kirken og pleide ofte med vilje å spasere forbi et møtehus når han var i Ecuador. Vanligvis gikk han ikke inn. Han ønsket bare å være i nærheten av bygningen. «Det fikk meg til å føle meg bedre,» sier han, «som om jeg var hjemme.»
Denne dagen skulle nadverdsmøtet straks begynne. Etter et øyeblikks nøling bestemte André seg for å gå inn. Det var en avgjørelse som kom til å forandre livet for mange hundre personer.
Etter møtet hilste misjonærene og medlemmene på André. Han husker samtalen med glede, spesielt hvor overrasket – og begeistret – de var da de oppdaget at han var fra Galapagosøyene.
På den tiden var ikke Kirken formelt organisert på øyene. Faktisk var ikke prestedømsledere i Ecuador klar over at det var medlemmer der.
Misjonærene kastet ikke bort tiden. De presenterte André for misjonspresidenten i Quito Ecuador og forsikret seg om at de fikk Andrés kontaktinformasjon.
Kort tid etterpå reiste André hjem til Puerto Ayora, den største byen på Galapagosøyene, på øya Santa Cruz. Snart sendte misjonen ham to kartonger med Kirkens materiell, bl.a. studiehåndbøker. Men det viktigste var kanskje at misjonspresidenten hadde skaffet en liste over medlemmer som bodde på øyene, og denne kunne André bruke for å hjelpe til med å samle dem. En rask gjennomgang av listen overrasket André.
«Det var personer på listen som jeg kjente, men jeg visste ikke at de var medlemmer av Kirken,» forklarer han.
Samtidig følte andre medlemmer i Santa Cruz at de skulle etablere Kirken der. Alle hadde flyttet til Galapagosøyene for å finne arbeid. Nå søkte de hverandre.
Kallet om å samles
For Mariana Becerra var livet vanskelig før Kirken ble etablert der. Hun hadde bare vært medlem av Kirken i et par år da hun kom til øyene i 1990.
«Det var ingen kirke der da jeg kom,» sier Mariana. «Det var bare min sønn og jeg. Vi holdt familiens hjemmeaften og prøvde å etterleve evangeliet. Men de få andre medlemmene jeg kjente, levde ikke ifølge evangeliets normer.»
David og Jeanneth Palacios hadde en lignende erfaring. David var blitt medlem av Kirken som tenåring, og Jeanneth ble døpt i 1993, bare et år før paret flyttet til Galapagosøyene.
«Da vi kom hit, kjente vi ingen andre medlemmer. Jeg trodde vi var de eneste. Det var svært vanskelig å leve uten Kirken,» sier Jeanneth.
«Så en dag i 1997 kom André til stedet der jeg arbeidet og sa: “Jeg ser etter Jeanneth de Palacios. Er du medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, mormonkirken?”
Jeg følte det som Herren hadde rakt ut sin hånd og samlet sine får,» minnes Jeanneth. «Og jeg sa: ”Ja, ja!” Jeg var så glad fordi vi ikke er alene. Vi er flere!»
Mariana tilføyer: «Det føltes så godt da André samlet oss. Vi hadde noe betydningsfullt – noe større enn vennskap – som medlemmer av Kirken.»
Innbyrdes enhet
Straks André hadde samlet en kjernegruppe, begynte de å ha regelmessige møter. Til å begynne med var det bare fire familier og venner.
«Vi kom ofte sammen, noen ganger daglig, for det meste hos meg,» sier André. «Vi studerte bøkene misjonen hadde sendt oss og Bibelen og Mormons bok.»
«Det var en skjønn tid,» sier Araceli Duran. «Vi var svært forenet. Vi kom sammen hver uke for å studere.»
«Det er noe jeg aldri vil glemme,» sier Jeanneth, «for vi følte sterk enhet, vi følte at vår himmelske Fader elsket oss og visste at det var nå vi trengte å komme sammen.»
De var avhengige av hverandre, underviste hverandre og bygget opp sin tro sammen. Snart ble deres innsats anerkjent, og en offisiell gren ble organisert tidlig i 1998.
Med tiden vokste grenen, og medlemmene trengte mer plass. De leide et lite hus og flyttet deretter til en større bygning som hadde vært hotell. I denne store bygningen vokste de, og nesten 100 medlemmer var tilstede. Selv om grenen vokste på grunn av innsats for aktivisering og folk som flyttet inn, skyldes mye av dens styrke nye konvertitter.
Oswaldo Villón og hans hustru, Rosario, er et slikt eksempel. Rosario ble døpt i 2000 og har vært president for Hjelpeforeningen, Primær og Unge kvinner. Oswaldo, som ble døpt et år senere, er eldstenes quorumspresident. For begge førte Kirken til en fullstendig forandring i livet.
«Kirken reddet meg,» forklarer Oswaldo. «Før levde jeg i verden. Jeg var ikke alkoholiker, men jeg drakk jevnlig. Da jeg ble medlem av Kirken, var disse 25 personene min familie. Vi var så forenet som det er mulig å være. Og vi arbeidet hardt for at grenen skulle vokse.»
Takket være medlemmenes utrettelige innsats er det ofte mellom 100 og 120 medlemmer tilstede på nadverdsmøtet. I september 2009 ble de belønnet med at en kirkebygning ble innviet.
Kraften i tjeneste
Noen av grenens medlemmer og deres familier bor i Santa Cruz’ frodige høyland. Her besluttet grenens ledere å stå for et tjenesteprosjekt 4. september 2010.
«Eldstenes quorum prøver hver måned å arrangere ett eller to mingas», eller tjenesteprosjekter, sier Oswaldo. «Vi utfører dem for den som mest trenger tjenesten. Denne gangen skal vi bygge et hus for en søster.»
Halvparten av et hus, egentlig. En uke eller så tidligere hadde medlemmer bygget den første halvparten. Denne dagen brukte mer enn 20 av dem seks timer eller mer på å bygge den andre halvparten, inkludert kjøkken, et vannsamlingssystem og en gangvei rundt huset. Det beskjedne huset sørger for et sted å bo for Elena Cedeño og hennes barn, som ikke var medlemmer av Kirken på den tiden. Alle var ytterst glade for tiden medlemmene brukte og innsatsen de gjorde. (Søster Cedeño og hennes sønn Sebastián ble døpt i januar 2011.)
«Det er ikke noe bedre enn å gjøre tjeneste for folk som trenger det,» sier Oswaldo. Og uttrykket i øynene hans, og også til de andre grensmedlemmene og søsteren de hjalp, vitner om den enhet en slik tjeneste fører til.
Det som virkelig betyr noe
Den tjeneste og gjensidige samhørighet blant medlemmene på Galapagosøyene som har skapt en slik enhet, førte til rike velsignelser i 2007. Det året ledsaget David og Jeanneth Palacios fem familier i grenen, nesten 25 personer tilsammen, til Guayaquil Ecuador tempel.
«Å se disse familiene bli beseglet fikk meg til å føle som om jeg var blitt transportert til himmelen,» sier Jeanneth. «Vi følte sterkt Herrens nærvær. Alle disse fem familiene er svært aktive i dag.»
Under dette besøket til templet ble grenspresident Daniel Calapucha og hans hustru, Angela, beseglet, og deres tre barn ble også beseglet til dem.. «Templet forvandler en fullstendig,» sier president Calapucha. «Det er i sannhet Herrens hus. Å være sammen som familie i Herrens evangelium forandrer liv. Det er derfor jeg blir værende i denne kirken. Etter å ha blitt beseglet som familie frykter jeg ikke lenger døden. Jeg frykter ikke lenger for å miste min familie når jeg dør.
Templet har blitt fundamentet for å føle og vite at vår himmelske Fader lever – og hans Sønn, Jesus Kristus, og Den hellige ånd. Det er et vitnesbyrd som ingen kan ta fra meg.»
Hva Galapagosøyene lærer oss
Hvert medlem av Kirken på Galapagosøyene er en pioner i vår tid. Nesten alle de voksne medlemmene er konvertitter, og mange av dem har blitt døpt de siste årene. Alle bidrar til å bygge opp Guds rike på en fjerntliggende øy med knappe ressurser. Mye av maten og all bensin og industrielle og teknologiske produkter må importeres. Den lokale økonomi, selv om den er relativt god, avhenger av den lunefulle inntektskilde som turisme er.
Kanskje det mest stabile på øyene er medlemmenes hengivenhet overfor hverandre og sterke vilje til å bygge opp riket. Denne hengivenhet er like bemerkelsesverdig som den økologisk gjensidige avhengighet til øyene som de bor på. Økosystemet på Galapagosøyene avhenger av levende skapningers sunnhet – både den enkeltes og artens – så disse lykkes med å samhandle med sine omgivelser.
Turguide og naturforsker André forklarer: «Galapagosøyene lærer oss at et økosystem er som et levende vesen. Det er som et legeme. Det har trykk, væsker og organer. Hvis noe av dette svikter, lider alt.»
Galapagosøyene lærer oss også om det storslagne i Guds skaperverk. Ikke noe er hjemmehørende på Galapagosøyene. Alt liv, alle planter, dyr og folk er importert.
«Hvis man tenker over det,» forklarer André, «er sjansene for at liv skulle oppstå her på Galapagosøyene utrolig. Først måtte lavaen brytes ned så meget at den kunne gi grobunn for liv. Så måtte det skapes kilder til ferskvann. Deretter måtte frø ankomme med mulighet til å spire. Og de måtte kunne bestøve hverandre.
Deretter måtte levende skapninger ankomme, enten flytende på vannet eller flyvende eller på annet vis. Og medlemmer av begge kjønn måtte innfinne seg på samme tid og sted og i samme tilstand, slik at de kunne formere seg og finne mat og vann. Det finnes tusenvis av dyrearter på Galapagosøyene.
Husk at det nærmeste fastland er 1000 km unna. Det er litt av et mirakel at alle disse betingelsene oppfylles.»
Likevel er det nøyaktig det Herren, i sin uendelige visdom, har fått til å skje.
På samme måte som et økosystem blomstrer når alle dets medlemmer er i harmoni, danner Kirkens medlemmer et slags sosialt og åndelig økosystem. Medlemmene er enkeltpersoner som også er en del av økosystemer kalt familier og menigheter og grener av Kirken. Hvert medlem har en vesentlig rolle og bidrar til frelse og opphøyelse for seg selv, familien og andre av grenens medlemmer.
Den enkeltes avgjørelser, i likhet med den André tok om å gå i kirken den dagen i 1997, kan ha en varig virkning. Medlemmenes samlede avgjørelser om å bygge opp riket gjennom uselvisk tjeneste kan for noen synes som ikke stort mer enn et gammelt munnhell. Men for medlemmene på Galapagosøyene er slike avgjørelser helt avgjørende når det gjelder styrken i deres overbevisning, kraften i deres enhet og troen på deres pakter.
Foto: Joshua J. Perkey, unntatt der annet er oppgitt
T.v.: Øyene Santa Cruz (t.v.) og Baltra (t.h.) som tilhører Galapagosøyene. Over: Iguaner klamrer seg til en stein i Tortuga Bay, Santa Cruz.
Over: Bukten og byen Puerto Ayora, Santa Cruz. Under f. v.: Sandra og André Degel med sin niese Claudine; Mariana Becerra; familien Palacios ; Oswaldo og Rosario Villón.
Under: Daniel og Angela Calapucha; Araceli Duran med sine barn; medlemmer av Galápagos gren hjalp til med å bygge Elena Cedeños hus; Galapagosøyenes møtehus.
Under: Familien Fueres sluttet seg til Kirken i Otavalo, Ecuador, og flyttet senere til Galapagosøyene for å finne arbeid. Nedenfor t.h.: Elena Cedeño (t.v.) med sin søster, Maria. Med Marias hjelp sluttet Elena seg til Kirken tidligere i år.
Galapagosøyene
Stillehavet
Ecuador: 1000 km øst
0˚ ekvator
90˚
Isabela
Fernandina
San Salvador
Baltra
Santa Cruz
Puerto Ayora
Santa María
San Cristóbal
Española
0 10 20 30 40 miles
0 10 20 30 40 50 60 kilometer
Marchena
Pinta
Øverst t.v.: Fotografi gjengitt med tillatelse fra Floyd og Susan Baum
Kart: Mountain High Maps © 1993 Digital Wisdom Inc.