Ungdom
Mor reddet oss
Da jeg var seks, så min lillesøster og jeg på en basketballkamp der våre eldre søstre deltok. Far ville gå hjem, og så bestemte vi oss for at vi ville gå hjem sammen med ham. Derfor løp vi etter ham i regnet. Vi fant ham ikke og gikk tilbake til idrettshallen for å dra hjem sammen med mor, men da vi kom inn i hallen, var alle gått derfra.
Jeg husker at jeg trykket meg inntil en dør og prøvde å holde min lillesøster og meg unna regnet. Jeg ba om at noen ville komme. Så husker jeg at jeg hørte døren til vår røde varebil bli smelt igjen, og vi løp mot lyden. Så har jeg et av mine mest levende barndomsminner: Mor slo armene sine rundt oss «som en høne samler sine kyllinger under sine vinger» (3 Nephi 10:4). Mor hadde reddet oss, og jeg hadde aldri følt meg tryggere enn jeg gjorde i det øyeblikket.
Når jeg tenker på den innflytelse hun hadde på meg, ser jeg at mors liv har ført meg mot Frelseren og har vist meg hva det betyr å «løfte de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær» (D&C 81:5). Hun stolte på Jesus Kristus, som ga henne «uant styrke» («O, må jeg følge deg», Salmer, nr. 201).