En sang og en bønn
Da Dillon ikke traff den høye tonen, strakte han seg enda høyere for å få den hjelpen han trengte.
Dillon har et fryktelig problem: Hans største talent er også hans største frykt. «Jeg elsker å synge,» sier den 16 år gamle tonganske gutten, «men ikke foran mennesker. Jeg blir for redd.»
Tenk dere hans blandede følelser da Kirken i Tonga kunngjorde at det skulle holdes stemmeprøver for å produsere en tongansk lydversjon av Det gamle testamentes Seminar-pensum. Han var både begeistret og vettskremt.
Tre sanger på lydinnspillingen krever en mannlig vokalist. Da Dillon hadde sunget sangen som han skulle prøve på, overrasket produceren ham ved å be ham synge en sang til av sangene på lydsporet. Enda så nervøs han var, gjorde han det, og produceren sa: «Vi har funnet vår gutt.»
Til sin store begeistring – og fortvilelse – fikk Dillon anledning til å synge alle de tre sangene.
Dillons talent, Dillons frykt
Dillon, som er medlem av the Ma‘ufanga menighet, Nuku‘alofa Tonga stav, gjør det utmerket på skolen. Han er en av omkring 10 prosent av tonganske elever som blir utvalgt til å gå på den offentlige skole. Han liker også Seminar. «Han vekker oss tidlig så han kan komme seg til Seminar,» sier hans mor, Malenita Mahe.
Men å synge er det han elsker – selv om hans familie ikke engang visste han kunne synge før han ble bedt om å synge solo under et Primær-program et år.
«Dillon har alltid vært sjenert,» sier hans mor.
Han sang så bra på Primær-programmet at han ble bedt om å synge under en konferanse for Nuku‘alofa Tonga stav. Etter det var han hektet.
Han sa til sin mor: «En dag skal jeg bruke mitt talent for Gud.» Etter at han var blitt valgt til å synge på lydopptaket, sa han til henne: «Mor, jeg brukte mitt talent.»
Dillons eldre bror, Sione, sier at han prøver å oppmuntre Dillon til å synge. «Jeg ville være henrykt om jeg hadde talentet hans,» sier han. «Alle ønsker at han skal dele det med andre.»
«Jeg liker at han synger,» sier hans søster, Pea.
«Jeg ønsker å synge som ham en dag,» sier hans ni år gamle bror, Paula.
Dillon er takknemlig for familiens støtte. «Jeg elsker familien min,» sier han. «Jeg er sikker på at jeg med deres hjelp kan gjøre min svakhet til styrke.»
Han strakte seg høyere
Mens Dillon arbeidet med staben for å synge inn sangene, strevde han med én tone. «Jeg klarte ikke å treffe den,» sier han. «Vi øvet i timevis.»
Utmattet og motløs dro han endelig hjem den kvelden. Han visste at han neste morgen måtte synge inn sangen.
«Jeg gikk rett inn på rommet mitt og ba min himmelske Fader hjelpe meg,» sier han.
Alt han tenkte på, var hvor viktig lydinnspillingen ville være for de 50 000 medlemmene av Kirken i Tonga, samt tusener andre som snakker tongansk rundt i verden.
«Det var en av de lengste nettene i mitt liv,» sier han.
Etter en lang natt med bønn og bare litt søvn gikk Dillon til opptaksstudioet og traff tonen.
«Halleluja,» husker han at han sa. «Jeg var lykkelig.»
Vær ikke redd
Ett av Dillons favorittskriftsteder er Josva 1:9: «Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.»
Dillon satte dette løfte på prøve, og han lærte at det var sant. «Jeg gjorde mitt beste. Jeg anstrengte meg og la hele min sjel i sangene så tilhørerne vil være i stand til å føle Ånden.»
Etter hvert som Dillon vokser fra frykten og blir fortrolig med sine talenter, innser han at han har mottatt en mengde hjelp – ikke bare fra familien, men fra sin himmelske Fader.
«Jeg vet,» sier han, «at Gud besvarer mine bønner.»
Foto: Adam C. Olson. Bakgrunn © PhotoSpin