En standhaftig pioner, mange generasjoner ble velsignet

Siden Kirkens tidligste dager har medlemmer blitt forfulgt og latterliggjort for sin tro. En ung kvinne som opplevde slik forfølgelse, var Sara Elvira Eriksen. Hun ble født i Drammen i Norge i 1895. Etter at hun hadde mottatt et vitnesbyrd var hun trofast mot evangeliet – en trofasthet som hadde mer langtrekkende virkning enn hun kunne se for seg i sin levetid. På grunn av hennes mot og tro har hennes etterkommere nå evangeliets velsignelser i sitt liv.

I likhet med Sara kan vi møte hindringer som krever at vi tar et standpunkt når det gjelder vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans gjenopprettede kirke. Vårt valg om å holde fast ved vår tro kan øve innflytelse på andres liv, slik Saras gjorde. Her er hennes historie.

Da jeg var 15 år, tok min far og jeg en spasertur en søndag kveld. Plutselig stanset min far og foreslo at vi skulle gå i mormonkirken. Jeg ble forbauset, men av nysgjerrighet gikk jeg med ham. Koret sang en vakker salme. Jeg hadde aldri hørt noe så gripende.

Etter sangen reiste en misjonær seg og talte om Guddommen. Etterpå snakket han med min far og meg i noen minutter.

Jeg gikk ikke til kirken igjen før ett år senere. Da gikk jeg for å lære engelsk av misjonærene. Etter hver engelsktime begynte vi å drøfte religiøse saker. Misjonærene underviste meg i evangeliet og lærte meg å be til Gud Faderen i Jesu Kristi navn. De fortalte meg om evangeliets gjengivelse gjennom profeten Joseph Smith, om Mormons boks fremkomst og mange andre prinsipper i evangeliet.

Alt dette var nytt for meg, men likevel lød det noe kjent. Jeg studerte Skriftene grundig og ba oppriktig om å forstå, hvilket ble gitt meg.

Min far merket at jeg forandret meg. Men da han forsto at jeg ble alvorlig interessert i Kirken, ble han sint og forbød meg å gå dit. Jeg gikk likevel. Ofte sendte han min bror for å hente meg hjem midt under Kirkens møter.

Da jeg fylte 17, spurte far meg om hva jeg ønsket til fødselsdagen. Jeg sa at jeg ønsket at han skulle gi meg lov til å bli døpt. Han slo hånden i bordet og ropte: «Aldri!»

På denne tiden hadde mine foreldre sluttet seg til en annen kirke. Far sendte kirkens prest og andre for å snakke med meg, men jeg holdt fast på mitt vitnesbyrd om evangeliet. Far sa at jeg var en skam for familien, og jeg ble tvunget til å dra hjemmefra. Jeg bodde hjemme hos en søster i Hjelpeforeningen en uke. I løpet av denne tiden ble min far mildere stemt, og han lot meg komme hjem.

Etter flere måneder forsto far at ikke noe kunne ta fra meg det vitnesbyrd jeg hadde om evangeliet, så han ga sitt samtykke til at jeg kunne bli døpt. Min glede og lykke var så stor at dette gjorde et sterkt inntrykk på far. Han ønsket til og med å reise med meg til Oslo for å overvære dåpen.

Mor sa ikke stort hele denne tiden, men jeg forsto at hun trodde evangeliet var sant. Vi tilbragte mange timer sammen med å snakke om evangeliet.

Men striden var ikke over hjemme. Far ville ikke lytte til meg. Jeg la brosjyrer på nattbordet hans, for han leste alltid til langt på natt. Jeg inviterte ofte misjonærer hjem, og de snakket med far, men ingenting syntes å hjelpe.

En dag spurte far meg: «Ber du noen gang?» Jeg fortalte ham at jeg ba hver dag om at hans øyne ville bli åpnet for evangeliets sannhet. Han svarte at alt var fra djevelen, men sa så: «La oss be sammen.»

Jeg sa: «Fint, du ber til din Gud, og jeg vil be til min Gud, og vi vil se hvem som svarer først.» Og det gjorde vi.

Kort tid etterpå begynte jeg å se at han leste brosjyrene og Mormons bok. Han gikk til kirken med meg flere ganger, men ville aldri snakke om det eller vise meg noen forandring i sin tro. Likevel gikk det sjelden en dag uten at vi drøftet forskjellige prinsipper i evangeliet.

Etter tre år på denne måten fortalte han meg en dag at han skulle reise til Oslo og ønsket at jeg skulle bli med. Da vi kom til stasjonen, var en av grenens eldster der. Jeg spurte hvor han skulle hen.

Eldsten svarte: «Vet du det ikke? Jeg skal døpe din far.»

Jeg gråt og lo! En måned senere ble min mor og yngste bror også døpt. Min søster og hennes mann sluttet seg til Kirken kort tid senere, det samme gjorde tre av mine brødre.

Fotografi gjengitt med tillatelse fra Janet Bylund