To pionerer forbinder to århundrer
En skotsk gutt. En taiwansk pike. Halvannet århundre skiller, men knyttes samme ved tro.
Kjære Ebenezer, du kjenner meg ikke. Vi har aldri truffet hverandre.
Den 17. november 1830 ble du født i Dunblane, Perthshire, Skottland, og dine foreldre var Andrew Bryce og Janet Adams Bryce. De ga deg navnet Ebenezer.
143 år senere ble jeg født i Hualien, Taiwan. De ga meg navnet Ji-Jen Hung.
Du begynte å arbeide på skipsverft da du var 10. Senere ble du lærling og var svært dyktig i ditt fag.
Da jeg var fire, begynte jeg å lære timetabeller og de kinesiske fonetiske symbolene. Det var ikke lett, men jeg klarte det.
Våren 1848 ble du interessert i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, selv om din far, familie og dine venner ikke delte din begeistring. De gjorde alt de kunne for å overtale deg til å bryte forbindelsen med Kirken. Din far låste til og med klærne dine inne for å hindre deg i å gå på søndagsmøtene. Men din tro var klippefast. Tross forfølgelse kjempet du videre.
Den 4. desember 1986 banket to amerikanske misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på døren til min fars hus. Selv om far lot misjonærene komme på besøk regelmessig, var han aldri interessert i budskapet. Noen måneder senere skilte han seg fra mor og giftet seg igjen.
Da far fortalte misjonærene de triste nyhetene om vår oppløste familie, ba han dem også om ikke å komme tilbake.
Misjonærene la igjen et eksemplar av Mormons bok med adresse til nærmeste kirkebygning skrevet på innsiden av permen og sa: «Vi vil alltid være dine venner. Hvis det er noe vi kan gjøre for din familie, kan du komme til denne adressen, og du vil finne oss der.»
Å ta farvel med misjonærene den kvelden var vanskelig, for jeg hadde følt noe dyrebart i deres budskap.
Min stemor flyttet inn. Hun og far ble aggressive, livet ble tøft, og jeg ble en kynisk tenåring.
En kveld da jeg ikke lenger tålte deres stygge behandling, fór jeg ut døren i frykt og gjemte meg i rismarkene, ensom, nedfor og trøstesløs. Jeg ønsket å rømme, men hadde ikke noe sted å dra.
Plutselig husket jeg hva eldstene hadde sagt under det siste besøket. «Det første jeg skal gjøre i morgen, er å gå tilbake og finne mine venner!» sa jeg til meg selv og følte en indre fred for første gang på mange år.
Tidlig neste morgen hoppet jeg opp på sykkelen min og syklet til kirken nede i byen, men eldstene som hadde besøkt familien min et par år tidligere, hadde reist hjem. Akkurat da jeg holdt på å gi opp, kom to vennlige damer med de kjente sorte navneskiltene på jakkene bort til meg og presenterte seg.
Kjære Ebenezer, tross din fars motstand ble du døpt i april 1848, som den eneste konvertitt i din familie.
En måned etter at jeg møtte misjonærsøstrene, ble jeg døpt, i november 1988, som den første konvertitt i min familie.
Men far og min stemor gjorde det vanskelig for meg å gå i kirken.
En dag da jeg kom hjem fra en Unge kvinners aktivitet, kom far trampende inn, bannet, grep Skriftene mine og rev dem i stykker. Biter av hvitt papir svevet i luften og landet pent og stille på gulvet, dit mine tårer også falt.
Det var som et mareritt jeg ikke kunne våkne av.
Da jeg fylte 21, sa jeg at jeg hadde et sterkt ønske om å reise på heltidsmisjon. Far reagerte med å si at han ikke ville se meg mer. På den kinesiske nyttårsaften, da de fleste dro hjem for å være sammen med sine kjære, ble jeg jaget hjemmefra.
Kjære Ebenezer, da du ikke lenger kunne utholde familiens og dine venners forfølgelse, bestemte du deg for å utvandre fra Skottland til Amerika for å slutte deg til de siste-dagers-hellige og krysse slettene til Utah. Din far var rasende. Han befalte deg å bli værende, men du var en bestemt ung mann. Den dagen du gikk ombord i skipet, var siste gang du så ham.
Livet som en 17 år gammel innvandrer var ikke lett for deg, Ebenezer, men du klarte deg. Dine ferdigheter som tømmermann, møllebygger og skipsbygger kom straks til nytte. Du ble kalt til å bygge en kirke i Pine Valley i Utah. Selv om du aldri hadde bygget en kirkebygning før, nølte du ikke med å akseptere kallet. I dag er den bygningen det eldste siste-dagers-hellige møtehus som fremdeles er i bruk.
Senere oppdaget du det majestetiske naturlige amfiteater som nå bærer ditt navn, Bryce Canyon nasjonalpark.
Den 4. juni 1994 meldte jeg meg i Taiwan Taichung misjon som heltidsmisjonær. Jeg festet et sort navneskilt på jakken min, akkurat slik eldstene som hadde kommet hjem til min familie mange år tidligere, hadde gjort. Jeg følte ydmykhet. Jeg følte meg beæret. Jeg var velsignet.
Etter misjonen emigrerte jeg til Utah, der jeg møtte min mann. Vi ble viet i templet for tid og all evighet. Gjennom min manns slektslinje ble jeg forbundet med deg.
Kjære Ebenezer, du kjenner meg ikke. Vi har aldri truffet hverandre. Men jeg har hørt historier om deg. Dine føtter sluttet aldri å vandre. Dine hender sluttet aldri å arbeide. Ditt hjerte sluttet aldri å tro. Du sluttet aldri å tjene. Etter alle disse årene oppløfter ditt trofaste eksempel meg fremdeles. Takk, kjære Ebenezer. Takk!
Ebenezer Bryce hjalp til med å bygge Pine Valley chapel (under), fullført i 1868. Han oppdaget også canyonen som nå bærer hans navn, Bryce Canyon nasjonalpark (t.h.), i det sydlige Utah.
Foto av forfatter: Derek Israelson; foto av Ebenezer Bryce gjengitt med tillatelse fra Utahs historiske forening; foto: Bryce Canyon © Rubberball Productions