Til vi ses igjen
Han lærte meg evighetens himmelske orden
Fra Autobiography of Parley P. Pratt (1979), 297-98.
Jeg kunne nå vise kjærlighet i ånden, men også med forstanden.
Detalj fra Joseph Smith og vennene hans, av William Warner Major, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum
I Philadelphia fikk jeg gleden av nok en gang å møte president [Joseph] Smith og tilbringe noen dager sammen med ham og andre, og med de hellige i byen og nærområdene.
Under disse samtalene lærte han meg mange store og strålende prinsipper om Gud og evighetens himmelske orden. Det var på denne tiden jeg mottok fra ham den første tanke om evige familieorganisasjoner og den evige forening av kjønnene i de usigelig varige forhold som bare de høyt intellektuelle, de edle og rene av hjertet vet å verdsette, og som står helt sentralt for alt verdig som kan kalles lykke.
Inntil da hadde jeg lært å akte hengivenhet og samfølelse i familien utelukkende som noe som gjaldt denne forgjengelige tilstand, som noe som hjertet måtte avvennes helt fra for å kunne være antakelig for sin himmelske tilstand.
Det var Joseph Smith som lærte meg å verdsette de kjærlige forhold mellom far og mor, ektemann og hustru, bror og søster, sønn og datter.
Det var han som lærte meg at mitt hjertes utkårede kunne sikres meg for tid og all evighet, og at de edle sympatier og følelser som knyttet oss så tett sammen, hadde sitt utspring i kilden til guddommelig, evig kjærlighet. Det var av ham jeg lærte at vi kunne utvikle disse følelsene og vokse og forøkes i dem i all evighet, og at resultatet av vår uendelige forening ville bli etterkommere så tallrike som himmelens stjerner eller sandstrandens sandkorn.
Det var av ham at jeg lærte en Guds sønns sanne verdighet og fremtid, ikledd et evig prestedømme som familiens patriark og regent for sine utallige etterkommere. Det var av ham jeg lærte at kvinners høyeste verdighet var å stå som en dronning og prestinne for sin mann, og regjere evindelig og alltid som mor og dronning for sine tallrike og stadig flere etterkommere.
Jeg hadde følt stor kjærlighet før, men jeg visste ikke hvorfor. Men nå viste jeg kjærlighet – i renhet – en intenst oppløftet, opphøyet følelse, som kunne løfte min sjel fra det timelige i denne usle sfære og gjøre den så stor som havet. Jeg følte at Gud virkelig var min himmelske Fader og at Jesus var min bror, og at min kjære hustru var en udødelig, evig ledsager, en vennlig tjenende engel som var gitt meg som en trøst og en krone av herlighet for evig og alltid. Kort sagt kunne jeg nå vise kjærlighet i ånden, men også med forstanden.