Refleksjoner og speilbilder
Vinduet ved bassenget
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Vårt familieforhold kan hjelpe oss å lære, forstå og etterleve evangeliet.
Illustrasjon: Allen Garns
Ferien var over. Mens vi spiste vafler den morgenen, planla vi hvordan vi kunne gjøre mest mulig ut av vår tid på hotellet før den fem timer lange kjøreturen hjem. Min mann bestemte seg for å ta våre tre små døtre med på en siste morostund i bassenget. Jeg ville benytte meg av en tredemølle i treningsrommet.
Jeg valgte en tredemølle som var vendt mot et stort vindu med utsikt over svømmebassenget. Kort tid senere så jeg en familie, min familie, gå mot bassenget. Håndklær, sko og T-skjorter fløy til alle kanter mens jentene ivrig forberedte seg på å hoppe ut i vannet. Normalt ville jeg ha fulgt etter dem, samlet sammen klær og sko, og vært litt irritert over det hele, for å være helt ærlig. I stedet så jeg denne familien fra utsiden, som om det enorme vinduet foran meg var et filmlerret. Jeg fulgte med, mens føttene mine trampet taktfast mot det roterende beltet under meg.
Jeg så hvor glade alle var, hvordan de lo og lekte sammen, og jeg tenkte på alle gangene jeg hadde blitt mismodig av de smålige kranglene som uunngåelig oppstår i en familie, på grunn av den ubehagelige følelsen av at jeg, til tross for min aller beste innsats, ikke klarte å lære mine barn å vise hverandre kjærlighet. Nå så jeg imidlertid personer som var lykkelige sammen. Jeg oppdaget at problemet ikke var at jeg ikke hadde lært dem å vise hverandre kjærlighet, men at jeg ikke hadde lagt merke til at de kunne det.
Jeg så en av jentene hoppe fra bassengkanten og inn i pappas armer om og om igjen. Jeg tenkte på alle de store hoppene hun ville gjøre gjennom hele sitt liv, og håpet hun ville stole på at vår himmelske Fader ville ta imot henne hver gang. Jeg visste at for hvert hopp lærte hun tillit, og at å være en del av vår familie var en trygg måte å lære denne tilliten på.
En annen datter forsøkte å utvikle sin svømmeferdighet. Jeg så hvordan familiens oppmuntring fikk henne til å fortsette å prøve. Det vil komme tider i livet da hun vil trenge den samme støtten i møte med vanskeligere utfordringer.
Og så fulgte jeg med mens vår tredje datter ved et uhell ble dyttet ut i bassenget. Opprørt og sint, freste hun mens hun skrittet irritert opp av vannet og dumpet ned i en stol. Familien la straks merke til at hun var borte. Jeg så at hver og en kjærlig oppfordret henne til å komme tilbake til dem. Til slutt gjorde hun det, og jeg tenkte på fremtiden hennes, på alle gangene hun ville bli såret og få lyst til å gi opp. Jeg håpet hun alltid ville finne styrke til å holde ut på grunn av familiens kjærlighet.
Plutselig slo det meg: Familien kan være en nøkkel for vår mulighet til å lære, forstå og etterleve evangeliet. Nephi sa at “med små midler kan [Herren] få store ting til å skje” (1 Nephi 16:29). Slik er det også med familier. Ja, foreldre strever. Men alle forsøk på å undervise og lære opp og vise kjærlighet, uansett hvor små de er, betyr noe.
Min lille film nærmet seg slutten. Da jeg slo av tredemøllen og så familien min samle sammen klærne, følte jeg en fornyet beslutning om å fortsette å gjøre alle de små tingene som jeg før har fryktet ikke ville gjøre noen forskjell.