Reager med tro
Artikkelforfatteren bor i Ceará i Brasil.
Jeg ventet i mange år, men ga aldri opp håpet om at mor og far ville slutte seg til Kirken.
Illustrasjon: Joel Castillo
Jeg lærte første gang om Kirken av min tante og onkel, som bor i nærheten av meg. Jeg var bare syv år gammel den gangen, og jeg elsket å gå i kirken for å være sammen med de andre barna. Mor og far var ikke medlemmer, men de hadde ikke noe imot at jeg gikk i kirken sammen med tante og onkel hver søndag. Mor og far sa det var mye bedre for meg å delta i en kirke som underviste om Jesus Kristus, enn å være ute i gatene og komme i vanskeligheter.
Misjonærene kom ofte hjem til oss for å undervise oss. Mor og far elsket diskusjonene, men de ønsket ikke å ta imot evangeliet. De sa at de ikke var klare fordi det å gå ned i dåpens vann er en alvorlig forpliktelse. Misjonærene fortsatte å komme hjem til oss, men de dro alltid skuffet over svarene mor og far ga. Jeg visste imidlertid at de ville bli døpt en dag.
Da jeg fylte åtte, var jeg klar til å inngå dåpens pakt. Mor spurte meg om det virkelig var det jeg ønsket. Hun fortalte meg at når jeg var døpt, kunne jeg ikke skifte mening, og at dåpen ville forandre hele livet mitt. Jeg sa at det å bli døpt var noe jeg hadde drømt om siden jeg begynte å gå i Primær.
Etter at jeg ble døpt og bekreftet, fortsatte jeg å gå i kirken, men mor og far kom sjelden på Primær-aktivitetene våre. Det var vondt for meg å se alle de andre barna sammen med foreldrene sine. Men jeg håpet at de en dag ville bli døpt og at vi ville bli beseglet i templet. Da ville min største drøm bli oppfylt.
Da jeg var tenåring, fortsatte misjonærene å undervise mor og far, men de ønsket fortsatt ikke å bli døpt. Fra tid til annen ble de imidlertid med i kirken, noe som ga meg et lite håp. Jeg drømte fremdeles om at mor og far ville slutte seg til Kirken, men jeg begynte å tro at det aldri ville komme til å skje i dette livet.
Så en vakker søndag morgen da jeg var 17, ble mor igjen med meg i kirken. På vei hjem fortalte hun meg noe som jeg fortsatt hører i tankene mine og føler i hjertet. Hun sa at hun hadde bestemt seg for å bli døpt. Jeg ble helt sjokkert! Etter å ha ventet så lenge, lurte jeg på om det kunne være sant. I mai 2010 gikk mor ned i dåpens vann. Det var en gledens dag.
Etter dåpen så jeg på far og sa: “Nå gjenstår bare deg.” Han svarte at det ikke ville bli snart, for han hadde ikke lyst til å bli døpt. Igjen ble jeg lei meg – en del av drømmen hadde gått i oppfyllelse, men resten virket langt borte. Selv om det var vanskelig, var jeg sikker på at ting ville forandre seg. Til min store glede ble mine bønner igjen besvart to måneder senere da far gikk ned i dåpens vann. Det var det lykkeligste øyeblikket i mitt liv. Det føltes som om himmelen sang.
Da mor og far hadde sluttet seg til Kirken, innså jeg at en ny del av drømmen min hadde gått i oppfyllelse, men at vi trengte å bli beseglet for all evighet i Herrens hus. Mor og far sa at de ikke følte seg klare, at de ikke hadde nok penger til den lange reisen til Recife Brasil tempel, og at de ikke hadde noen til å passe huset vårt mens vi var borte. Jeg ble lei meg, men jeg fortsatte å be om denne velsignelsen, vel vitende om at Herren ville besvare mine bønner.
Med tiden begynte mor å føle et sterkt ønske om å reise til templet, selv om far fortsatte å utsette det. Etter mange samtaler med biskopen bestemte de seg begge for å dra. Jeg ble så glad at jeg nesten ikke kunne styre meg!
I september 2011 dro mor, far og jeg til templet for første gang. Jeg ble beseglet til mor og far dagen etter, og jeg kan virkelig si, etter 11 års venting, at det var den beste dagen i mitt liv.
Jeg er veldig takknemlig til vår himmelske Fader for alt han har gitt meg, spesielt for at han besvarte mine bønner og oppfylte min største drøm – drømmen om å se hele min familie i Herrens hus.