Erklæringen om familien: Hever seg over kulturell forvirring
Dette er den første av to artikler av eldste Hafen, for å markere 20-årsjubileet for “Familien – en erklæring til verden”. Den andre artikkelen vil bli publisert i septembernummeret 2015 av Liahona.
Fra talen “Marriage, Family Law, and the Temple”, holdt under den årlige temakvelden ved J. Reuben Clark Law Society i Salt Lake City 31. januar 2014.
Permanent plikttroskap overfor ekteskap og foreldreansvar er som to festetråder gjennom vår samfunnsvev.
“Hva er dine største bekymringer?” spurte en avisjournalist president Gordon B. Hinckley (1910–2008) i juni 1995, like før han fylte 85. Han svarte: “Jeg er bekymret for familielivet i Kirken. Vi har flotte mennesker, men vi har altfor mange familier som faller fra hverandre… Jeg tror [dette] er min alvorligste bekymring.”1
Tre måneder senere leste president Hinckley offentlig “Familien – en erklæring til verden”.2
Det var ingen tilfeldighet at denne høytidelige erklæringen ble utstedt nøyaktig da Herrens profet følte at av alt han hadde å tenke på, var ustabilt familieliv i Kirken det han var aller mest bekymret for. Senere la han til at den største utfordringen Amerika (og resten av verden) sto overfor, “er et problem skapt av villedede foreldre med resulterende villedede barn.”3
Erklæringen var ikke bare en samling banaliteter som var positive til familien. Den var en alvorlig profetisk advarsel mot et stort internasjonalt problem. Og nå, 20 år senere, blir problemet stadig verre, noe som viser hvor profetisk advarselen i 1995 var.
Før vi ser nærmere på hva det innebærer for hver enkelt av oss, la oss overveie hvordan vår tids kultur havnet der den er i dag.
En universell kjærlighetshistorie
Menneskehetens eldste, mest etterlengtede historie har en kjent handling: Gutt møter pike, de forelsker seg, gifter seg, får barn, og – håper de – lever lykkelig alle sine dager. Denne universelle kjærlighetshistorien står så sentralt i den store plan for lykke at den begynte med Adam og Eva, og for de fleste medlemmer av Kirken veileder den fremdeles livet vårt, lik Polarstjernen.
Gledene ved mellommenneskelig kjærlighet og familietilhørighet gir oss håp, mål og et ønske om å leve bedre. De får oss til å lengte etter dagen da vi vil ta de hender som har holdt våre, og sammen tre inn i Herrens nærhet. Der vil vi omfavne våre kjære og leve sammen med dem for alltid, og “aldri mer gå ut derfra” (Johannes åpenbaring 3:12).
I mange år støttet samfunnet generelt denne medfødte lengselen etter tilhørighet. Naturligvis hadde familier problemer, men de fleste trodde fremdeles at det å knytte ekteskapets bånd skapte en relativt permanent familieenhet. Disse båndene holdt samfunnsstrukturen sammen, med “hjerter … knyttet sammen i enighet og i kjærlighet” (Mosiah 18:21).
I senere generasjoner har imidlertid denne strukturen blitt stadig mer frynsete idet vi har opplevd det noen skribenter kaller “ekteskapets sammenbrudd”.4 Mange utenfor Kirken ser ikke lenger på ekteskap som en kilde til langvarige forpliktelser. I stedet ser de nå på ekteskap og til og med det å føde barn som midlertidige personlige alternativer. Permanent plikttroskap overfor ekteskap og foreldreansvar er imidlertid som to festetråder gjennom vår samfunnsvev. Når disse trådene blir frynsete, kan veven rakne, og vi kan miste handlingen i den universelle kjærlighetshistorien.
Jeg har sett denne rakningen fra mine egne ståsteder som far, medlem av Kirken og lærer i familierett. På 1960-tallet ga borgerrettsbevegelsen støtet til nye juridiske teorier om likestilling, individuelle rettigheter og frigjøring. Disse tankene hjalp USA å starte prosessen med å overvinne sin pinlige fortid med rasediskriminering. De hjalp også landet å redusere diskriminering mot kvinner. Disse tiltakene mot diskriminering er til enhver samfunnsborgers eget beste.
Men noen former for lovlig klassifisering er faktisk gunstige. For eksempel “diskriminerer” loven til fordel for barn på grunnlag av deres alder – de kan ikke stemme, kjøre bil eller undertegne en bindende kontrakt. De mottar også mange års gratis utdannelse. Disse lovene beskytter barna og samfunnet mot konsekvensene av barnas manglende kapasitet, samtidig som de også forbereder dem til å bli ansvarlige voksne.
Lover har også gitt en privilegert status til forhold som er basert på ekteskap og slektskap – ikke for å diskriminere enslige og ubeslektede personer, men for å oppmuntre biologiske foreldre til å gifte seg med hverandre og oppdra sine egne stabile barn, som er nøkkelen til et stabilt samfunn i fremtiden. Slike lover uttrykker altså samfunnets interesse for dets barn og dets egen fremtidige styrke og kontinuitet.
Historisk sett har lover opprettholdt en praktisk balanse mellom samfunnsinteresser og personlige interesser fordi hvert element spiller en viktig rolle i et sunt samfunn. På 1960- og 1970-tallet begynte imidlertid amerikanske domstoler å tolke familierett på en måte som ga personlige interesser en mye høyere prioritet enn samfunnsinteresser, noe som vippet det juridiske og sosiale systemet ut av balanse. Denne forandringen var bare en del av forvandlingen av amerikansk familierett – den største kulturelle holdningsendring til ekteskap og familieliv på 500 år. Jeg vil illustrere denne forvandlingen med eksempler fra amerikansk lovgivning, selv om lovene i de fleste utviklede land har fulgt lignende trender.
En kulturell endring
For å si det kort, begynte talsmenn å bruke potente tanker om personlig frigjøring til å utfordre lover som lenge hadde støttet barnas og samfunnets interesser i stabile familiestrukturer. Domstoler og lovgivende forsamlinger aksepterte mange av disse individualistiske tankene, selv om disse skadet større samfunnsinteresser. For eksempel ble skilsmisse uten objektiv grunn først vedtatt i California i 1968, og deretter utbredt over hele USA. Dette innebar en betydelig forandring i folks syn på ekteskap. Ifølge de gamle skilsmisselovene kunne ikke gifte mennesker bare velge å avslutte ekteskapet. De måtte bevise ekteskapelig forsømmelse, som utroskap eller mishandling. Den gangen kunne bare en dommer som representerte samfunnets interesser, avgjøre når skilsmisse var tilstrekkelig rettferdiggjort til å oppveie samfunnets interesse for at ekteskapet skulle fortsette.
Den opprinnelige forståelsen av skilsmisse uten objektiv grunn hadde verdige mål. Den tilføyde uopprettelig sammenbrudd i ekteskapet, uavhengig av den enkeltes skyld, som et grunnlag for skilsmisse – noe som gjorde det lettere å ta ut skilsmisse. I teorien kunne fremdeles bare en dommer som representerte samfunnets interesser, avgjøre om et ekteskap var umulig å redde. Men i praksis tok familierettsdommere hensyn til parets ønsker, og frigjorde til slutt den parten som ønsket å avslutte ekteskapet.
Disse juridiske endringene satte fart i en større kulturell dreining som ikke lenger anså ekteskap som en relativt permanent sosial institusjon, men snarere som et midlertidig, privat forhold, som kunne avsluttes etter eget forgodtbefinnende – uten en seriøs vurdering av hvordan skilsmissen ville skade barna, for ikke å snakke om hvordan den skadet samfunnet. Det varte ikke lenge før dommernes tvil med hensyn til samfunnets rett til å håndheve ekteskapsløftene ga ektepar et falskt inntrykk av at deres personlige løfter ikke hadde noen betydelig samfunnsmessig eller moralsk verdi. Dermed er det i dag slik at når ekteskapets forpliktelser kommer i veien for personlige preferanser, er det lettere å gå fra dem. De ser på ekteskap som en “ikke-bindende forpliktelse”, hva denne selvmotsigelsen enn måtte bety.
I samsvar med disse nye holdningene utvidet domstolene ugifte fedres rettigheter og begynte å gi foreldrerett og adopsjonsrettigheter til ugifte enkeltpersoner. Dette utslettet den veletablerte preferansen som familieretten hadde gitt, så langt som mulig, til den gifte, biologiske familien med to foreldre. Både erfaring og samfunnsvitenskapelig forskning hadde tydelig vist – og viser fremdeles – at en familie som ledes av gifte, biologiske foreldre nesten alltid gir det beste miljøet for oppfostring av barn. Med tiden bidro imidlertid saker med ugifte foreldre til, og ble påvirket av, en stigende forekomst av samboerskap og fødsler utenfor ekteskapet.
I 1973 ga i tillegg USAs Høyesterett den enkelte kvinne retten til å velge abort, og avviste dermed rotfestede kulturelle oppfatninger om samfunnsinteresser med hensyn til ufødte barn, og blant folkevalgte lovgivere som inntil da hadde stått sammen i det verdiladede spørsmålet om når livet begynner.
Når vi snakker om skilsmisse uten objektiv grunn, er det naturlig med en kort kommentar om homofilt ekteskap. Dette har blitt et vanskelig og betent emne, men for bare 17 år siden var det ikke noe land i verden som juridisk hadde anerkjent homofile ekteskap. Hvordan kunne så homofile ekteskap strømme over det internasjonale offentlige rom nøyaktig da den historiske oppfatningen av ekteskapet hadde mistet så mye offentlig verdi gjennom de fire tidligere tiårene?
Ett sannsynlig svar er at teorien om “personlig selvstyre” i den første amerikanske saken hvor homofile ekteskap fikk støtte i 2001, ganske enkelt forlenget det samme individualistiske juridiske begrepet som hadde skapt skilsmisse uten objektiv grunn. Når en domstol opprettholder en persons rett til å avslutte et ekteskap, uten hensyn til samfunnsmessige konsekvenser (slik det kan bli ved skilsmisse uten objektiv grunn), kan dette prinsippet også se ut til å støtte en persons rett til å innlede et ekteskap, uten hensyn til samfunnsmessige konsekvenser (noe som kan bli resultatet av homofile ekteskap).
Med andre ord, når folk bare ser på ekteskap mellom en mann og en kvinne som en personlig preferanse, istedenfor å være samfunnets viktigste institusjon, er det ikke til å undres over at mange nå vil si om homofile ekteskap – la folk være frie til å gifte seg som de ønsker. Det er det som kan skje når vi mister oversikten over samfunnskonsekvensene knyttet til ekteskap og barn. Det er ingen tvil om at Gud elsker alle sine barn, og forventer at vi behandler hverandre med medfølelse og toleranse – uavhengig av personlig adferd som vi kanskje eller kanskje ikke forstår. Men det er en helt annen sak å støtte eller fremme denne adferden ved å endre et juridisk begrep – ekteskap – hvis historiske mål var å fremme samfunnets beste ved at biologiske foreldre oppdro sine egne barn i et stabilt hjem.
Konsekvenser for ekteskap og barn
Overvei så konsekvensene av disse endringene for ekteskap og barn. Siden ca 1965 har skilsmisseraten i USA blitt mer enn fordoblet, selv om den har gått litt ned igjen i de senere år, delvis fordi antallet ugifte er ca 15 ganger høyere, og deres hyppige samlivsbrudd ikke er inkludert i skilsmisseraten. I dag ender omtrent halvparten av alle første ekteskap i skilsmisse. Ca 60 prosent av ekteskap nummer to gjør det. USA er verdens mest skilsmisseutsatte land.5
I dag blir 40 prosent av USAs barn født til ugifte foreldre. I 1960 var dette tallet 5 prosent.6 Ca 50 prosent av dagens tenåringer anser nå det å føde barn utenfor ekteskap som en “givende livsstil”.7 Andelen barn i aleneforelderfamilier er firedoblet siden 1960, fra 8 til 31 prosent.8 Over halvparten av vår tids ekteskap i USA innledes med samboerskap før ekteskapet.9 Det som var svært uvanlig på 1960-tallet, er den nye normen.
I Europa anerkjenner 80 prosent av befolkningen nå samboerskap. I deler av Skandinavia blir 82 prosent av førstefødte barn født utenfor ekteskap.10 Da vi bodde i Tyskland nylig, fikk vi en følelse av at for europeere eksisterer ikke lenger ekteskapet. Som en fransk skribent uttrykte det, har ekteskapet “mistet sin glans for unge mennesker”, som i stadig større grad føler at “kjærligheten i bunn og grunn er et privat anliggende som ikke gir noe rom” for at samfunnet skal kunne si noe om deres ekteskap eller deres barn.11
Ikke desto mindre har barn av skilte eller ugifte foreldre omtrent tre ganger så mange alvorlige adferdsmessige, følelsesmessige og utviklingsmessige problemer som barn i familier med to foreldre. På enhver målestokk for barns velvære er disse barna langt verre stilt. Og når barna er dysfunksjonelle, blir samfunnet dysfunksjonelt. Her er noen eksempler på den slags dysfunksjon, samtidig som vi er klar over at noen elementer i slike generelle trender kan ha flere årsaker. De siste 50 årene:
-
Er ungdomskriminaliteten seksdoblet.
-
Er omsorgssvikt og alle former for overgrep mot barn firedoblet.
-
Har alle former for psykiske lidelser blant barn blitt verre, fra narkotikamisbruk til spiseforstyrrelser. Depresjon blant barn har økt med 1000 prosent.
-
Har vold mot kvinner økt, og fattigdom har i økende grad gått ut over barna.12
Hvor alvorlige er disse problemene? Som president Hinckley sa i 1995, var disse sakene hans “alvorligste bekymring”. Og trender som bekymret ham den gangen, er nå målbart verre. Som en skribent i tidsskriftet Time uttrykte det:
“Ingen annen enkeltfaktor forårsaker like mye målbar motgang og menneskelig elendighet i dette landet som ekteskapets sammenbrudd. Det skader barn, det svekker mødres økonomiske sikkerhet, og det har spesielt rammet dem som tåler det minst – landets underklasse…
“De fattige [har løsrevet] foreldreansvaret fra ekteskapet, og de økonomisk sikre [knuser] sine egne sammenslutninger hvis [de] ikke lenger har det moro.”13
Vi må vende vårt hjerte
T.v.: Fotoillustrasjon: Janae Bingham
En fillete rød tråd i samfunnsvevens rakning går til problemets rot, nemlig barna – ben av våre ben, kjød av vårt kjød. Noe sant og hellig ved etterkommere – barn og forplantning og evige kjærlighetsbånd gir gjenklang dypt i de mystiske strengene av vår kollektive hukommelse.
Båndet mellom barn og foreldre betyr så mye at Gud sendte Elijah i 1836 for å “vende” fedrenes og barnas hjerter til hverandre. Hvis disse hjertene ikke vendes, sa han, vil “hele jorden … bli slått med en forbannelse” og “lagt øde” før Kristus kommer tilbake (L&p 110:15; Joseph Smith – historie 1:39; se også Malaki 4:6). I dagens samfunn virker det ikke som om noen hjerter vendes – annet enn fra istedenfor til hverandre.
Er vi allerede slått med en forbannelse? Kanskje. Dagens barn (og derfor samfunnet – jorden) er virkelig i ferd med å bli lagt “øde” (ringeaktet, gjort ubrukelig) ved hvert av temaene som er omtalt her.
Læren er entydig – og underbygges av mange år med forskning. Vi trenger ikke å vende tilbake til fortidens familierett, men om vi bare kunne bry oss mer om våre barn og deres fremtid, ville mange flere gifte seg før de ble foreldre. De ville ofre mer, mye mer, for å forbli gift. Barn ville så langt som mulig bli oppdratt av sine biologiske foreldre. Ideelt sett ville det ikke finnes selvbestemt abort eller fødsler utenfor ekteskapet. Det er naturligvis nødvendig med enkelte unntak – noen skilsmisser er berettiget, og ofte er adopsjon himmelsendt. Men i prinsippet sier erklæringen om familien fra 1995 det perfekt: “Barn har rett til å bli født innenfor ekteskapets bånd og til å bli oppdratt av en far og en mor som hedrer ekteskapsløftene med fullstendig troskap.”14
Vi lider imidlertid av kollektivt hukommelsestap. Vi hører ikke de mystiske strengene av evige, og ikke engang nyere minner. Vår lykkes fiende ønsker å overbevise oss om at hellige, langvarige familiebånd hemmer, når det faktisk ikke finnes noen relasjoner som er mer frigjørende og givende.
Det er ikke lett å bygge opp et godt ekteskap. Det er ikke meningen at det skal være lett. Men når en forvirret kultur forvirrer oss med hensyn til hva ekteskap betyr, kan det hende at vi gir hverandre og oss selv opp altfor tidlig. Evangeliets evige perspektiv, som vi lærer i Skriftene og i templet, kan imidlertid hjelpe oss å heve oss over vår tids ekteskapelige kaos inntil vårt ekteskap er den mest tilfredsstillende og helliggjørende – selv om det også er den mest krevende – erfaringen i vårt liv.