Vi tror at vi må være ydmyke

“De stolte frykter menneskenes dom mer enn Guds dom. ‘Hva vil menneskene synes om meg?’ veier tyngre enn ‘Hva vil Gud synes om meg?’” —President Ezra Taft Benson

Når vi blir medlem av Jesu Kristi Kirke, inngår vi en pakt om å alltid minnes ham, påta oss hans navn og holde hans bud (se L&p 20:77). Enhver synd hindrer oss i å holde denne pakten, men det er én synd, mer enn noen annen, som vi må å unngå fordi den fører til så mange andre – stolthet.

“De fleste av oss anser stolthet som selvopptatthet, forfengelighet, selvskryt, arroganse og hovmod,” sa president Ezra Taft Benson (1899-1994). “Alt dette inngår i denne synden, men selve kjernen mangler.” Han sa: “Det sentrale trekk i stolthet er fiendskap – fiendskap mot Gud og fiendskap mot vår neste.”¹

Fiendskap mot Gud “skjer i en ånd av ‘min vilje skje, ikke din’… De stolte kan ikke godta at Guds myndighet gir veiledning for deres liv… De stolte vil at Gud skal være enig med dem. De er ikke interessert i å forandre mening for å være enig med Gud.”²

Fiendskap mot vår neste kommer til uttrykk på mange måter, slik som ved “kritikk av andre, sladder, baksnakking, knurring, å leve over evne, misunnelse, begjær, å være tilbakeholden med takknemlighet og ros som kan løfte andre, og ved å være utilgivende og sjalu.”³

Stolthet hindrer vår fremgang, skader våre forhold og begrenser den tjeneste vi yter. President Benson foreslo denne løsningen: “Motgiften mot stolthet er ydmykhet og underkastelse. Det er et sønderknust hjerte og en angrende ånd.”⁴ Han sa at “ydmykhet forholder seg til Guds vilje – til frykten for hans dom og behovene til menneskene rundt oss… La oss velge å være ydmyke.”⁵

Følgende illustrasjoner viser hvordan vi kan velge å være ydmyke.