Hør Hans røst
I en verden med så mange konkurrerende stemmer, har vår himmelske Fader gjort det mulig for oss å høre og følge hans røst.
Tidligere i morges ga min hustrus bror henne en lapp som hun hadde skrevet til sin mor for mange år siden. På den tiden var søster Homer en liten pike. På lappen hennes sto det: “Kjære mor, jeg er lei for at jeg ikke bar mitt vitnesbyrd i dag – men jeg er glad i deg.” Da vi gikk til lunch, tenkte jeg at det var interessant. Så jeg satte meg ned og skrev en lapp som lød: “Kjære president Nelson, jeg er lei for at jeg ikke holdt talen min i dag – men jeg er glad i deg.” Men det føltes ikke helt riktig. Så her står jeg, og jeg gleder meg over å legge mine ord til det som har blitt talt på dette møtet i dag.
For mange år reiste jeg med et lite fly hvor en nyutdannet pilot satt ved spakene. Mot slutten av flyturen fikk vi klarsignal til å lande. Men da vi nærmet oss bakken hørte jeg en alarm i cockpiten gi piloten beskjed om å “foreta oppstigning”. Piloten så mot den mer erfarne piloten, som pekte nedover, bort fra rullebanen, og sa: “Nå!”
Flyet vårt beveget seg raskt mot venstre og nedover, klatret så opp igjen til riktig høyde, gjenopptok landingsprosedyren, og ankom trygt vårt bestemmelsessted. Vi fikk senere vite at et annet fly hadde fått klarsignal til å ta av. Hadde vi fulgt alarmens instruks, ville vi ha fløyet inn i istedenfor bort fra det møtende flyet. Denne opplevelsen ga meg to viktige lærdommer: For det første vil vi i kritiske øyeblikk i vårt liv høre mange stemmer som konkurrerer om vår oppmerksomhet. For det annet er det avgjørende at vi lytter til de riktige stemmene.
Konkurrerende røster
Vi lever i en verden med mange stemmer som søker vår oppmerksomhet. Med alle nyhetsoppslag, twittermeldinger, blogger, podkaster og overbevisende råd fra Alexa, Siri og andre, kan det være vanskelig å vite hvilke stemmer vi skal stole på. Noen ganger søker vi andres meninger på Internett for å finne veiledning i vårt liv, og tror at majoriteten vil være den beste kilde til sannhet. Andre ganger “[halter vi] til begge sider,”1 og velger å være “verken kald eller varm”2 Atter andre ganger følger vi det som er beleilig, fokuserer på en enkelt stemme eller sak som skal veilede oss, eller stoler utelukkende på vår egen evne til å tenke.
Selv om alle disse tilnærmingene kan være nyttige, viser erfaring at de ikke alltid er til å stole på. Det som er populært er ikke alltid det som er best. Å vingle mellom to synspunkter gir ingen retning. Bekvemmelighet fører sjelden til ting som betyr noe. Å være fiksert på en enkelt stemme eller sak kan svekke vår evne til å se. Og å utelukkende stole på vår egen tenkning kan lede oss inn i en hyperintellektuell sløvhetstilstand. Hvis vi ikke er forsiktige, kan de gale stemmene lede oss bort fra evangeliets kjerne til steder hvor det er vanskelig å opprettholde troen, og vi finner lite annet enn tomhet, bitterhet og misnøye.
Å lytte til feil stemme
La meg demonstrere hva jeg mener ved å bruke en analogi og et eksempel fra Skriftene. Fjellklatrere refererer vanligvis til høyder over 8 000 meter som “dødssonen” fordi det i slike høyder ikke er nok oksygen til å opprettholde liv. Det finnes en åndelig parallell til dødssonen. Hvis vi tilbringer for mye tid på troløse steder vil tilsynelatende velmenende stemmer frata oss det åndelige oksygenet vi trenger.
I Mormons bok leser vi om Korihor, som hadde en slik erfaring. Han oppnådde stor popularitet fordi hans læresetninger “var behagelige for det kjødelige sinn.”3 Han sa at foreldre og profeter underviser tåpelige tradisjoner som har til hensikt å begrense frihet og videreføre uvitenhet.4 Han mente at menneskene skulle være frie til å gjøre hva som helst de ville fordi budene bare er beleilig oppdiktede restriksjoner.5 Ifølge ham var tro på Jesu Kristi forsoning “følgen av et forvirret sinn,” skapt av tro på en skapning som ikke kunne eksistere fordi han ikke kunne ses.6
Korihor forårsaket så mye uro at han ble ført frem for overdommeren og høypresten. Der sto han frem “med store, svulmende ord”, kritiserte lederne og krevde et tegn. Et tegn ble gitt. Han ble stum og kunne ikke snakke. Korihor innså da at han hadde blitt bedratt, og mens han tenkte på de dyrebare sannheter han hadde forlatt, beklaget han seg: “Jeg visste hele tiden.”7
Korihor tigget deretter etter mat helt til han ble trampet ihjel av en gruppe zoramitter.8 Det avsluttende verset i hans historie inneholder denne sindige betraktningen: “Og således ser vi hvordan det går med den som forvrenger Herrens veier, og således ser vi at djevelen ikke vil støtte sine barn på den siste dag, men trekker dem raskt ned til helvete.”9
Den rette røst
Fordi vår himmelske Fader ønsker noe bedre for oss, gjør han det mulig for oss å høre hans røst. Som oftest hører vi ham gjennom inntrykk gitt av Den hellige ånd. Den hellige ånd er det tredje medlem av Guddommen. Han vitner om at Faderen og Sønnen,10 ble sendt for å “lære [oss] alle ting,”11 og vil “vise [oss] alt [vi] skal gjøre.”12
Ånden taler til forskjellige mennesker på forskjellige måter, og han kan snakke til samme person på forskjellige måter til forskjellige tider. Følgelig er det å lære de mange måtene han taler til oss på, en livslang oppgave. Noen ganger taler han til vårt “sinn og i [vårt] hjerte”13 med en røst som er liten, men allikevel kraftfull, som gjennomtrenger “dem som [hører] den, til det innerste”.14 Andre ganger vil hans inntrykk “oppta [våre] tanker eller “trenge seg på [våre] følelser.”15 Andre ganger vil vi føle “en brennende følelse i [vårt] bryst.”16 Atter andre ganger fyller han vår sjel med glede, opplyser vår forstand,17 eller taler fred til vårt plagede hjerte.18
Å finne hans røst
Vi vil finne vår Faders røst på mange steder. Vi vil finne den når vi ber, studerer Skriftene, går i kirken, tar del i trosfylte samtaler eller drar til tempelet. Vi vil avgjort finne den i konferansen denne helgen.
I dag oppholdt vi 15 menn som profeter, seere og åpenbarere. Deres åndelighet og erfaring gir dem et enestående perspektiv som vi så desperat trenger. Deres budskap er enkle å finne og blir uttalt med fullstendig klarhet. De forteller oss det Gud vil vi skal vite, enten det er populært eller ikke.19
Å søke hans røst på et hvilket som helst av disse stedene er bra, men å søke dem på mange steder er enda bedre. Og når vi hører den, må vi følge den veiledning som gis. Apostelen Jakob sa: “Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere.”20 President Thomas S. Monson sa en gang: “Vi observerer. Vi venter. Vi lytter etter den milde, lave røsten. Når den taler, adlyder kloke menn og kvinner.”21
Når det tar tid før rettledning kommer
Søster Homer og jeg ble tidlig i mitt yrkesaktive liv bedt om å godta en endring i arbeidsoppgavene mine. Der og da føltes det som en enorm avgjørelse for oss. Vi studerte, vi fastet og vi ba, men svaret lot vente på seg. Til slutt tok vi en avgjørelse og fortsatte fremover. Da vi gjorde dette følte vi etterhvert ro, og fant snart ut at det var en av de beste avgjørelsene vi noensinne hadde tatt.
Følgelig har vi lært at svar noen ganger lar vente på seg. Det kan skyldes at tidspunktet ikke er riktig, at et svar ikke er nødvendig, eller at Gud har tillit til at vi kan ta avgjørelsen selv. Eldste Richard G. Scott sa en gang at vi skulle være takknemlige for slike stunder og ga dette løftet: “Når du lever verdig og ditt valg er i harmoni med Frelserens læresetninger og du trenger å handle, så gjør det med tillit … Gud [vil ikke] la deg fortsette for lenge uten å gi deg en advarende tilskyndelse hvis du har tatt en gal avgjørelse.”22
Vi må velge
Derfor må vi bestemme oss for hvilken av alle stemmene vi vil adlyde. Vil vi følge de upålitelige stemmene som verden forfekter, eller vil vi gjøre arbeidet som kreves for at vår Faders røst skal kunne veilede oss i våre avgjørelser og beskytte oss mot fare? Jo flittigere vi søker hans røst, desto lettere er det å høre den. Det er ikke det at hans røst blir høyere, men at vår evne til å høre den har økt. Frelseren har lovet at hvis vi “lytter til [hans] bud og låner øre til [hans] råd,” vil han “gi [oss] mer.”23 Jeg vitner om at dette løftet er sant – for hver enkelt av oss.
For nesten et år siden mistet vi min eldre bror i en tragisk bilulykke. Johns tidlige år var løfterike og innholdsrike. Men etter hvert som han ble eldre, gjorde en skadet kropp og et lite samarbeidsvillig sinn livet veldig vanskelig. Helbredelsen han håpet på kom ikke i dette livet. Ikke desto mindre holdt John fast ved sin tro, fast bestemt på å holde ut, etter beste evne, til enden.
Jeg vet at John ikke var fullkommen, men jeg har undret på hva det var som ga ham slik utholdenhet. Mange stemmer inviterte ham til den kyniske ytterkanten, men han valgte å ikke dra. I stedet gjorde han sitt beste for å forankre sitt liv til evangeliets kjerne. Han levde sitt liv der, fordi han visste han ville finne sin Mesters røst der. Han levde sitt liv der, fordi han visste det var der han ville bli undervist.
Konklusjon
Brødre og søstre, i en verden med så mange konkurrerende stemmer vitner jeg om at vår himmelske Fader har gjort det mulig for oss å høre og følge hans røst. Hvis vi er flittige vil han og hans Sønn gi oss den veiledning vi søker, styrken vi trenger og lykken vi alle ønsker oss. I Jesu Kristi navn. Amen.