Svar på bønn
Faderen er oppmerksom på oss, kjenner våre behov og vil hjelpe oss på fullkomment vis.
En viktig og betryggende lære i Jesu Kristi evangelium er at vår himmelske Fader har fullkommen kjærlighet til sine barn. På grunn av denne fullkomne kjærligheten, velsigner han oss ikke bare i henhold til våre ønsker og behov, men også i henhold til hans uendelige visdom. Slik som profeten Nephi enkelt uttrykte: “Jeg vet at [Gud] elsker sine barn.”1
Én side ved denne fullkomne kjærligheten er vår himmelske Faders engasjement i detaljene i vårt liv, selv når vi kanskje ikke er oppmerksomme på det eller forstår det. Vi trakter etter vår himmelske Faders guddommelige veiledning og hjelp gjennom oppriktig, inderlig bønn. Når vi hedrer våre pakter og streber etter å bli mer lik vår Frelser, er vi berettiget til en konstant2 strøm av guddommelig veiledning gjennom Den hellige ånds innflytelse og inspirasjon.
Fra Skriftene lærer vi: “For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham,”3 og han “kjenner alle ting, for alle ting er synlige for [hans] øyne.”4
Profeten Mormon er et eksempel på dette. Han levde ikke lenge nok til å se resultatene av sitt arbeid. Likevel forsto han at Herren ledet ham omhyggelig videre. Da han følte seg inspirert til å legge Nephis små plater til sin egen opptegnelse, skrev Mormon: “Og jeg gjør dette i en vis hensikt, for slik hviskes det til meg ifølge Herrens Ånd som er virksom i meg. Og jeg vet ikke alle ting, men Herren vet alle ting som skal skje, derfor påvirker han meg til å gjøre ifølge sin vilje.”5 Selv om Mormon ikke kjente til tapet av de 116 manuskriptsidene i fremtiden, gjorde Herren det og forberedte en måte å overvinne denne hindringen på, lenge før den oppstod.
Faderen er oppmerksom på oss, kjenner våre behov og vil hjelpe oss på fullkomment vis. Noen ganger gis denne hjelpen i samme øyeblikk, eller i det minste kort tid etter at vi har bedt om guddommelig hjelp. Noen ganger blir våre mest inderlige og verdige ønsker ikke besvart på den måten vi håpet, men så oppdager vi at Gud har større velsignelser i vente for oss. Og noen ganger blir ikke våre rettferdige ønsker oppfylt i dette liv. Jeg vil illustrere gjennom tre forskjellige historier, de måter vår himmelske Fader kan svare på våre oppriktige henvendelser til ham.
Vår yngste sønn ble kalt til å virke som misjonær i Frankrike Paris misjon. Som forberedelse til misjonen, dro vi sammen med ham for å kjøpe de vanlige skjortene, dressene, slipsene, og sokker og en frakk. Dessverre var frakken han ville ha, i størrelsen han trengte, ikke på lager akkurat da. Ekspeditøren antydet imidlertid at frakken ville bli tilgjengelig om noen få uker og ville bli levert til opplæringssenteret for misjonærer i Provo, før vår sønns avreise til Frankrike. Vi betalte for frakken og tenkte ikke mer på det.
Sønnen vår kom til opplæringssenteret for misjonærer i juni, og frakken ble levert bare noen dager før hans planlagte avreise i august. Han prøvde ikke frakken på, men pakket den raskt ned i bagasjen sin sammen med klærne sine og andre ting.
Da vinteren nærmet seg i Paris, der sønnen vår var, skrev han til oss at han hadde funnet frem frakken og prøvd den på, men at den var altfor liten. Derfor måtte vi overføre ekstra midler til bankkontoen hans så han kunne kjøpe en ny frakk i Paris, noe han gjorde. Med litt irritasjon skrev jeg til ham og ba ham gi bort den første frakken, ettersom han ikke kunne bruke den.
Senere fikk vi denne e-posten fra ham: “Det er veldig, veldig kaldt her … Det føles som at vinden blåser rett igjennom oss, selv om den nye frakken er god og ganske tung … Jeg ga den gamle til [en annen misjonær i leiligheten vår] som sa at han hadde bedt om en måte å få en bedre frakk på. Han konverterte til Kirken for flere år siden og han har bare moren sin … og misjonæren som døpte ham som støtter ham på misjon, så frakken var et svar på bønn og jeg følte meg veldig glad på grunn av det.”6
Vår himmelske Fader visste at denne misjonæren som var på misjon i Frankrike, 10 000 km hjemmefra, ville ha et presserende behov for en ny frakk gjennom en kald vinter i Paris, men at han ikke ville ha midler til å kjøpe en. Vår himmelske Fader visste også at vår sønn ville få en frakk fra klesbutikken i Provo i Utah som ville være altfor liten. Han visste at disse to misjonærene ville være på misjon sammen i Paris og at denne frakken ville være et svar på en misjonærs ydmyke og oppriktige bønn om sitt presserende behov.
Frelseren sa:
“Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke én av dem til jorden.
Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen.
Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver.”7
I andre situasjoner, når våre verdige ønsker ikke blir oppfylt på den måten vi hadde håpet, kan det faktisk være til stor gavn for oss. Josef, Jakobs sønn, ble for eksempel misunnet og hatet av sine brødre i den grad at de planla å myrde ham. I stedet solgte de ham som slave til Egypt.8 Hvis det noen gang har vært en person som kan ha følt at bønnene hans ikke ble besvart på den måten han hadde håpet, kan det ha vært Josef. I virkeligheten resulterte hans tilsynelatende ulykke i store velsignelser for ham og reddet familien hans fra sult. Senere, etter å ha blitt en betrodd leder i Egypt, sa han med stor tro og visdom til sine brødre:
“Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere.
Nå har vi hatt to hungersår i landet, og ennå kommer det fem år da det verken skal pløyes eller høstes.
Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse.
Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud.”9
Mens vår eldste sønn gikk på universitetet, ble han ansatt i en veldig attraktiv deltidsjobb for studenter, som kunne føre til en fantastisk heltidsjobb etter universitetsutdannelsen. Han arbeidet hardt i denne studentjobben i fire år, ble godt kvalifisert og respektert av sine medarbeidere og ledere. Mot slutten av sitt siste år, nesten som om Gud selv hadde tilrettelagt det (i hvert fall fra vår sønns perspektiv), ble en fast stilling ledig og han var den beste kandidaten. Hver indikasjon og hver forventning antydet at han, uten tvil, ville få jobben.
Vel, han ble ikke ansatt. Ingen av oss kunne forstå det. Han hadde forberedt seg godt, hadde klart seg godt i intervjuet, var den best kvalifiserte kandidaten og han hadde bedt med stort håp og stor forventning! Han følte seg knust og motløs, og hele hendelsen fikk oss alle til å klø oss i hodet. Hvorfor hadde Gud forlatt ham i hans rettferdige ønske?
Det var ikke før flere år senere at et klart svar kom. Hadde han fått drømmejobben etter universitetsutdannelsen, ville han ha gått glipp av en avgjørende, livsendrende mulighet som nå har vist seg å være til hans evige gavn og velsignelse. Gud kjente enden fra begynnelsen (slik han alltid gjør), og i dette tilfellet, var svaret på mange rettferdige bønner nei, til fordel for et langt bedre utfall.
Og noen ganger er svaret på bønn som vi så rettferdig, inderlig og oppriktig søker, ikke gitt i dette liv.
Søster Patricia Parkinson ble født med normalt øyesyn, men begynte å bli blind da hun var syv år. Da hun var ni år begynte Pat på Utah Schools for the Deaf and Blind i Ogden i Utah, 145 km hjemmefra, noe som gjorde det nødvendig for henne å bo på internat – som innebar all den hjemlengsel en ni-åring kan erfare.
Innen hun fylte 11 år, hadde hun mistet synet fullstendig. Pat kom hjem for godt da hun var 15 år, for å gå på sin lokale videregående skole. Hun fortsatte videre på universitetet og ble uteksaminert med en bachelorgrad innen kommunikasjonsforstyrrelser og psykologi, og etter en tapper kamp mot tvilende universitetsfunksjonærer ved inntakskontoret, begynte hun på høyere utdanning og fullførte en mastergrad i talespråkpatologi. Pat jobber nå med 53 grunnskoleelever og fører tilsyn med fire logopeder i sitt skoledistrikt. Hun eier sitt eget hjem og sin egen bil, som venner og familiemedlemmer bruker når Pat trenger å bli kjørt et sted.
Da Pat var 10 år skulle det gjøres enda et medisinsk inngrep for å hjelpe hennes avtagende syn. Foreldrene hennes hadde alltid fortalt henne nøyaktig hva som skulle skje med hensyn til hennes medisinske behandling, men av en eller annen grunn fortalte de henne ikke om akkurat dette inngrepet. Da foreldrene hennes fortalte henne om det planlagte inngrepet, var Pat, ifølge morens ord “helt fra seg.” Pat sprang til det andre rommet, men kom tilbake senere og sa til foreldrene sine litt indignert: “La meg si dere én ting. Jeg vet det, Gud vet det og dere kan like godt få vite det også. Jeg kommer til være blind resten av livet!”
For flere år siden reiste Pat til California for å besøke familiemedlemmer som bodde der. Da hun var ute med sin tre år gamle nevø, sa han til henne: “Tante Pat, hvorfor ber du ikke bare vår himmelske Fader om å gi deg nye øyne? For hvis du ber vår himmelske Fader, vil han gi deg akkurat det du ønsker deg. Du må bare be ham.”
Pat sa at hun ble litt overrumplet av spørsmålet, men svarte: “Vel, det er ikke alltid sånn vår himmelske Fader svarer bønner. Noen ganger vil han at du skal lære noe, og derfor gir han deg ikke alltid akkurat det du vil ha. Noen ganger må du vente. Vår himmelske Fader og Frelseren vet best hva som er bra for oss og hva vi trenger. Så de kommer ikke til å oppfylle alt du ønsker deg i samme øyeblikk du ønsker deg det.”
Jeg har kjent Pat i mange år og fortalte henne nylig at jeg beundrer det faktum at hun alltid er positiv og glad. Hun svarte: “Vel, du har ikke vært hjemme hos meg, har du? Jeg har mine stunder. Jeg har hatt flere alvorlige runder med depresjon, og jeg har grått mye.” Men så la hun til: “Fra da jeg begynte å miste synet mitt – det var merkelig – men jeg visste at min himmelske Fader og Frelseren var med meg og min familie. Vi taklet det så godt vi kunne, og etter min mening, taklet vi det på riktig måte. Jeg har blitt en relativt fremgangsrik person, og jeg har for det meste vært en glad person. Jeg husker at hans hånd var med i alt. Til dem som spør meg om jeg er sint fordi jeg er blind, svarer jeg: ‘Hvem skulle jeg være sint på? Min himmelske Fader er med meg i dette, jeg er ikke alene. Han er med meg hele tiden.’”
I dette tilfellet vil Pats ønske om å få synet sitt tilbake ikke bli oppfylt i dette liv. Men mottoet hennes som hun lærte av sin far er: “Dette skal også gå over.”10
President Henry B. Eyring sa: “Jeg bærer mitt personlige vitnesbyrd om at Faderen i dette øyeblikk er oppmerksom på dere, deres følelser og de åndelige og timelige behovene til alle rundt dere.”11 Denne store og betryggende sannhet kan bli funnet i de tre erfaringene jeg har gjengitt.
Brødre og søstre, noen ganger blir våre bønner raskt besvart med utfallet vi håpet på. Noen ganger blir ikke våre bønner besvart slik vi håpet på, men over tid ser vi likevel at Gud hadde større velsignelser forberedt for oss enn vi opprinnelig forventet. Og noen ganger blir våre rettferdige henvendelser til Gud ikke oppfylt i dette liv.12 Som eldste Neal A Maxwell sa: “Tro omfatter også tillit til Guds tidtabell.”13
Vi har blitt forsikret om at på hans egen måte og i hans egen tid, vil vår himmelske Fader velsigne oss og løse all vår bekymring, urett og skuffelse.
For å sitere kong Benjamin: “Og videre skulle jeg ønske dere ville tenke på hvor velsignet og lykkelige de er som holder Guds befalinger. For se, de blir velsignet i alle ting, både timelig og åndelig, og hvis de holder trofast ut til enden, blir de mottatt i himmelen for å bo med Gud i en lykkelig tilstand som aldri tar slutt. Husk, husk at disse ting er sanne, for Gud Herren har uttalt det.”14
Jeg vet at Gud hører våre bønner.15 Jeg vet at han er en allvitende, kjærlig Fader, han svarer våre bønner fullkomment, i henhold til sin uendelige visdom, og på måter som vil være til vårt store gavn og vår velsignelse. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.