Jesu Kristi forsoning

Av Tad R. Callister

Nylig avløst Søndagsskolens generalpresident

Frelserens forsoning er ikke bare uendelig i omfang, men også innenfor den enkeltes rekkevidde.

På denne tiden av året reflekterer og gleder vi oss spesielt over Frelserens forsoning. Det er virkelig den mest overjordiske, sinns-utvidende og heftige lære denne verden eller dette univers noensinne har kjent til. Den gir vårt liv håp og mening.

Hva er så Jesu Kristi forsoning? I én forstand er det en serie guddommelige begivenheter som begynte i Getsemane hage, fortsatte på korset og kulminerte med Frelserens oppstandelse fra graven. Den var motivert av en ubegripelig kjærlighet til hver enkelt av oss. Den krevde en som var uten synd, som hadde ubegrenset makt over elementene – til og med døden, som hadde en grenseløs evne til å lide konsekvensene av alle våre synder og lidelser, og som faktisk steg ned under alt.¹ Dette var Jesu Kristi misjon – dette var hans forsoning.

Hva var så dens hensikt? Det var å gjøre det mulig for oss å vende tilbake til Guds nærhet, å bli ham mer lik og ha en fylde av glede. Dette ble gjort ved å overvinne fire hindringer:

Fysisk død
Åndelig død forårsaket av Adam og av våre synder
Våre lidelser og skrøpeligheter
Våre svakheter og ufullkommenheter

Men hvordan kan Frelseren oppnå dette uten å bryte rettferdighetens lover?

Anta et øyeblikk at en mann som vurderer å foreta et adrenalinfylt fritt fall, tar en forhastet beslutning og spontant hopper ut fra et lite fly. Etterpå innser han raskt hvor tåpelig handlingen hans var. Han ønsker å lande sikkert, men det er én hindring – tyngdeloven. Han beveger armene med forbløffende hurtighet og håper han skal kunne fly, men til ingen nytte. Han innretter kroppen i flytestilling for å redusere farten nedover, men tyngdeloven er uopphørlig og ubarmhjertig. Han prøver å resonnere med denne grunnleggende naturloven: “Det var en tabbe. Jeg skal aldri gjøre det igjen.” Men hans bønner faller for døve ører. Tyngdeloven har ingen medlidenhet, den gjør ingen unntak. Men helt uventet merker mannen plutselig noe på ryggen sin. Kameraten hans ombord i flyet forsto øyeblikkets tåpelighet, og festet en fallskjerm på ham like før hoppet. Han finner utløsersnoren og drar i den. Lettet svever han trygt mot bakken. Vi kan gjerne spørre oss: “Ble tyngdeloven brutt, eller arbeidet fallskjermen innenfor loven for å få til en trygg landing?”

Når vi synder, er vi som den tåpelige mannen som hoppet ut fra flyet. Uansett hva vi selv gjør, er det bare en krasjlanding som venter oss. Vi er underlagt rettferdighetens lov, som er krevende og uforsonlig, akkurat som tyngdeloven. Vi kan kun bli frelst fordi Frelseren, gjennom sin forsoning, barmhjertig utstyrer oss med en slags åndelig fallskjerm. Hvis vi har tro på Jesus Kristus og omvender oss (hvilket betyr at vi gjør vår del og drar i utløsersnoren), blir Frelserens beskyttende krefter utløst på våre vegne, og vi kan lande åndelig uskadet.

Men dette er imidlertid mulig fordi Frelseren overvant de fire hindrene som kan forhindre vår åndelige fremgang.

1. Død. Han overvant døden gjennom sin strålende oppstandelse. Apostelen Paulus underviste: “For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.”²

2. Synd. Frelseren overvant synd og skyldfølelse for alle som omvender seg. Så dyptgripende og vidtfavnende er hans rensende kraft, at Jesaja lovet: “Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.”³

Jeg har noen ganger snakket med gode hellige som har hatt vanskelig for å tilgi seg selv, som i god tro men feilaktig har satt begrensninger på Frelserens forløsende krefter. Uforvarende har de gjort en altomfattende forsoning om til en begrenset en, som på en eller annen måte ikke favner deres konkrete synd eller svakhet. Men det er en altomfattende forsoning fordi den omfatter og omslutter hver synd og svakhet, så vel som alle overgrep eller all smerte forårsaket av andre.

Truman G. Madsen kom med denne trøstende betraktningen:

“Hvis noen av dere er blitt lurt til en overbevisning om at dere har gått for langt … at dere har fått syndens gift som gjør det umulig å noen gang bli det du kunne ha blitt – så hør på meg:

Jeg bærer vitnesbyrd om at du ikke kan synke lenger enn Jesu Kristi lys og enestående intelligens kan nå. Jeg bærer vitnesbyrd om at så lenge det finnes én gnist av vilje til å omvende seg og strekke seg, er han der. Han har ikke bare steget ned til din tilstand. Han steg ned under den, ‘så han kunne være i alt og gjennom alt, sannhetens lys.’ [Lære og pakter.]”⁴

Én grunn til at det er så viktig å forstå Frelserens forsoning og dens uendelige følger, er at med økt forståelse kommer et økt ønske om å tilgi oss selv og andre.

Selv om vi kanskje tror på Kristi rensende kraft, dukker dette spørsmålet ofte opp: “Hvordan kan jeg vite om jeg er tilgitt for mine synder?” Hvis vi føler Ånden, da er det vårt vitne om at vi er blitt tilgitt, eller at renselsesprosessen er i ferd med å skje. President Henry B. Eyring underviste: “Hvis du har følt Den hellige ånds påvirkning …, kan du ta det som et tegn på at forsoningen virker i ditt liv.”⁵

Noen spør: “Men hvorfor føler jeg fortsatt skyld hvis jeg er blitt tilgitt?” Kanskje er minnet om denne skylden, i Guds barmhjertighet, en advarsel, et slags åndelig “stoppskilt”, som i hvert fall i en periode varsler når ytterligere fristelser konfronterer oss: “Ikke gå den veien. Du vet hvor smertefullt det kan bli.” I den forstand tjener den som en beskyttelse, ikke som en straff.

Er det da mulig å huske våre synder og likevel ikke ha skyldfølelse?

Alma husket sine synder i flere år etter at han hadde omvendt seg. Men da han ropte til Jesus om barmhjertighet, sa han: “Jeg [kunne] ikke lenger huske mine smerter, ja, jeg ble ikke lenger opprevet ved tanken på mine synder.”⁶

Hvordan kunne han huske sine synder men ikke føle smerte eller skyld? Fordi når vi omvender oss, er vi “født av Gud.”⁷ Vi blir, som Skriftene sier, “nye skapninger”⁸ i Kristus. Med fullkommen ærlighet kan vi nå si: “Jeg er ikke den mannen eller kvinnen som begikk de tidligere syndene. Jeg er en ny og forvandlet skapning.”

3. Lidelser og skrøpeligheter. Alma profeterte at Kristus “skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag.” Hvorfor? “Så hans indre kan fylles med barmhjertighet …, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.”⁹

Hvordan oppfyller han dette? Noen ganger tar han bort lidelsen, noen ganger gir han oss styrke til å utholde, og noen ganger gir han oss et evig perspektiv så vi bedre skal forstå deres midlertidige beskaffenhet. Etter at Joseph Smith hadde vansmektet i Liberty fengsel i omtrent to måneder, ropte han til slutt ut: “O Gud, hvor er du?”¹⁰ I stedet for å gi umiddelbar lindring, svarte Gud: “Min sønn, fred være med din sjel, din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk, og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye.”¹¹

Joseph forsto nå at denne bitre opplevelsen ikke var mer enn en prikk i den evige sammenhengen. Med denne utvidede forståelse skrev han til de hellige fra den samme fengselscellen: ”Høyt elskede brødre, la oss med glede gjøre alt som står i vår makt, og måtte vi så bli stående og ha full tillit til å få se Guds frelse og hans arm bli blottet.”¹² På grunn av Frelserens forsoning kan vi ha et evig perspektiv som gir mening til våre prøvelser og håp om lindring.

4. Svakheter og ufullkommenheter. På grunn av hans forsoning har Frelseren styrkende kraft, noen ganger kalt nåde,¹³ som kan hjelpe oss til å overvinne våre svakheter og ufullkommenheter, og på den måten bistå oss i vår streben etter å bli ham mer lik.

Moroni forklarte: “Ja, kom til Kristus og bli fullkommengjort i ham, … så dere ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus.”¹⁴ Det synes å være minst to kanaler eller måter hvorved vi kan nyttiggjøre oss denne styrkende kraften som kan foredle – til og med fullkommengjøre – oss.

For det første, de frelsende ordinanser. Skriftene forteller oss: “I dets ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt.”¹⁵ Noen ganger tenker vi på ordinanser som en sjekkliste som er nødvendig for opphøyelse, men i virkeligheten utløser hver av dem guddommelig kraft som hjelper oss til å bli Kristus mer lik. For eksempel:

Når vi blir døpt og mottar Den hellige ånds gave, blir vi gjort rene – og blir på den måten mer hellig, lik Gud.
I tillegg kan, gjennom Den hellige ånd, vårt sinn bli opplyst og vårt hjerte bløtgjort, slik at vi i større grad kan tenke og føle som ham.
Og når vi blir beseglet som ektefeller, arver vi retten til “troner, riker, fyrstedømmer og makter”¹⁶ som gaver fra Gud.

En annen kanal for denne styrkende kraften er Åndens gaver. På grunn av Kristi forsoning er vi kvalifisert til å motta Den hellige ånds gave og dens tilhørende åndelige gaver. Dette er guddommelige egenskaper, derfor blir vi mer lik Gud hver gang vi tilegner oss en Åndens gave. Det er utvilsomt grunnen til at Skriftene gjentatte ganger pålegger oss å søke disse gavene.¹⁷

President George Q. Cannon underviste: “Intet menneske skulle si: ‘Å, jeg kan ikke for det, det er min natur.’ Han er ikke rettferdiggjort i dette, for Gud har lovet å gi gaver som vil utslette [våre svakheter] … Hvis noen av oss er ufullkomne, er det vår plikt å be om den gaven som vil gjøre oss fullkomne.”¹⁸

Kort sagt gir Frelserens forsoning oss liv istedenfor død, “hodepryd istedenfor aske”¹⁹ helbredelse istedenfor smerte og fullkommenhet istedenfor svakhet. Det er himmelens motgift mot denne verdens hindringer og vanskeligheter.

I sin siste uke i jordelivet sa Frelseren: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.”²⁰ Fordi Frelseren utførte sin forsoning finnes det ingen ytre kraft eller hendelse eller person – ingen synd eller død eller skilsmisse – som kan hindre oss i å oppnå opphøyelse, såfremt vi holder Guds bud. Med den kunnskapen kan vi streve fremover med godt mot og en absolutt forsikring om at Gud er med oss i denne himmelske søken.

Jeg bærer mitt vitnesbyrd at Frelserens forsoning ikke bare er uendelig i omfang, men også innen den enkeltes rekkevidde – at den ikke bare kan bringe oss tilbake til Guds nærhet, men også gjøre oss i stand til å bli ham lik – Kristi forsonings endelige mål. Om dette bærer jeg mitt takknemlige og sikre vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn. Amen.