Kraften som ligger i støttende tro
Ved å løfte din hånd for å oppholde, avgir du et løfte til Gud, hvis tjenere disse er, at du vil støtte dem.
Jeg har ofte hørt prestedømsledere uttrykke takknemlighet for støttende tro fra dem de tjener. Utfra følelsene som lå i stemmen deres, vet man at det er en dyp og ekte takknemlighet. I dag ønsker jeg å formidle Herrens takknemlighet for at dere oppholder hans tjenere i hans kirke, og å oppfordre dere til å utøve og vokse i kraften til å oppholde andre med deres tro.
Før du ble født, utøvet du slik kraft. Tenk på det vi vet om åndeverdenen før vi ble født. Vår himmelske Fader la frem en plan for sine barn. Vi var der. Lucifer, vår bror i ånden, opponerte mot planen som skulle gi oss handlefrihet. Jehova, vår himmelske Faders elskede Sønn, støttet planen. Lucifer ledet et opprør. Jesu Kristi støttende stemme vant frem, og han meldte seg frivillig til å være vår Frelser.
Det faktum at du befinner deg i jordelivet nå, forvisser oss om at du støttet Faderen og Frelseren. Det krevde tro på Jesus Kristus å støtte lykkens store plan og Jesu Kristi rolle i den når du visste så lite om utfordringene du ville møte i jordelivet.
Din tro til å oppholde Guds tjenere har også hatt stor innflytelse på din glede i dette livet. Da du takket ja til utfordringen fra en misjonær om å be om å få vite at Mormons bok er Guds ord, hadde du tro til å oppholde en Guds tjener. Da du takket ja til invitasjonen til å bli døpt, oppholdt du en av Guds ydmyke tjenere.
Da du lot noen legge hendene på ditt hode og si: “Motta Den hellige ånd”, oppholdt du ham som en bærer av Det melkisedekske prestedømme.
Siden den dagen har du, gjennom trofast tjeneste, oppholdt hver den som har overdratt prestedømmet til deg og hver den som har ordinert deg til et embede i det prestedømmet.
Tidlig i din erfaring med prestedømmet var hver oppholdelse en enkel begivenhet med å ha tillit til en Guds tjener. Nå har mange av dere beveget dere videre til et nivå der en oppholdelse fordrer noe mer.
Du velger om du vil oppholde alle dem som Herren kaller – til hva enn Herren har kalt dem. Dette valget finner sted på konferanser over hele verden. Det har skjedd på denne. På slike møter blir navn på menn og kvinner – Guds tjenere – lest opp, og du gis muligheten til å rekke opp hånden for å oppholde. Du kan holde din støtte tilbake, eller du kan erklære din støttende tro. Ved å rekke opp hånden for å oppholde, avgir du et løfte. Du gir et løfte til Gud, hvis tjenere disse er, at du vil oppholde dem.
Dette er, i likhet med deg, ufullkomne mennesker. Det å holde løftene dine fordrer urokkelig tro på at Herren har kalt dem. Det å holde disse løftene vil også bringe evig glede. Det å ikke holde dem, vil føre til sorg hos deg om hos dem du har kjær – og til og med større tap enn det du kan forestille deg.
Du kan ha blitt, eller vil bli, spurt om du oppholder din biskop, stavspresident, generalautoritetene og Kirkens ledere på generalplan. Det kan finne sted når du blir bedt om å oppholde embedsmenn og ledere på en konferanse. Noen ganger vil det være i et intervju med en biskop eller stavspresident.
Mitt råd er at du stiller deg selv disse spørsmålene på forhånd, med omhyggelig og bønnfylt ettertanke. Når du gjør dette vil du kanskje se tilbake på det du har tenkt, sagt og gjort i det siste. Forsøk å huske og formuler svarene du ønsker å avgi når Herren intervjuer deg, i visshet om at det vil han en dag. Du kan forberede deg ved å stille deg selv spørsmål som disse:
-
Har jeg tenkt på eller snakket om menneskelige svakheter hos menneskene jeg har lovet å oppholde?
-
Har jeg sett etter bevis på at Herren leder dem?
-
Har jeg samvittighetsfullt og lojalt fulgt deres lederskap?
-
Har jeg snakket om beviset jeg ser på at de er Guds tjenere?
-
Ber jeg jevnlig for dem ved navn og med vennlige følelser?
Disse spørsmålene vil for de fleste av oss føre til et visst ubehag og et behov for å omvende seg. Vi er befalt av Gud å ikke felle urettferdig dom over andre, men i praksis viser det seg å være vanskelig å unngå. Nesten alt vi foretar oss når vi omgås mennesker, gjør at vi evaluerer dem. Og på nesten alle områder i livet sammenligner vi oss selv med andre. Det kan det være mange grunner til. Noen med rimelighet, men ofte fører det til en kritisk holdning hos oss.
President George Q. Cannon ga en advarsel som jeg gir videre til dere som min egen. Jeg tror at han snakket sant: “Gud har utvalgt sine tjenere. Han hevder retten til å fordømme dem, hvis de har behov for fordømmelse. Han har ikke gitt oss retten til individuelt å kritisere eller fordømme dem. Intet menneske, hvor sterk i troen han enn er, hvilket prestedømsembede han enn holder, kan tale ondt om Herrens salvede og finne feil ved Guds myndighet på jorden uten å nedkalle Hans mishag. Den hellige ånd vil trekke seg tilbake fra en slik mann, og han vil vandre inn i mørket. Når dette er tilfellet, ser du ikke hvor viktig det er at vi er forsiktige?”1
Min erfaring er at Kirkens medlemmer over hele verden generelt sett er lojale mot hverandre og mot dem som presiderer over dem. Imidlertid er det forbedringer som vi kan og må foreta. Vi kan forbedre oss når det gjelder vår evne til å støtte hverandre. Det krever tro og innsats. Her er fire forslag jeg gir som vi kan handle etter på denne konferansen.
-
Vi kan merke oss konkrete handlinger talerne anbefaler, og begynne i dag med å utføre dem. Når vi gjør det, vil også vår evne til å oppholde dem øke.
-
Vi kan be for dem mens de taler, om at Den hellige ånd vil la budskapet nå hjertet til konkrete mennesker vi har kjær. Når vi senere får vite at vår bønn ble besvart, vil vår evne til å oppholde disse lederne øke.
-
Vi kan be om at konkrete talere vil bli velsignet og foredlet når de deler sitt budskap. Når vi ser at de ble foredlet, vil vi vokse i vår evne til å oppholde dem, og denne evnen vil vedvare.
-
Vi kan lytte etter budskap fra talerne som kommer som svar på våre personlige bønner om hjelp. Når svarene kommer, og det vil de, vil vi vokse i vår evne til å oppholde alle Herrens tjenere.
I tillegg til å forbedre vår evne til å oppholde dem som yter tjeneste i Kirken, vil vi innse at det også er et annet sted der vi kan styrke denne evnen. Der kan det gi oss enda større velsignelser. Det er i hjemmet og i familien.
Jeg henvender meg til den yngre prestedømsbæreren som bor i et hjem sammen med sin far. La meg fortelle deg av egen erfaring hva det betyr for en far å føle din støttende tro. Du kan oppfatte ham som selvsikker. Men han stilles overfor flere utfordringer enn du aner. Til tider klarer han ikke å se veien gjennom problemene som ligger foran ham.
Din beundring for ham vil være til noe hjelp for ham. Din kjærlighet til ham vil hjelpe enda mer. Men det som vil være til størst hjelp, er oppriktige ord som disse: “Pappa, jeg har bedt for deg, og jeg har følt at Herren kommer til å hjelpe deg. Alt vil ordne seg. Det vet jeg at det vil.”
Ord som disse har også virkningskraft i motsatt retning, far til sønn. Når en sønn har begått et alvorlig feiltrinn, kanskje i et åndelig anliggende, kan han ha en følelse av å ha mislykkes. Akkurat da, som hans far, kan du bli overrasket når Den hellige ånd, etter at du ber om å få vite hva du skal gjøre, legger disse ordene i din munn: “Min sønn, jeg støtter deg uansett. Herren er glad i deg. Med hans hjelp kan du klare å vende tilbake. Jeg vet at du kan og at du vil vende tilbake. Jeg er glad i deg.”
I prestedømsquorumet og i familien er styrket tro til å støtte hverandre måten vi bygger det Sion som Herren ønsker at vi skal skape. Med hans hjelp kan og vil vi klare det. Det fordrer at vi lærer å elske ham av hele vårt hjerte, vår makt, vårt sinn og vår styrke, og å elske hverandre som vi elsker oss selv.
Når vi vokser i denne Kristi rene kjærlighet, bløtgjøres vårt hjerte. Den kjærligheten vil gjøre oss ydmyke og lede oss til omvendelse. Vår tillit til Gud og for hverandre vil vokse. Og da vil vi bevege oss mot å bli ett, slik Herren lover oss at vi kan bli.2
Jeg vitner om at vår himmelske Fader kjenner og elsker deg. Jesus er den levende Kristus. Dette er hans Kirke. Vi bærer hans prestedømme. Han vil godta vår innsats for å vokse i vår kraft til å utøve det og å støtte hverandre. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn. Amen.