Forberedelse til Herrens komme
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er unikt bemyndiget og utnevnt til å utføre de nødvendige forberedelser til Herrens annet komme.
Om to uker skal vi feire påske. Oppstandelsen bekrefter Jesu Kristi guddommelighet og Gud Faderens realitet. Våre tanker går til Frelseren, og vi grunner over “hans uforlignelige liv og den uendelige kraft i hans store sonoffer.”1 Jeg håper vi også tenker på hans forestående tilbakekomst når “han vil regjere som kongers Konge og …herrers Herre.”2
For en tid tilbake deltok jeg på en konferanse i Buenos Aires i Argentina sammen med ledere fra mange forskjellige religioner. Deres kjærlighet til sine medmennesker var ikke til å ta feil av. De var fast bestemt på å lindre lidelse og hjelpe mennesker til å heve seg over undertrykkelse og fattigdom. Jeg reflekterte over denne Kirkes mange humanitære foretagender, innbefattet samarbeidsprosjekter med en rekke av trossamfunnene som var representert på konferansen. Jeg følte dyp takknemlighet for gavmildheten til medlemmene av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som gjør slik Kristus-lignende tjeneste mulig.
I samme øyeblikk bekreftet Den hellige ånd to ting for meg. For det første: Arbeidet med å dekke timelige behov er avgjørende og må fortsette. Det andre var uventet, men likevel mektig og klart. Det var dette: I tillegg til å utøve uselvisk tjeneste, er det ytterst viktig å forberede verden på Herren Jesu Kristi annet komme.
Når han kommer, vil undertrykkelse og urettferdighet ikke bare avta, det vil opphøre:
“Ulven skal også bo hos lammet, og leoparden skal legge seg hos kjeet, og kalven og den unge løven og gjøfeet skal gå sammen, og et lite barn skal lede dem …
Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg, for jorden skal være full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havet.”3
Det vil ikke bare bli mindre fattigdom og lidelse, det vil forsvinne:
“De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete.
For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.”4
Det vil til og med bli slutt på dødens smerte og sorg:
“På den dag skal et spebarn ikke dø før det blir gammelt, og dets liv skal være som et tres alder,
og når det dør, skal det ikke sove, det vil si i jorden, men skal forvandles i et øyeblikk og skal bli tatt opp, og dets hvile skal være herlig.”5
Så ja, la oss gjøre alt vi kan for å lette lidelse og sorg nå, og la oss mer hengivent vie oss selv til forberedelsene som er nødvendige til den dag når smerte og ondskap fullstendig skal opphøre, når “Kristus personlig vil regjere på jorden, og … jorden vil bli fornyet og få sin paradisiske herlighet”.6 Det vil være en forløsningens og dommens dag. Den tidligere anglikanske biskopen i Durham, dr. N. T. Wright, beskrev på en treffende måte betydningen av Kristi forsoning, oppstandelse og dom i det å overvinne urettferdighet og rette opp alle ting.
Han sa: “Gud har fastsatt en dag da han vil få verden rettferdig dømt av en mann han har utpekt – og han har forsikret alle om dette ved å oppreise denne mannen fra de døde. Faktaene om Jesus fra Nasaret, og spesielt om hans oppstandelse fra de døde, er fundamentet til forsikringen om at verden ikke er tilfeldig. Den er ikke et fullstendig kaos; det er ikke forgjeves når vi utøver rettferdighet her og nå, og prøver å støtte en bygning som til slutt vil kollapse, eller prøver å reparere en bil som faktisk er på vei til skraphaugen. Da Gud oppreiste Jesus fra de døde, var det en mikrokosmisk begivenhet som i et nøtteskall inneholdt den endelige makrokosmiske dom, [selve] frøet … til det endelige håp. Gud erklærte, på den mektigste måte man kan tenke seg, at Jesus fra Nasaret virkelig var Messias … I historiens største paradoks gjennomgikk [Jesus] selv en grusom og urettferdig dom, og kom til stedet som symboliserte og samlet alle historiens myriader av grusomhet og urettferdighet, for selv å bære kaoset, mørket, grusomheten, urettferdigheten, og ødelegge dets kraft.”7
Mens jeg var tilstede på konferansen i Buenos Aires som jeg nevnte tidligere, gjorde Ånden det klart for meg at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er unikt bemyndiget og utnevnt til å utføre de nødvendige forberedelser til Herrens annet komme. Den ble faktisk gjenopprettet i nettopp denne hensikt. Kan du noe annet sted finne et folk som omfavner vår tid som den profeterte “evangelieutdeling i tidenes fylde,” der Gud har til hensikt å “samle til alt til ett i Kristus”?8 Hvis du ikke her finner et samfunn som har til hensikt å utføre det som må gjøres for både levende og døde for å forberede seg til den dagen, hvis du ikke her finner en organisasjon som er villig til å vie store mengder tid og midler til å innsamle og forberede et paktsfolk som er klar til å ta imot Herren, finner du det ikke noe annet sted.
Herren erklærte, i det han talte til Kirken i 1831:
“Guds rikes nøkler er overgitt mennesket på jorden, og fra dette sted skal evangeliet rulle frem like til jordens ender …
Påkall Herren så hans rike kan rulle frem over jorden, så dens innbyggere kan motta det og være beredt til de dager som skal komme da Menneskesønnen skal komme ned i himmelen, ikledd sin herlighets glans, for å møte Guds rike som er opprettet på jorden.”9
Hva kan vi gjøre nå for å forberede oss til denne dagen? Vi kan forberede oss som et folk, vi kan samle inn Herrens paktsfolk, og vi kan hjelpe til med å forløse løftet om frelse som ble “gitt til fedrene”, våre forfedre.10 Alt dette må skje med betydelig mål før Herren kommer tilbake.
Først, og avgjørende for Herrens tilbakekomst, er tilstedeværelsen av et folk på jorden som er forberedt til å ta imot ham ved hans komme. Han har uttalt at de som er tilbake på jorden på den dag, “fra den minste til den største, … skal bli fylt med Herrens kunnskap og skal se øye til øye og skal oppløfte sin røst og sammen synge denne nye sang: Herren har bragt Sion tilbake … Herren har samlet alle ting til ett. Herren har bragt Sion ned ovenfra. Herren har bragt Sion opp nedenfra.”11
I fordums tid tok Gud den rettferdige byen Sion til seg.12 Til sammenligning skal et nytt Sion ta imot Herren ved hans tilbakekomst i de siste dager.13 Sion er de rene av hjertet, et folk av ett hjerte og ett sinn, som lever i rettferdighet uten noen fattige blant dem.14 Profeten Joseph Smith uttalte: “Å bygge opp Sion skulle være vårt største mål.”15 Vi bygger opp Sion i vårt hjem, våre menigheter, grener og staver, gjennom enhet, gudfryktighet og kjærlighet.16
Vi må være klar over at oppbyggingen av Sion skjer i urolige tider – “en vredens dag, en oppbrenningens dag, en dag med ødeleggelse, med gråt, med sorg og med klage, og som en hvirvelvind skal den komme over hele jordens overflate, sier Herren.”17 Følgelig blir innsamlingen til staver “et forsvar og en tilflukt fra stormen og fra vreden når den i fullt mål skal utøses over hele jorden.”18
Akkurat som i tidligere tider “[kommer vi] ofte sammen for å faste og for å be og for å tale med hverandre om [våre] sjelers velferd. Og … for å nyte av brød og [vann] til minne om Herren Jesus.”19 Som president Russell M. Nelson forklarte på generalkonferansen i oktober: “Kirkens langsiktige mål er å hjelpe alle medlemmer å øke sin tro på vår Frelser Jesus Kristus og på hans forsoning, å hjelpe dem i deres inngåelse og overholdelse av sine pakter med Gud, og å styrke og besegle deres familie.”20 Følgelig legger han vekt på betydningen av tempelpakter, helligholdelse av sabbaten og det å daglig fryde seg over evangeliet, sentrert i hjemmet og støttet av et samordnet studiepensum i kirken. Vi ønsker å ha kunnskap om Herren, og vi ønsker å kjenne Herren.21
Et underliggende arbeid i oppbyggingen av Sion er å samle Herrens paktsfolk som lenge har vært adspredt.22 “Vi tror på Israels innsamling i bokstavelig forstand og på gjenopprettelsen av de ti stammer.”23 Alle som vil omvende seg, tro på Kristus og bli døpt, er hans paktsfolk.24 Herren har selv profetert at før hans tilbakekomst ville evangeliet bli forkynt over hele jorden25 “for å vinne tilbake [hans] folk som er av Israels hus,”26 “og så skal enden komme”.27 Jeremias profeti er i ferd med å bli oppfylt:
“Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da [de] ikke mer skal [si]: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt!
– men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet i nord og fra alle de land som han hadde drevet dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg gav deres fedre.”28
President Nelson har gjentatte ganger understreket at “[Israels innsamling] er det viktigste som foregår på jorden i dag. Ingenting annet ligner i omfang, ingenting annet ligner i betydning, ingenting annet ligner i majestet. Og om du velger det, … kan du være en stor del av den.”29 De siste-dagers-hellige har alltid vært et misjonærfolk. Hundretusener har tatt imot misjonærkall siden gjenopprettelsens begynnelse, titusener virker nå. Og som eldste Quentin L. Cook nettopp har forklart, kan vi alle delta på enkle og naturlige måter, i kjærlighet, og invitere andre til å bli med oss i kirken, treffes sammen i vårt hjem, bli en del av vår omgangskrets. Utgivelsen av Mormons bok var signalet på at innsamlingen hadde begynt.30 Mormons bok er i seg selv innsamlingens og omvendelsens redskap.
Avgjørende for forberedelsen til Det annet komme er også det store forløsende arbeid på vegne av våre forfedre. Herren lovet å sende profeten Elijah før Det annet komme, “Herrens … store og forferdelige [dag]”,31 for å “åpenbare prestedømmet” og “plante i barnas hjerter de løfter som ble gitt til fedrene”.32 Elijah kom som lovet. Datoen var 3. april 1836, stedet var Kirtland tempel. På det stedet og i det øyeblikket overdro han virkelig det lovede prestedømmet, nøklene til forløsningen for de døde og foreningen av ektemenn, hustruer og familier på tvers av alle tiders generasjoner og gjennom all evighet.33 Uten dette ville hensikten med skapelsen blitt forstyrret, og jorden ville slik sett bli slått med bann eller “lagt fullstendig øde.”34
Under andakten for ungdommer i forkant av innvielsen av Roma Italia tempel, viste de mange hundre unge mennene og kvinnene som var tilstede president Nelson navnekortene som de hadde klargjort for sine forfedre. De var klare til å gå inn i tempelet for å utføre stedfortredende dåp for disse forfedrene så snart det åpnet. Det var et svært oppløftende øyeblikk, allikevel bare nok et eksempel på den akselererende innsatsen for å grunnfeste Sion for generasjonene før oss.
Mens vi flittig anstrenger oss for å bygge opp Sion, samt gjøre vår del for å samle Herrens utvalgte og forløse de døde, skulle vi stanse opp og huske at dette er Herrens verk og at han utfører det. Han er olivenhagens Herre, og vi er hans tjenere. Han ber oss arbeide av alle krefter i olivenhagen denne “siste gang,” og han arbeider sammen med oss.35 Det ville sannsynligvis vært mer presist å si at han tillater at vi får arbeide med ham. Som Paulus sa: “Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst.”36 Det er han som fremskynder sitt verk i dets tid.37 Ved å ta i bruk vår riktignok ufullkomne innsats – våre “små midler” – får Herren store ting til å skje.38
Denne store og siste evangelieutdeling går stødig frem mot sitt klimaks – Sion på jorden som blir forenet med Sion fra oven, ved Frelserens strålende tilbakekomst. Jesu Kristi Kirke har i oppdrag å forberede – og forbereder – verden til denne dagen. Så la oss denne påsken virkelig feire Jesu Kristi oppstandelse og alt den bebuder: Hans tilbakekomst for å regjere i tusen år med fred, en rettferdig dom og fullkommen rettferdighet for alle, udødelighet for alle som noen gang har levet på denne jorden og løftet om evig liv. Kristi oppstandelse er den endelige forsikringen om at alt vil komme i orden. La oss være opptatt med å bygge opp Sion for å fremskynde den dagen. I Jesu Kristi navn. Amen.