Hvordan et barn hjalp meg å forstå Frelserens kjærlighet til meg

Av Nathan Kunkel

Takket være min femårige niese har jeg nå større selvtillit og ser Frelseren i alt rundt meg hver dag.

Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.

En nyttårsaften besøkte jeg besøkssenteret ved St. George tempel sammen med min søster, og hennes mann og barn. I et av rommene var det julekrybber fra hele verden. Det slo meg hvor varierte de var – i størrelse, farger, materiale, ansiktsuttrykk osv. Det var mektig og ærbødig.

Min femårige niese Juliet, ville at jeg skulle bære henne, så med henne i armene gikk vi gjennom utstillingen. Gjennom rommets stillhet, hørtes Juliets gjentagende “Der er Jesus! Og der er Jesus! Og det er Jesus! Og det er Jesus!”, ved hver eneste julekrybbe vi gikk forbi. Med frydefull stemme pekte hun begeistret på hvert Jesusbarn. Hun ville komme så nært som mulig til hver enkelt. Jeg prøvde å be henne dempe seg litt, uten hell – hun var altfor begeistret. Hun fikk meg til å gå runden fra begynnelsen hver gang vi kom til utstillingens slutt, og vi gjentok dette i omtrent 20 minutter, mens hun fortsatte begeistret: “Og der er Jesus! Og der er Jesus!” Da vi endelig forlot rommet, var ryggen min sliten og armene tunge, men hjertet mitt føltes lettere enn det hadde gjort på lenge. Hennes glede over å se og kjenne Frelseren hadde gjort inntrykk på meg.

Jeg tenkte ikke så mye over denne erfaringen før jeg noen uker senere satt i kirken og forsamlingen som avslutningssalme sang “Han lever, min Forløser stor” (Salmer, nr. 66). Jeg har sunget denne salmen på autopilot hundrevis av ganger før, men denne gangen var det annerledes. Mens jeg sang: “Han lever, fylt av kjærlighet, min talsmann i all evighet! Han lever, virker for meg der, bereder bolig for enhver,” satte ordene seg fast i halsen. Jeg sluttet å synge og gråt mens jeg lyttet til resten av versene. I det øyeblikket føltes hvert ord ekte og betryggende. Jeg følte det som om Frelseren ga meg en klem og jeg følte at jeg ikke var glemt eller ringeaktet.

Jeg pleide å tenke at mine feil noen ganger gjorde meg uverdig til Frelserens kjærlighet. Men å være vitne til feiringen av Jesus gjennom en fem-årings perspektiv var noe jeg trengte for å overvinne min manglende selvtillit og støtte meg på tilliten om at han virkelig elsker meg, til tross for mine ufullkommenheter. Jeg måtte stole på at han arbeider med meg i dette øyeblikket, hver dag, for å forbedre mitt liv og vende svakheter til styrker. Stole på at han hjelper meg med å kjempe mine egne kamper. Stole på at jeg kan slippe fri fra selvpålagte lenker av bitterhet, selvkritikk, anger og hva enn som plager meg, med hans hjelp, legge det ved hans føtter – for godt. Stole på at dette er en prosess, at vi kjemper mot den menneskelige natur og livets kaos, og at han er konstant og tålmodig gjennom det hele.

Juliet hverken nølte eller tvilte, da hun så og gjenkjente Jesus Kristus i alt omkring henne – hun bare gjorde det. Det falt naturlig for henne og hun vet at han elsker henne. Og hennes smil var mer enn nok bevis for meg om at hun kjenner og elsker ham. Jeg begynner å forstå hvorfor Frelseren befalte oss å bli som små barn for å komme inn i hans rike. Jeg ønsker å bli som Juliet.

Etter disse to erfaringene har jeg gjort en større innsats for å utvikle større selvtillit og se Frelseren i alt omkring meg. Og det har jeg! Jeg ser ham i vennlige ord og handlinger fra ukjente eller venner, i øynene til dem jeg snakker med. Når solen skinner og jeg hører fuglesang har jeg begynt å føle meg mindre tynget og mer full av håp. Jeg har begynt å si til meg selv “Der er Jesus, der er Jesus og der er Jesus.” Jeg ønsker å leve hele livet på den måten. Han er overalt og vi må bare velge å se ham, i de små ting og i de store. Han er den største gaven.