Eksempler på tro
Fatu Gamanga
Øst-provinsen i Sierra Leone
Ved hjelp av det evangeliebaserte programmet for lese- og skrivekyndighet lærte Fatu ikke bare å lese og skrive, men hun lærte også om Jesu Kristi evangelium. Før hun sluttet seg til Kirken strevde Fatu med å forsørge familien. Nå har hun utviklet ferdigheter for selvhjulpenhet og driver sitt eget foretak som lager og selger vakre håndlagede ryer. Hun er også president for Hjelpeforeningen i grenen.
Christina Smith, fotograf
Jeg var et lite barn da jeg mistet faren min. Det var vanskelig å være uten far. Mor prøvde å forsørge familien, men hun hadde ikke nok penger til å gi meg en utdannelse. Jeg var nedtrykt fordi jeg måtte slutte å lære, og jeg lærte aldri å lese. Mor og jeg prøvde å gjøre mange ting i landsbyen, for eksempel gårdsarbeid, for å forsørge oss selv. I mange år strevde vi sammen.
Med tiden giftet jeg meg og fikk barn. Flere år senere døde mannen min, og jeg strevde som alenemor med å ta vare på barna mine.
Vennene mine kom til meg og sa: “Du har mistet mannen din. Du lider nå. Vi ønsker å invitere deg til kirken vår for å se hva Jesus kan gjøre for deg.” Jeg ble med vennene mine til kirken deres. Jeg gikk også i andre kirker.
En dag kom en kvinne fra noen hus unna til meg og sa: “Jeg har en kirke. Vil du bli med?”
“Nei,” sa jeg: “Jeg har prøvd kirke etter kirke.”
“Vær så snill,” sa kvinnen, “jeg vil invitere deg til kirken min.”
“Hva kaller du kirken din?” spurte jeg.
“Kirken min er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.”
Hun overtalte meg til å lære mer. Hun ba misjonærene om å besøke meg. Den første dagen misjonærene kom, samlet jeg familien. Misjonærene satte seg ned og begynte å undervise oss.
Første gang jeg gikk i kirken, satt jeg ved siden av en kvinne som sang fra en salmebok. Jeg prøvde å følge med, men jeg kunne ikke lese. Jeg forsto ikke engang hva hun sang. Jeg følte meg motløs. “Jeg går ikke i denne kirken igjen,” sa jeg til meg selv.
Jeg fortalte misjonærene at jeg ikke ville gå i kirken igjen. Én misjonær sa: “Jeg har ikke tenkt å tvinge deg til å bli medlem av denne Kirken, men jeg vil fortelle deg sannheten. Hvis du ønsker å tro at denne Kirken er sann, må du lese denne boken.” Han ga meg Mormons bok.
“Du kan ikke gi meg denne boken,” sa jeg. “Jeg har ingen utdannelse. Jeg kan ikke engang lese. Jeg trenger ikke boken din.”
Misjonærene sa: “Barna dine lærer å lese. De vil lese den for deg, og du vil forstå.”
“Jeg skal prøve,” sa jeg.
Datteren min begynte å lese Mormons bok for meg, og jeg gikk i kirken igjen. En søster i kirken kom til meg og fortalte meg om en klasse for dem som ikke kan lese og skrive. Hun sa det var det evangeliebaserte lese- og skrivekurset.
“Vi trenger en elev,” sa hun.
“Jeg ønsker virkelig å kunne lese og skrive,” sa jeg. “Så jeg vil delta i den klassen!”
Da jeg deltok i klassen, lærte jeg å lese og skrive og mer og mer om evangeliet. Datteren min leste mer fra Mormons bok for meg. En dag sa jeg: “Dette er Guds ord. Jeg kan ikke fornekte det.” Jeg bestemte meg for å bli døpt.
Kort tid etter dåpen snakket grenspresidenten med meg og sa: “Søster Gamanga, Ånden har ledet meg til å kalle deg som president for Hjelpeforeningen.”
“Jeg vet ikke hva du mener,” sa jeg. “Jeg kan ikke lese, jeg kan ikke skrive, og du vil kalle meg? Hva skal det bety?”
Han forklarte at jeg skulle invitere kvinnene til kirken, snakke med dem og hjelpe dem. “Med Guds hjelp kan jeg klare det,” sa jeg.
Siden den dagen har det skjedd så mange ting i livet mitt. Jeg begynte å lese ord med bare to bokstaver, så ord med tre bokstaver. Så gikk jeg fra ord på tre bokstaver til ord på fire bokstaver, og så fem og seks bokstaver. Dette har hjulpet meg å undervise i Hjelpeforeningen.
Hvis det er noe jeg ikke forstår, ber jeg om hjelp. Problemet er rettskrivning. Det er noen stavemåter jeg kan ikke uttale, men jeg får hjelp til å forstå. Når jeg underviser, ber jeg en av søstrene i Hjelpeforeningen om hjelp med eventuelle ord jeg ikke kan. Det er slik jeg underviser i klassen. Hver gang jeg ber om hjelp, lærer jeg mer.
Før jeg ble medlem av Kirken, prøvde jeg å tjene penger ved å selge håndlagede ryer, men jeg hadde ikke penger til å kjøpe stoff. Jeg sa til folk: “Hvis du vil ha en rye, går du og kjøper stoff og kommer til meg med det. Så skal jeg lage den til deg. Du kan betale meg når jeg er ferdig.”
Nå som jeg er her i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, har jeg lært om selvhjulpenhet. Kirken har gitt meg mer utholdenhet til å lære å lese, skrive, snakke og prøve å gjøre noe for meg selv for å være selvhjulpen. Nå går jeg til skredderen og ber om restene de klipper av klærne og lar ligge på gulvet. Jeg kjøper restene for en billig penge og bruker dem til å lage ryene mine. Jeg selger nå mer enn noensinne.
Siden jeg ble medlem av Kirken, har livet mitt forandret seg. Jeg har gått fra null til topps! Jeg er stolt av Jesus Kristus, og jeg er stolt av kirken hans. Jeg er så takknemlig for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Fatu har funnet styrke ved hjelp av Jesu Kristi evangelium til å gjøre positive endringer i livet. Én endring er at hun har blitt mer selvhjulpen. Hun er velsignet med evnen til å forsørge seg selv og sin familie.
Velsignelsene forbundet med lese- og skriveferdighet og selvhjulpenhet har gitt Fatu anledning til å nå ut og dele det hun har lært, med andre.
Fatu har fått trygghet og tillit til Gud etterhvert som hun har gitt rom for nye muligheter til å tjene. “Med Guds hjelp kan jeg klare det,” sier hun.