Unge voksne
Min daglige kamp mot ensomhet
Artikkelforfatteren bor i Praha i Tsjekkia.
Da jeg ble medlem av Kirken, forsterket det på mange måter ensomheten jeg hadde følt etter mine foreldres skilsmisse. Men det har også hjulpet meg å finne en vei ut av ensomheten.
Bilder fra Getty Images
En stor del av livet hadde jeg følt meg helt alene. I begynnelsen var ensomhet en ny følelse for meg, for jeg kommer fra en familie på fem, så som barn hadde jeg alltid folk og støy rundt meg hjemme. Jeg visste at jeg ikke var alene.
Dessverre gikk mor og far fra hverandre da jeg var i tenårene. Etter dette begynte jeg virkelig å føle meg alene. Jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre, og jeg gikk ut av trivselssonen for å få nye venner på skolen. Jeg håpet jeg kunne nyte den kjente følelsen av å være mange, også på skolen, slik jeg hadde gjort hjemme. Men selv om jeg var omgitt av mennesker, følte jeg meg fortsatt alene. Denne følelsen avtok noen år senere da jeg fant Kirken.
En dag banket søstermisjonærene på døren, og mor åpnet. Jeg husker at hun sa: “Jeg er ikke interessert, men kanskje datteren min er det. Vent, så skal jeg hente henne.”
Da jeg begynte å snakke med dem, kunne jeg føle at Ånden ba meg om å lytte. Etter å ha lyttet og lært i noen måneder, visste jeg at dette var det jeg hadde lett etter. Selv om det ikke føltes slik til å begynne med, hjalp min beslutning om å bli døpt meg ikke bare å komme nærmere Herren, men også nærmere å avslutte min kontinuerlige kamp mot ensomheten.
Ensomhet som konvertitt
Da jeg bestemte meg for at jeg ønsket å bli døpt, ble ikke familien akkurat begeistret. Selv om mor og en av brødrene mine var tilstede i dåpen, avviste andre familiemedlemmer meg fordi vi ikke lenger delte samme religion.
I begynnelsen var dette ganske vanskelig, og jeg følte meg mer alene enn noensinne. Men etter en stund bestemte et av søskenbarna mine seg for å bli hindu, noe som også var forskjellig fra det resten av familien praktiserte. Han respekterte mitt valg om å bli medlem av Kirken fordi han hadde gjort et lignende valg. På grunn av hans eksempel på kjærlighet til meg, sluttet noen av de andre familiemedlemmene å unnvike meg.
På skolen forsto jeg at jeg egentlig ikke passet inn lenger. Og på jobben så folk rart på meg da jeg fortalte dem at jeg hadde blitt døpt. Jeg skammet meg ikke – min beslutning var ikke gal, og jeg visste dette av hele mitt hjerte – men vennene mine forsto ikke min endrede livsstil, og de fleste av dem ville ikke lenger være venner med meg.
Få nye venner
Gjennom alle disse vanskelige erfaringene fortsatte jeg å be, og jeg kunne føle trøsten jeg ble lovet av Ånden i en prestedømsvelsignelse jeg hadde mottatt. En dag våget jeg å stille følgende spørsmål i bønn: “Hvorfor føler jeg meg så alene?” Og jeg fikk et svar, eller rettere sagt et løfte – at jeg ville få nye venner, venner som vil forstå meg.
Og det gjorde jeg! Jeg fikk nye venner, og noen av dem er ikke medlem av Kirken, men likevel respekterer de meg og er glad i meg. Jeg fikk også venner i Kirken som har blitt som familie for meg.
Å være innadvendt og være nødt til å snakke med folk, var ikke så lett for meg. Jeg lot for det meste folk komme til meg, men på videregående var det ikke mange som ønsket å snakke med meg. Så jeg var glad for at jeg husket et gammelt triks jeg hadde lært – jeg smilte. Jo mer noen smiler, desto mer imøtekommende blir vedkommende. Det gikk opp for meg at jo mer jeg smilte til folk, desto mer begynte de å snakke med meg og desto lettere ble det for meg å bli venner med dem.
Stå sammen med vår himmelske Fader
Et bedre svar på min bønn var president Thomas S. Monsons (1927–2018) tale “Våg å stå alene” (Liahona, nov. 2011, 60‒67). Etterhvert har denne talen lært meg noe veldig viktig om ensomhet: Du står aldri alene når du står sammen med Herren.
Det er fortsatt dager da det er vanskelig for meg å stå sammen med ham. Frykten for at andre skal gjøre narr av meg og min tro er vanskelig. Noen har sagt at alle religioner er tull og tøys, og at jeg blir ledet som en dum sau. Når de har funnet ut om religionen min, har noen behandlet meg som om jeg hadde en forferdelig smittsom sykdom. Alle disse opplevelsene fikk meg til å føle meg litt usikker og ensom. Det er en kamp hver dag, men det er en kamp jeg vinner hver dag, om og om igjen, med Herrens hjelp og fulle støtte.
Hver dag prøver jeg å følge Ånden. Når jeg lytter til Ånden og snakker med folk, gjør Åndens inspirasjon meg i stand til å tjene andre. Det gir meg anledning til å huske at jeg ikke er alene. Og viktigst: Når jeg lytter til Ånden, får jeg alltid anledning til å dele mitt vitnesbyrd. Jeg har innsett at det å dele min tro på denne måten hjelper meg å være mindre redd og bli mer forstått av andre. Før jeg visste ordet av det, var jeg ikke alene – for uansett hvem jeg snakket med, sto jeg sammen med Ånden. Med Ånden på din side kan du aldri være alene.
Gjennom mange år og stunder med ensomhet har Herren gjentatte ganger fortalt meg at jeg er hans elskede datter og at han elsker meg. Hvordan kan jeg noensinne føle meg alene når min Fader står sammen med meg? Hvordan kan jeg føle meg alene, hvis han bare er en enkel bønn unna?
I min daglige kamp mot ensomheten ber jeg min himmelske Fader ikke bare om å stå ved min side, men om at han må hjelpe meg å alltid stå ved hans side. Jeg vet at han aldri har latt meg kjempe med noe alene, og at han alltid har stått ved min side og elsket meg.