Dakapo! Dakapo! Et liv med læring

Av Norman C. Hill

Livslang læring er kontinuerlig og tilfredsstillende. Vi er aldri for gamle til å tilegne oss nye ferdigheter, utvikle våre talenter eller prøve ut nye hobbyer. Og det vi oppnår i dette liv, vil være til nytte for oss i evigheten (se Lære og pakter 130:18–19).

“Noen blir overrasket over å høre at jeg startet en ny nettbutikk, såpass gammel som jeg er”, sier Martha Paewai. “Da jeg startet opp, sa noen av vennene mine: Hva vet vel en samoansk kvinne med begrenset arbeidserfaring om markedsføring?”

Det finnes ingen aldersgrense for læring, liker søster Paewai å si. Dessuten gir det å jobbe hjemmefra henne mer inntekt og bedre arbeidsforhold enn hun hadde da hun jobbet som hushjelp på New Zealand. Det var vanskelig å starte en ny virksomhet, men hun lærte underveis og var villig til å be andre om hjelp når det var nødvendig. “BYU – Pathway Worldwide ga meg selvtillit til å prøve noe nytt også”, sier hun.

Jim Ivins begynte på noe nytt da han sluttet som advokat. Han begynte med landskapsutforming – ikke bare i sin egen hage, men også i hagene til mange av barna sine. Han minnes: “Jeg tenkte på hva jeg ønsket å etterlate dem som en arv. Da kona mi døde, slo det meg at dette var noe jeg kunne gjøre for dem. Jeg flyttet ikke bare steiner – jeg studerte landskapsutforming og eksperimenterte med forskjellige tilnærminger. Når barnebarna mine kommer på besøk, eller jeg besøker dem, gjør vi mer enn bare å snakke: vi studerer forskjellige utforminger og samarbeider om dem.”

Søster Terry ønsket alltid å spille piano da hun var yngre, men av en eller annen grunn var det bare søsteren som fikk ta pianotimer og ikke henne. Men da hun pensjonerte seg, begynte hun å ta timer. “I likhet med alt annet krever det bare at man øver og er villig til å lære”, sa hun. Nå, etter bare et par år, akkompagnerer hun solister i kirken, og for sin egen glede. “Det er ikke alt som trenger å være en profesjonell forestilling”, sier hun. “Noen ganger er den beste målgruppen bare deg selv.”

Søster Barbara B. Smith talte som Hjelpeforeningens generalpresident på generalkonferansen i april 1978, hvor hun fortalte om en mann som gikk av med pensjon som 63-åring og var usikker på hva han kunne bidra med uten at det var en heltidsjobb. Hun sa: “Han hadde ikke noe yrke, ingen hobbyer, ingen spesielle interesser og ingen planer for fremtiden.” Hun fortsatte: “Han var overlatt til å forsøke å finne et nytt liv for seg selv eller la alt drive og til sist dø. Trist til sinns må jeg føye til at innen kort tid døde han.”¹

Til sammenligning talte eldste Robert L. Backman om den nye statusen sin som emeritus generalautoritet under talen sin på forrige generalkonferanse. Han sa at han ikke ønsket å være som pensjonistene det ofte ble sagt følgende om: “Han døde da han var 70, men ventet med å bli begravet til han var 85 år gammel.” I stedet ønsket han å fortsette å vokse og lære, og å utvikle enda flere ferdigheter og interesser.

Eldste Backman spurte så: “Hva gjør man?”, og besvarte dette viktige spørsmålet på denne måten:

“Det finnes et enkelt skriftsted i hele Det nye testamente som beskriver Frelserens liv fra han var tolv år og til han begynte sin tjenestegjerning. Jeg har sitert dette skriftstedet mange ganger når jeg har snakket med de unge. Jeg lurer på om det ikke er like anvendelig for oss andre, særlig de som er pensjonert. Lukas skrev: ‘Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.’ (Lukas 2:52.)”²

President Ezra Taft Benson (1899–1994) oppfordret til samme type læring og vekst, uavhengig av alder. Da han talte til eldre medlemmer, sa han: “Vi håper at deres dager blir fylt med noe å gjøre og måter hvorpå dere kan yte tjeneste for andre … Eldre betyr nesten alltid bedre, for deres rike visdom og erfaring kan fortsette å utvide seg og øke mens dere hjelper andre.” President Benson fortsatte med å sitere fra Mormons bok: “[Lev daglig] i takksigelse for all barmhjertighet og alle velsignelser han skjenker dere” (Alma 34:38).³

Den slags barmhjertighet og velsignelser kommer ved å se fremover med håp, drømmer og planer. Som siste dagers hellige tror vi på evig fremgang, noe som omfatter å tilegne oss nye ferdigheter og utvikle nye talenter i dette livet, ikke bare i det neste. Slik personlig utvikling og et slikt fremsyn kan faktisk i seg selv være en nøkkel til et langt liv.⁴

mann ved en arbeidsbenk — Etter å ha pensjonert seg, gikk bror og søster Patterson tilbake til skolebenken for å lære seg nye ferdigheter som våpensmed og trearbeider.

Etter 40 år som lege og offiser i militæret ble Kerry Patterson skadet under et rutineoppdrag i Afghanistan. Han ble tvunget til å gå ut i militær uførepensjon, og prøvde å finne noe han kunne gjøre. Han og kona Linda var ikke tilfreds med å bruke dagene bare til å fiske, og han begynte derfor ved en sammfunnshøyskole.

“Jeg hadde tatt et butikkurs på videregående, men hadde ingen annen yrkesopplæring siden den gang”, forklarer han. “Likevel bestemte jeg meg for å lære å bli våpensmed. Jeg likte å ‘reparere’ folk da jeg var lege, og tenkte at hvis jeg lærte meg å reparere fysiske ting med avanserte verktøy, så ville det holde meg mentalt aktiv. Men det var mye vanskeligere enn jeg trodde å begynne på noe så nytt og annerledes.” Men nå, i en alder av 71 år, etter å ha tatt alle nødvendige kurs og fått lisensene som kreves, har han mer enn nok å gjøre. Han har til og med tatt inn en lærling for å dele arbeidsmengden og lære bort yrket.

Linda tok noen emner på sammfunnshøyskolen samtidig som ektemannen. Alle de seks barna deres er voksne, så nå har hun tid til å dyrke interessene trearbeid og møbeldesign. “Jeg var den eneste kvinnen og den eldste i klassen med god margin, men jeg lot ikke det avskrekke meg”, sier hun. “Noen prosjekter tok lenger tid for meg å fullføre enn det gjorde for andre studenter, men jeg bare fortsatte.” Etter to år med opplæring bygger hun nå tilpassede skap for familiemedlemmer og andre. “Nå kan jeg hjelpe barna med å bygge om kjøkkenene sine og hjelpe medlemmer i lokalsamfunnet som trenger litt hjelp med sine egne oppussingsprosjekter.”

Pat Morrell lot heller ikke alderen hindre henne i å begynne med noe nytt. Da hun trengte å spe på familiens inntekt etter at barna var voksne, gikk hun tilbake til skolebenken for å bli sykepleier. Flere år senere fullførte hun sykepleierskolen, og nå jobber hun med det hun alltid har ønsket å gjøre. “Jeg var ikke særlig flink på videregående, så jeg var usikker på om jeg kunne fullføre kravene til sykepleierstudiet”, sier hun. “Det tok meg seks år med undervisning å gjennomføre utdanningen, og jeg gjorde det ved siden av jobben som hjemmehjelp og det frivillige omsorgsarbeidet mitt. I tillegg til tid krevde det utholdenhet, tålmodighet og støtte fra andre – og mange velsignelser.”

Selv om ikke alle starter nye bedrifter, lærer seg landskapsutforming eller tar pianotimer, er det ingen grense for hva vi kan lære, eller hvordan vi kan utvide horisonten vår, med den utvidede fritiden vi gjerne får senere i livet.

Vi lærer noe nytt hele tiden, selv om det kanskje ikke er helt nye ferdigheter. Når vi blir eldre, føler vi kanskje ikke at vi kan bli nybegynnere igjen, fordi vi tenker at tiden og anledningen har gått oss forbi. Men det er ikke sant. En ny verden med læring, eventyr og prestasjoner venter på oss, hvis vi bare er villige til å prøve.

De som ser alder som bare et tall og ikke en hindring, finner større lykke, får bedre kontakt med barnebarn og sine neste, og utnytter muligheten til å bli som Frelseren, “som gikk omkring og gjorde vel” (Apostlenes gjerninger 10:38) gjennom hele livet.

Artikkelforfatteren er førsteamanuensis ved Ballard Center for Social Impact ved Brigham Young University.