Budskap fra områdets lederskap
Legge hverdagskulturen bak oss for å finne “Kristi sinn”
Til tross for dager med mirakler og skreddersydd undervisning, oppdager Jesus at disiplene hans krangler. Like før dette, tar Peter, Jakob og Johannes imot Jesu innbydelse til å bli med ham på et høyt fjell hvor de sammen ser Moses og Elijah mens Jesus blir forklaret for dem. Jesus og disse utvalgte elevene kommer ned fra fjellet til kaos, der de oppdager at andre disipler ikke har vært i stand til å innfri en engstelig fars bønn om å helbrede hans sønn som svinner hen. Etter å ha beroliget faren, helbreder Jesus den unge gutten, og senere, privat, forsikrer han sine disipler om at de kan være i stand til å gjøre det samme hvis de i større grad hengir seg til “bønn og faste”1.
Etter alt dette, etter å ha reist sammen i Galilea og kommet til Kapernaum, spør Jesus sine disipler: “Hva var det dere snakket om på veien?”2 Da de blir rykket ut av småkrangelen for å møte den underfulle Menneskesønnen, kan de målløse disiplene ikke engang få seg til å hviske noe om det de har diskutert på veien, nemlig “hvem som var den største”3.
Selv om de er sammen med Jesus, klarer ikke disse disiplene å forstå hans tanker eller speile hans handlinger. Uten irettesettelse setter Jesus seg rolig ned, kaller de tolv til seg og forklarer: “Om noen vil være den første, han skal være den siste av alle, og alles tjener”4. Ute på stien hadde det virket klart hva som kvalifiserte som “størst”, eller i det minste klart nok til å trekke trofaste disipler som fulgte Jesus inn i den samme debatten om rett til å herske som plaget Josefs brødre, Laman og Lemuel og mange andre i Skriftene og dagliglivet5. Men når Jesus fokuserer sitt lys på deres konkurranse, forandrer betingelsene seg. Det som virket viktig spiller ingen rolle lenger, og det som plutselig hadde vært usynlig, skinner.
I en tale til korinterne bekrefter Paulus at “tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, [denne verden eller denne verdens herrer, de som går til grunne] men på Guds kraft.”6. Som tilhengere av Jesu Kristi gjengitte evangelium forstår vi at “verden” ikke i seg selv er problemet. Siste dagers hellige omfavner “all sannhet som Gud formidler til sine barn, enten den læres i et vitenskapelig laboratorium eller mottas ved direkte åpenbaring fra Ham”7. Ifølge den 13. trosartikkel og Paulus’ formaning, både tror og håper vi “alle ting”.
Jesu samhandling med disiplene viser imidlertid at vi må koble oss fra naturlige antagelser for å la ham lære oss nye måter å være på, en ny kultur. “Et sjelelig menneske”, forklarte Paulus, “tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis … For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn”8.
I hver generasjon har vi levende profeter til å veilede og lære oss hvordan vi kan koble vårt sinn fra hverdagen og “ha Kristi sinn”. Vår levende profet i dag, president Russell M. Nelson, gjør nettopp dette. De som lytter til ham og anvender hans råd, vil oppdage at de fjerner begrensende holdninger og utvikler Kristi sinnelag når de skaper fred9, opprettholder åndelig momentum10, setter av tid til Herren11, går i tempelet12, lar Gud råde i sitt liv13, hører Ham14, omvender seg15, søker og mottar åpenbaring16, og “tenker celestialt” (som faktisk betyr å være åndeligsinnet)17. Vi finner et nytt selv og et nytt sinn når vi engasjerer oss i arbeidet med frelse og opphøyelse ved å lære å kjenne og elske Jesus Kristus, ta vare på andres behov, innby alle til å motta Jesu Kristi evangelium og gjøre arbeidet for å forene alle Guds barn for evigheten.