“Jeg trengte å tjene henne”, Liahona, februar 2024.
Sagt av siste dagers hellige
Jeg trengte å tjene henne
Hjelpeforeningens president lærte meg at tjeneste virkelig knytter oss sammen.
Illustrasjon: Dilleen Marsh
Da jeg var gravid med det yngste barnet mitt, var Margaret Blackburn president for Hjelpeforeningen i menigheten. Vi kjente hverandre bare fra den lille tiden vi tilbragte sammen under møter i kirken.
Etter at jeg hadde født barnet mitt, kom kvinner med måltider den første uken, inkludert Margaret, som var eldre og skrøpelig. Jeg var takknemlig fordi jeg ikke hadde energi til eller ønske om å planlegge et måltid, lage mat eller handle ingredienser – og i hvert fall ikke alle tre tingene.
Etter den første uken fortsatte Margaret å komme med måltider. Det spilte ingen rolle for meg om det var hjemmelagede måltider eller rester fra en aktivitet i menigheten. Det var nesten som om hun visste at det jeg trengte mer enn at noen holdt barnet mitt eller rengjorde hjemmet mitt, var velsignelsen av å ikke måtte tenke på hva jeg skulle ha til middag.
Kort tid senere ble Margaret avløst fra kallet sitt på grunn av sviktende helse. Jeg visste det ikke den gangen, men hun hadde blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft.
Da jeg fikk høre om diagnosen hennes, visste jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg trengte å tjene henne – ikke fordi jeg skyldte henne det eller trengte å gjengjelde godheten hun hadde vist meg. Det var heller det at jeg hadde blitt glad i henne på grunn av at hun hadde tjent meg.
Margaret hadde lært meg at tjeneste virkelig knytter oss sammen. Da jeg tenkte på denne fantastiske kvinnen, fikk jeg vondt av å tenke på at hun skulle støvsuge eller feie kjøkkengulvet. Hver uke begynte jeg derfor å besøke henne og rengjøre hjemmet hennes.
En dag da jeg kjørte hjem etterpå, ble jeg overveldet av takknemlighet for at vår himmelske Fader hadde organisert disse mulighetene til å vise nestekjærlighet. Hvis Margaret ikke hadde tjent meg så flittig, hadde jeg sannsynligvis ikke vært komfortabel med å komme regelmessig hjem til henne. Jeg begynte å verdsette denne tiden sammen med henne! Gud visste at det å sende henne til meg da jeg trengte det, ville legge til rette for at jeg kunne tjene henne da hun trengte det.
Jeg fikk tårer i øynene da jeg innså hvor fullkomment disse inspirasjonene og tjenestemulighetene hadde knyttet oss sammen for alltid.