Kapittel 4
“Et stort ogomfattende virkefelt”
26. desember 1866 møttes Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum under ledelse av president Brigham Young. Da møtet nærmet seg slutten, uttrykte president Young, Kirkens annen president, et ønske om å organisere hjelpeforeninger over hele Kirken.1
I året som fulgte, følte president Young det stadig mer presserende å hjelpe biskopene i deres ansvar for å finne frem til og hjelpe de trengende. Samtidig som han tok initiativ til å organisere Hjelpeforeningen i alle menigheter, ga han biskopene følgende råd: “La [søstrene] organisere kvinnelige hjelpeforeninger i de forskjellige menighetene. Vi har mange talentfulle kvinner blant oss, og vi ønsker deres hjelp i denne sak. Enkelte synes kanskje dette er ganske ubetydelig, men det er det ikke, og dere vil finne at søstrene vil være drivfjæren i bevegelsen. La dem nyte godt av deres visdom og erfaring, gi dem deres innflytelse, led og veiled dem klokt og godt, og de vil finne plass til de fattige og skaffe midler til å forsørge dem ti ganger raskere enn selv biskopen kunne.”2
Igjen skulle søstrene bli organisert under prestedømmets myndighet og, slik profeten Joseph Smith hadde sagt, bli “satt i en situasjon hvor [de kunne] handle ifølge den medfølelse som Gud [hadde] plantet i deres bryst”.3 De skulle styrke sine familier og andre som trengte det, både timelig og åndelig. Ved slik tjenestegjerning ville deres egen tro og rettskaffenhet vokse. Søster Eliza R. Snow sa at Hjelpeforeningen ville “foredle og løfte [søstrene], og fremfor alt styrke dem i troen på evangeliet, og derved kunne de bidra til manges frelse”.4
En Hjelpeforening i hver menighet
President Young kalte søster Snow til å reise rundt i territoriet og hjelpe biskopene å organisere Hjelpeforeningen. Hun sa: “President Young ba biskopene om å organisere kvinnelige hjelpeforeninger i sine forskjellige menigheter, og … gjentok anmodningen til alle bosettinger. Han oppfordret søstrene til å organisere seg, ikke bare for å hjelpe de fattige, men for å utføre alt slags godt og edelt arbeid.”5
Som sekretær for den første Nauvoo kvinnelige Hjelpeforening, Illinois, hadde søster Snow ført detaljerte møtereferater, herunder Joseph Smiths instruksjoner (se kapittel 2). Underveis fra Nauvoo til Saltsjødalen hadde hun vernet godt om sin referatbok. Hun forsto viktigheten av den undervisning søstrene hadde fått på disse møtene. Hun visste hvordan foreningen skulle bygges opp, og hun husket prinsippene den skulle bygge på. Hun forsto at organisasjonen var en grunnleggende del av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. “Det er ingen alminnelig sak,” forklarte hun, “å møtes i en organisasjon av denne karakter. Denne organisasjonen tilhører Kristi Kirkes organisasjon i alle evangelieutdelinger hvor den er fullstendig organisert.”6 Når hun nå reiste fra menighet til menighet, underviste hun fra referatene om og om igjen.
Søstrenes visjon og innflytelse vokste
I tillegg til å be søster Snow samarbeide med prestedømsledere i hver menighet, utvidet president Young hennes oppdrag. Han sa: “Jeg vil at du skal undervise søstrene.”7 Selv om hun ikke ble beskikket som Hjelpeforeningens annen generalpresident før i 1880, ble hun gitt de samme ansvarsoppgaver som Herren hadde gitt søster Emma Smith: “å forklare Skriftene og … å formane kirken slik det skal bli gitt deg av min Ånd.”8
President Young ga også råd til Kirkens kvinner. Med hans formaninger og søster Snows undervisning fikk søstrene større tro på sin innflytelse til det gode i sin familie, i Kirken og i verden. Søster Snow sa:
“Hvis noen av døtrene og mødrene i Israel føler seg det minste begrenset i sitt nåværende virkefelt, vil de finne rikelig med anledninger til å anvende enhver evne til å gjøre godt som de har blitt rikelig begavet med… President Young har åpnet for et stort og omfattende virkefelt.”9
En gjennomgang av noen av de læresetninger og tiltak som definerte Hjelpeforeningen på slutten av 1800-tallet, viser hvordan gjenopprettelsen av Hjelpeforeningen utvidet siste-dagers-hellige kvinners perspektiv og rettferdige innflytelse.
Nestekjærlighet
I pakt med det mønster som ble opprettet av Joseph og Emma Smith i Nauvoo, fortsatte nestekjærlighet å danne grunnlaget for alle ting, både åndelige og timelige, som Hjelpeforeningens søstre ble organisert til å gjøre. President Young sa:
“Alt dette omfattes av vår religion. Ethvert godt ord, enhver god gjerning, alt som er timelig og alt som er åndelig, det som er i himmelen og det som er på jorden og alt som befinner seg under jorden, omfattes av vår religion… Hvis vi gjør disse tingene og gleder oss over å gjøre det rette, vil vi stå like faste og urokkelige som disse evige høyders grunnvoll. Vi skulle ikke ønske noe annet enn det som bygger på gode prinsipper, og hvis vi ønsker det rette, la oss så dele det med andre og være vennlige og fulle av kjærlighet overfor alle.”10
Vi må vende oss bort fra verdslig innflytelse
I sitt hjem lærte president Brigham Young sine døtre: “Begrens dere i alt som er dårlig og verdiløst, og forbedre dere i alt som er godt og vakkert.”11 Da president Young rådet sine døtre til å begrense seg, mente han at de skulle vende seg bort fra verdslig, fjollete og usømmelig adferd og påkledning. Han forkynte også begrensning og reform for hele Kirken.
Når han rådet de hellige til å gi slipp på verdens levemåte, ga som regel president Young praktiske råd som angikk hverdagslivet. Han oppmuntret til sparsommelighet og hardt arbeid. Han rådet for eksempel søstrene i Hjelpeforeningen til å forandre sine spise- og husholdningsvaner. Men begrensning eller økonomisering betydde mer enn å venne seg til en enklere livsstil. Det innebar en forandring i hjertet. Søstrene skulle skille seg ut fra resten av verden og i sannhet bli hellige, Herrens folk. Søster Eliza R. Snow sa: “Hva ønsker jeg å begrense? Jo, min uvitenhet og alt som ikke er av Gud.”12
Personlig åpenbaring
Søster Snow fulgte prestedømsledernes råd, og hun lovet sine søstre i Hjelpeforeningen at de ville bli velsignet hvis de gjorde det samme. Hun sa også at den enkelte kvinne kunne motta inspirasjon til veiledning i sitt eget liv, sitt familieansvar og sine ansvarsoppgaver i Kirken. Hun sa: “Be søstrene gå og gjøre sin plikt i ydmykhet og trofasthet, så vil Guds ånd hvile over dem, og de vil bli velsignet i sitt arbeid. La dem søke visdom fremfor kraft, så vil de få all den kraft de har visdom til å utøve.”13
Hennes inspirerte undervisning hjalp Hjelpeforeningens søstre å møte sin tids prøvelser. Hun sa at dersom de stadig ville søke Den hellige ånds trøst og veiledning, kunne de føle fred selv i motgang. Hun sa at Den hellige ånd “tilfredsstiller og oppfyller enhver lengsel i menneskehjertet og fyller ethvert tomrom. Når jeg er fylt av denne ånd,” fortsatte hun, “er min sjel tilfreds, og jeg kan ærlig si at dagens ubetydelige ting ikke synes å komme i veien i det hele tatt. Men hvis jeg mister denne ånd og evangeliets kraft og får del i verdens ånd, selv i den minste grad, så kommer problemene – noe er galt. Jeg blir prøvet, og hva vil trøste meg? Dere kan ikke gi meg trøst som vil tilfredsstille det udødelige sinn, den må komme fra Kilden der oppe. Og er det ikke vårt privilegium å leve slik at denne stadig kan strømme til vår sjel?”14
Flergifte forsvares
I Kirkens tidlige tid ble prinsippet flergifte åpenbart til Joseph Smith.15 Selv om denne praksis til å begynne med var vanskelig for mange å godta, visste de trofaste hellige at Joseph Smith var en Guds profet. De fulgte Herrens vilje slik den ble åpenbart til deres profet. De inngikk pakter med Gud og var sterke og hengivne når det gjaldt å holde disse paktene.
Da Hjelpeforeningen ble gjenopprettet på slutten av 1860-tallet, var flergifte fremdeles vanlig blant Kirkens medlemmer. Mange i USA mente imidlertid at kvinner som levde i flergifte, ble fornedret og misbrukt. Som følge av utbredte misforståelser om de siste-dagers-hellige og deres tro, vedtok nasjonale myndigheter en lov som forbød flergifte.
En gruppe siste-dagers-hellige kvinner møttes i Salt Lake City i januar 1870 for å ta til motmæle mot denne loven. I nærvær av journalister fra hele USA uttrykte disse kvinnene sin støtte til levende profeter og Kirkens praksis. De forsvarte seg selv og sine ektemenn og tilkjennega sin tro og sine pakter. Søster Eliza R. Snow sa: “Det var på høy tid å reise oss med verdighet i vårt kall og tale for oss selv… Verden kjenner oss ikke, og hvis våre brødre og vi selv skal oppnå rettferdighet, må vi uttale oss… Vi er ikke noe ringere enn verdens kvinner, og vi ønsker ikke at det skal virke sånn.”16
Én siste-dagers-hellig kvinne uttrykte det mange andre følte da hun sa: “Det finnes ikke et sted i denne vide verden hvor kvinner behandles med større vennlighet og kjærlighet, og hvor hennes rettigheter forsvares i den grad av hellighet, som her i Utah. Vi er her for å uttrykke vår kjærlighet til hverandre og vise for verden vår hengivenhet til Gud vår himmelske Fader, og for å vise vår villighet til å rette oss etter evangeliets krav, og loven om celestialt ekteskap er ett av dets krav som vi er fast bestemt på å overholde, undervise i og praktisere. Måtte Gud gi oss styrke til å gjøre det.”17
Flere journalister sa at dette var et “bemerkelsesverdig møte”.18 Én journalist skrev: “Når det gjelder logikk og retorikk, er mormonismens såkalte nedverdigede kvinner helt på nivå med kvinnene i Øststatene.”19 I månedene som fulgte, var det mange flere kvinner som deltok på lignende møter over hele territoriet.
I 1890 mottok president Wilford Woodruff, Kirkens fjerde president, en åpenbaring som førte til at Kirken sluttet å praktisere flergifte. Han skrev denne åpenbaringen i et dokument kjent som Manifestet. Han sa følgende om manifestet: “Himmelens Gud hadde befalt meg å gjøre det jeg gjorde, og da tiden kom at jeg ble befalt å gjøre det, sto alt klart for meg. Jeg gikk frem for Herren, og jeg skrev det Herren ba meg skrive.”20
Ettersom folket hadde godtatt det profetiske råd om å inngå flergifte og hadde inngått og holdt sine pakter, ble denne åpenbaringen igjen vanskelig for mange, men trofaste siste-dagers-hellige bestemte seg igjen for å følge profeten. Den dagen Kirkens medlemmer fikk høre manifestet og godkjente det, sa søster Zina D. H. Young, som på den tiden var Hjelpeforeningens tredje generalpresident: “I dag ble alles hengivenhet satt på prøve, men de vendte seg til Gud og innrettet seg.”21
De Kirkens kvinner som, ved åpenbaring, aksepterte flergifte og som, ved åpenbaring, senere aksepterte manifestet, fortjener enhver beundring og anerkjennelse. De var strengt lydige mot sine pakter og den levende profets råd. I dag hedres disse kvinnene av sine trofaste etterkommere.
Helen Mar Whitney, som levde i flergifte, skrev: “Vi kan lese om martyrer og mektige erobrere og mange gode menn og kvinner, men historien om de edle kvinner og deres skjønne døtre i Sion, hvis tro på Israels Guds løfter gjorde dem i stand til å vinne over seg selv og adlyde hans høyere lov og hjelpe hans tjenere å etablere den på jorden, … jeg er sikker på at englene førte en opptegnelse over deres gjerninger som vil finnes blant evighetens opptegnelser, skrevet i gullbokstaver.”22
De formulerte sin tro
Søster Eliza R. Snow var en begavet skribent og taler. Hun var kjent av mange som “Sions dikterinne” på grunn av sin beherskelse av det engelske språk.23 Hun var kunnskapsrik, organisert, trofast, utrettelig, uforferdet, klok og talefør, og hun fulgte Åndens tilskyndelser i sine anstrengelser for å bygge opp Herrens rike. Hun uttrykte ofte sin kunnskap og sitt vitnesbyrd, og hun oppfordret siste-dagers-hellige kvinner til å gjøre det samme på Hjelpeforeningens møter – og ikke alltid være avhengige av at andre skulle undervise dem.
Noen kvinner følte seg motvillige og uforberedt til å tale offentlig. Søster Snow ga følgende råd til disse: “La ikke deres president si alt… Har ikke Gud gitt dere evnen til å tale? … Hvis dere er begavet med Guds ånd, vil deres tanker være oppbyggende for dem som hører dem, uansett hvor enkle de måtte være.”24
Emily S. Richards sa at søster Snow hjalp henne å lære å tale offentlig: “Første gang hun ba meg tale på et møte, klarte jeg det ikke, og hun sa: ‘Det går bra, men neste gang du blir bedt om å tale, prøv å ha noe å si,’ og det gjorde jeg.”25 Søster Richards fortsatte å utvikle sine talegaver, og i 1889 talte hun på en konferanse for organisasjonen National Woman Suffrage Association i Washington, D. C.
En journalist skrev at søster Richards “skalv litt der hun sto foran alle menneskene, men likevel var hun rolig, behersket og så ren og god som en engel… Det var ikke ordene i seg selv, men den milde ånd som ledsaget ordene og bragte hennes vinnende ynde inn i ethvert hjerte.”26
I dag følger Hjelpeforeningens søstre det mønster som ble etablert av søster Snow, søster Richards og andre tidlige medlemmer av Hjelpeforeningen. De søker flittig kunnskap om evangeliet, og deler så denne kunnskapen med andre. Ved å gjøre det følger de rettledning fra siste-dagers profeter. President Spencer W. Kimball, Kirkens tolvte president, sa:
“Jeg vil … understreke det store behov hver enkelt kvinne har for å studere Skriftene. Vi ønsker at våre hjem skal være velsignet med søstre som har kunnskap om Skriftene – enten dere er gifte eller enslige, unge eller gamle, enker eller lever i en familie.
Spencer W. Kimball
Uansett hvilke spesielle forhold dere lever under, vil dere etter hvert som dere blir bedre og bedre kjent med Skriftenes sannheter, bli mer og mer effektive i å overholde det annet store bud – å elske din neste som deg selv. Bli godt kjent med Skriftene – ikke for å ydmyke andre, men for å løfte dem opp! Når alt kommer til alt, hvem har større behov for å ’samle’ evangeliets sannheter (som de kan dra nytte av i stunder da de trenger dem) enn kvinner og mødre som gjør så mye for å styrke og undervise andre?”
President Kimball vitnet om at Hjelpeforeningens søstre vil kunne øve mektig innflytelse til det gode på “verdens gode kvinner” hvis de “utstråler rettferdighet og veltalenhet”.27
Søster Snow, president Kimball og mange andre ledere i Kirken har uttrykt den samme tro på Hjelpeforeningens positive innflytelse. Når søstre uttrykker sin tro i ord og gjerning, kan de styrke hverandres tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus. De kan hjelpe hverandre å forberede seg til å motta alle velsignelser som er tilgjengelige i vår himmelske Faders plan for lykke.
Timelig selvhjulpenhet
De siste-dagers-hellige samlet seg i Saltsjødalen etter å ha blitt forfulgt og tvunget til å forlate sine hjem og sine samlingssteder flere ganger. Nå som de hadde forflyttet seg til en fjern og avsidesliggende ørken, ønsket president Brigham Young at de skulle blomstre og etablere et permanent hjem. Han ønsket å beskytte dem mot fysisk skade, og han ønsket også at de skulle holde seg borte fra verdslige innflytelser som kunne skade deres tro og deres vitnesbyrd. Han ønsket at de skulle være uavhengige av verdslig innflytelse, både timelig og åndelig.
Dette innebar at de hellige måtte lære ferdigheter for å kunne ivareta alle sine behov. For å oppnå dette satte president Young stor lit til kvinnenes evner, talenter, trofasthet og velvilje. Han minnet Hjelpeforeningens søstre om å utføre sine plikter hjemme overfor sin mann og sine barn.28 Han forkynte også andre sider ved timelig selvhjulpenhet, og noe av dette er omtalt nedenfor. Selv om mange timelige plikter er annerledes i dag, er prinsippene bak fremdeles de samme: Siste-dagers-hellige rådes til å gjøre alt de kan for å skaffe livets timelige nødvendigheter for seg selv og sin familie.
Søm. President Young rådet søstrene til å sy klær til seg selv og sin familie. Han sa: “Jeg vil oppfordre mine søstre til å … skape sine egne moter og sy sine klær etter eget behag uavhengig av ytre påvirkning.”29 Søster Eliza R. Snow rapporterte at hun oppfordret søstrene til å skape “moter som ville være kledelige – som ville være verdige fornuftige, raffinerte og intelligente kvinner som står, slik vi i realiteten gjør, i spissen for verden”.30
Silke. President Young opprettet Deseret Silk Association, med Zina D. H. Young som president. Denne gruppen dyrket silkeorm, og foret dem med morbærblader. Søster Young syntes ormene var avskyelige og hadde til og med mareritt om dem, men hun adlød og både dyrket dem selv og lærte andre å gjøre det samme. Under hennes ledelse dyrket Deseret Silk Association silkeorm i over 20 år. Selv om deres arbeid aldri ga noen inntekt, kunne de spinne vakker silke til eget bruk.
Hvete. President Young rådet søstrene: “Lær å forsørge dere selv. Legg dere opp korn og mel, og spar det til en tid med mangel.”31 Emmeline B. Wells, som senere ble Hjelpeforeningens femte generalpresident, ble utnevnt til leder for den sentrale hvetekomité.
I dette foretaket var kvinnene motivert av sitt moderlige ønske om å beskytte sin familie mot sult. Søster Wells sa: “Finnes det noen som kan føle disse tingene like inderlilg som en mor? Tenk hvordan det måtte føles å høre deres små gråte etter brød.”32
Presidenter for Hjelpeforeningen på menighetsplan møttes fra tid til annen for å bli enige om hvordan de skulle skaffe til veie og lagre kornet. Den villighet som ble uttrykt av Sarah Howard, en president for Hjelpeforeningen på menighetsplan i Salt Lake City, var representativ for mange søstre den gangen. Hun sa: “Jeg føler det er et privilegium Herren har gitt oss, og vi vil prøve å stå sammen om dette. For min del vil jeg prøve å gjøre alt jeg kan, og jeg føler at Herren vil åpne en mulighet så vi kan skaffe til veie korn, selv om det er sent på året.”33 Sarah M. Kimball, som også var president for Hjelpeforeningen på menighetsplan, hadde allerede tenkt ut en plan for lagring av korn da hun kom til et møte. I løpet av prosjektets første år bygget Hjelpeforeningen i hennes menighet et brannsikkert kornkammer med en lagringskapasitet på 1000 skjepper hvete.
President John Taylor i De tolv apostlers quorum oppfordret brødre i Kaysville i Utah til å hjelpe søstrene med dette arbeidet. Han fortalte om en kvinne som syntes hennes mann var “litt for raus og skjødesløs” med familiens økonomi. Hver uke la hun en del av sitt husholdningsbudsjett inn i familiebibelen. “Noen år senere oppsto det en økonomisk krise, og mannen ble urolig. Hustruen merket snart forandringen i mannens ansiktsuttrykk, og hun spurte ham hvorfor han var så urolig. Han fortalte at en regning snart ville forfalle, og han var redd for at han ikke ville klare å betale den. Hun prøvde å oppmuntre ham ved å be ham ha tro på Gud, og viste til Den gode bok og ba ham lese den så han kanskje kunne finne litt trøst i den. Hun ga ham Bibelen, og da han åpnet den og bladde i den, begynte [pengene] å falle ut.” President Taylor konkluderte: “Det kan komme en tid da vi vil trenge denne hveten som våre søstre lagrer. La oss ikke føle oss for trygge, og la oss gjøre det vi kan for å hjelpe dem.”34
Søster Emmeline B. Wells fortalte søstrene at deres flid i forbindelse med dette tiltaket ville bety “dette folks timelige frelse i tilfelle en krisesituasjon”.35 Dette ble oppfylt i 1898 og 1899, da Hjelpeforeningens hvete opprettholdt livet under en ekstrem tørke i Syd-Utah.
Søstrenes flid med hensyn til å lagre hvete gjorde siste-dagers-hellige kvinner i stand til å hjelpe flere enn sine familier og medhellige. Kirken sendte Hjelpeforeningens hvete til indianerne i Utah, til overlevende etter et forferdelig jordskjelv og en voldsom brann i San Francisco, California i 1906, og til Kinas befolkning, som led av hungersnød i 1907.36 Hveten ga også næring til tusener under 1. verdenskrig, da Hjelpeforeningen solgte 200 000 skjepper til USAs myndigheter.37 Denne arven når det gjaldt lagring og tjeneste, var med på å skape et mønster for Kirkens nåværende innsats for å yte humanitærhjelp over hele verden, over alt hvor det finnes mennesker i nød.
Helseomsorg og medisinsk utdannelse. I september 1873 rapporterte søster Eliza R. Snow at president Brigham Young ønsket at “så mange [søstre] som mulig skulle skaffe seg grunnleggende utdannelse og deretter studere medisin”.38
Søster Zina D. H. Young er et eksempel på Hjelpeforeningens søstre som utførte viktig tjeneste innen helseomsorg. Hun fikk vite i sin patriarkalske velsignelse at hun hadde evnen til å helbrede, og hun forberedte seg til å bruke denne evnen ved å ta et kurs i obstetrikk, eller fødselsvitenskap. Hun var med på å ta imot mange barn i Saltsjødalen. Hennes praktiske utdannelse kompletterte hennes evner til fysisk omsorg, åndelig helbredelse og følelsesmessig trøst. Søster Emmeline B. Wells sa følgende om henne: “Det fortelles om utallige tilfeller hvor hun arbeidet blant de syke, og hvor hun syntes å være inspirert av en høyere kraft enn sin egen, … når andre rundt sykesengen hadde mistet motet og troen. I like stunder fremsto hun virkelig som en barmhjertig engel.”39
Til tross for all den tjeneste søster Young utførte ved hjelp av sine åndelige gaver og sin begrensede utdannelse, var hun høyst klar over at hun ikke kunne ivareta alle medisinske behov blant Utahs voksende befolkning. Hun oppfordret andre siste-dagers-hellige kvinner til å følge president Youngs råd og skaffe seg medisinsk opplæring.
Søster Snow sa: “Finnes det noen søstre her som har ambisjoner nok og som ser nødvendigheten av, for Sions skyld, å ta fatt på dette studiet? Enkelte har naturlige evner som gjør dem egnet som sykepleiere, og disse ville gjøre lurt i å studere medisin… Hvis de ikke kan dekke sine egne utgifter, har vi midler til å gjøre det.”40
Med denne oppmuntringen valgte noen Hjelpeforeningens søstre å studere medisin i Øststatene. De kom tilbake til Utah som leger, og underviste i fødselshjelp og hjemmesykepleie. Emma Andersen Liljenquist, som gikk på kurs i Utah, skrev om flere av sine erfaringer:
“Jeg satte stor pris på kurset, og etter å ha blitt beskikket av apostel John Henry Smith og flere av de andre, dro jeg hjem for å ta fatt på mitt arbeid, etter å ha blitt lovet av apostlene at hvis jeg levde riktig, ville jeg alltid vite hva jeg skulle gjøre hvis det oppsto vanskeligheter …
Dette løftet har i sannhet blitt oppfylt. Mange ganger når en av mine pasienter har vært alvorlig syk, har jeg bedt min himmelske Fader om hjelp, og fått den hver eneste gang. Jeg husker spesielt en kvinne som nettopp hadde født barn, og som fikk blødninger. Mannen ringte legen, men han var ikke klar over hvor alvorlig det var. Jeg ba Herren hjelpe oss. Blødningen stanset, og jeg gjorde det som var nødvendig for henne. Da legen kom, sa han at han ikke kunne tro det som hadde skjedd, men at jeg hadde gjort nøyaktig det samme som han ville ha gjort …
… Jeg har bragt over tusen barn [inn i verden]. Igjen takker jeg min himmelske Fader for hans hjelp og den styrke som Herren har gitt meg, for uten den kunne jeg ikke ha utført denne tjenesten for mine søstre eller vårt lokalsamfunn. Noe av det mest rørende ved en fødsel er at morens første tanke går til barnet, ikke henne selv.”41
I 1882 grunnla Hjelpeforeningen Deseret Hospital, “hvor de syke blant Herrens folk kunne få hjelp og ha fordelen av Kirkens ordinanser [prestedømsvelsignelser], så vel som fagmessig behandling.”42 Sykehuset ble drevet i litt over 10 år, da driftskostnadene oversteg bidragene og andre fasiliteter ble tilgjengelige.
Kvinners stemmerett
I februar 1870 ga Utahs territoriale myndigheter kvinner stemmerett. På den tiden var territoriet Wyoming det eneste andre stedet i USA hvor kvinner hadde denne retten. Senere opphevet landets myndigheter dette privilegiet som en del av straffen for at siste-dagers-hellige praktiserte flergifte. Men siste-dagers-hellige kvinner fortsatte å kjempe for sine rettigheter. Mange søstre søkte aktivt kvinners stemmerett. Søstrenes stadig bedre taleferdigheter var en velsignelse når de trengte å fremstå som sterke, verdige og edle kvinner. Deres anstrengelser førte til at de gjenvant sin stemmerett da Utah ble tatt opp som delstat i USA. De vant også respekt blant andre kvinnebevegelser i USA og rundt i verden.
Publikasjoner
Under søster Eliza R. Snows ledelse støttet Hjelpeforeningen en avis som het Woman’s Exponent. Denne avisen ble skrevet for siste-dagers-hellige kvinner for at de skulle lære om sitt arbeid, sitt liv og sin historie. Søster Emmeline B. Wells var redaktør mesteparten av tiden avisen ble utgitt. I sin dagbok skrev hun: “Jeg ønsker å gjøre alt som står i min makt for å forbedre tilstandene blant mitt eget folk, spesielt kvinnene.”43 Hun skrev senere: “Jeg har ønsket av hele mitt hjerte å gjøre noe som kunne hjelpe kvinner å utvikle seg med hensyn til moralsk og åndelig arbeid og utdannelse, og bidra til at Guds verk må fortsette å rulle frem på jorden.”44
Etter å ha blitt utgitt i 42 år, ble Woman’s Exponent nedlagt i 1914. Året etter begynte Hjelpeforeningen å utgi Relief Society Magazine, som inneholdt leksjoner til ukentlige Hjelpeforenings-møter. Tidsskriftet var en viktig ressurs for søstrene. Kvinnene satte stor pris på bladene, og de både lærte av dem og underviste fra dem. I 1971 ble Relief Society Magazine og andre tidsskrifter for engelsktalende voksne medlemmer av Kirken slått sammen til ett tidsskrift kalt Ensign. Siden den gang har Ensign inneholdt artikler til undervisning og inspirasjon for Hjelpeforeningens søstre.
Kirken begynte å utgi tidsskrifter på andre språk enn engelsk på midten av 1800-tallet. Mange av disse tidsskriftene ble utgitt under ledelse av misjonspresidenter. I 1967 ble de slått sammen til ett tidsskrift med samme format og innhold, oversatt til mange språk. Dette internasjonale tidsskriftet – som nå heter Liahona – har alltid inneholdt artikler til å hjelpe søstre å etterleve evangeliet.
Siden 1987 har Besøkende lærerinners budskap blitt utgitt i Liahona og Ensign. Besøkende lærerinners budskap distribueres også som egne publikasjoner i områder hvor Kirken er ny og det er få medlemmer.
Barn og unge kvinner forberedes til tjeneste i Guds rike
På slutten av 1800-tallet organiserte ledere i prestedømmet og Hjelpeforeningen tiltak for å forbedre barns og unge kvinners livssituasjon. Etter president Brigham Youngs oppfordring om å reformere og begrense (se side 45), opprettet Hjelpeforeningens ledere en egen avdeling for Unge kvinner i 1870. Dette ble forløperen til dagens Unge kvinner-organisasjon. Primær ble organisert for barn i 1878. Til å begynne med førte Hjelpeforenings-ledere tilsyn med arbeidet i disse organisasjonene under ledelse av sine prestedømsledere. I 1880 kalte president John Taylor, Kirkens tredje president, et Hjelpeforeningens generalpresidentskap, et Unge kvinners generalpresidentskap og et Primærs generalpresidentskap, slik at arbeidet i disse tre organisasjonene nå ble adskilt.
Siden da har Hjelpeforeningens søstre alltid ledet og virket i organisasjonene Unge kvinner og Primær. De har også styrket den oppvoksende generasjon ved tjeneste i andre organisasjoner, som Søndagsskolen og Seminar og Institutt.
Veien fremover
Gjenopprettelsen av Hjelpeforeningen førte til større ansvar og større muligheter for siste-dagers-hellige kvinner. Eliza R. Snow erklærte:
“Ser dere ikke at vårt virkefelt vokser? Vårt virkefelt vil fortsette å vokse, og ingen kvinne i Sion behøver å sørge fordi hennes virkefelt er for lite.
Gud velsigne dere, mine søstre, og oppmuntre dere så dere kan være fylt av lys og innse at dere ikke har noen annen interesse enn Sions velferd. La deres førsteprioritet være å utføre deres plikter hjemme. Men i den grad dere er kloke forvaltere, vil dere finne tid til sosiale plikter, for disse er vårt ansvar som døtre og mødre i Sion. Ved å utføre enhver plikt etter beste evne, vil dere se at dere får større kapasitet, og dere vil bli forundret over hva dere kan klare.”45
Søster Snows personlige uttrykk for tro og optimisme kan være en rettesnor for alle siste-dagers-hellige. “Jeg vil fortsette fremover,” sa hun. Jeg vil smile når stormene raser, og ri fryktløs og triumferende over de stormende hav av omstendigheter, … og ‘vitnesbyrdet om Jesus’ vil lede mitt blikk gjennom udødelighetens portaler.”46
Salt Lake tempel under oppføring, 1877
F.v.: Elizabeth Ann Whitney, Emmeline B. Wells og Eliza R. Snow
Sister Eliza R. Snow underviste Hjelpeforeningens søstre.
Når Hjelpeforeningens søstre ber hver for seg og sammen med sin familie, kan de motta inspirasjon og veiledning.
En sammenkomst for siste-dagers-hellige mødre og døtre, 1893
“Nyt Kristi ord” (2 Nephi 32:3).
Tidlige søstre i Hjelpeforeningen høster silke, rundt 1890
Et møtelokale for Hjelpeforeningen i etasjen over en kolonialforretning i Salt Lake City, Utah, 1892
Nyutdannede sykepleiere ved Kirkens sykehus, 1911-kullet
Woman’s Exponent, en avis for Hjelpeforeningens søstre, ble utgitt fra 1872 til 1914.
“Jeg vil fortsette fremover… Vitnesbyrdet om Jesus vil … lede mitt blikk” (Eliza R. Snow).