Kapittel 5

“Kjærlighet svikter aldri”

Da søster Emmeline B. Wells i 1910 ble kalt som Hjelpeforeningens femte generalpresident, var hun forberedt til ansvaret. Som deltager i folkevandringen til Saltsjødalen hadde hun arbeidet side om side med søstre som hadde solid forankrede vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium, og som forsto Hjelpeforeningens grunnleggende prinsipper. Hun hadde vært sekretær for to av Hjelpeforeningens generalpresidenter, Zina D. H. Young og Bathsheba W. Smith, fra 1888 til 1910.

Med et vitnesbyrd om at Hjelpeforeningen hadde blitt organisert ved åpenbaring, var søster Wells og hennes rådgivere, Clarissa S. Williams og Julina L. Smith, fast bestemt på å bevare de prinsipper som foreningen hadde blitt tuftet på. I oktober 1913 sa de:

“Vi erklærer at vi har til hensikt å bevare denne storartede organisasjons opprinnelige navn, ånd og hensikt, holde fast ved profeten Joseph Smiths inspirerte læresetninger da han åpenbarte den plan som skulle gjøre kvinner i stand til, etter kall fra prestedømmet, å organisere seg i passende organisasjoner for å hjelpe de syke og trengende, trøste de eldre, advare de skjødesløse og ta hånd om de foreldreløse.”¹

Noen få måneder tidligere hadde dette målet fått søster Wells og hennes rådgivere til å utarbeide et motto som skulle bli en stadig påminnelse om organisasjonens grunnleggende prinsipper og inspirerte opprinnelse. De valgte en erklæring fra Skriftene: “Kjærlighet svikter aldri.”² Disse tre ordene rommet den befaling profeten Joseph Smith hadde gitt Hjelpeforeningens søstre om å “hjelpe de fattige” og å “frelse sjeler”.³

Tidligere hadde pionerkvinnene praktisert nestekjærlighet overfor sine nærmeste naboer. Nå skulle Hjelpeforeningens søstre organisere seg i den hensikt å vise nestekjærlighet, “Kristi rene kjærlighet”,⁴ til våre neste i resten av verden også.

Søster Wells og hennes rådgivere fastsatte dette mottoet i en tid med relativ fred og fremgang. Lite visste de om hvordan hendelser i de kommende år skulle sette deres motto på prøve.

Hvordan leve fredelig i krigstid

I Europa brøt det ut krig i 1914. Da krigen tok slutt i november 1918, hadde mange nasjoner sluttet seg til konflikten som ble kjent som 1. verdenskrig. I denne perioden, da bitterhet og intoleranse kunne ha truet den nestekjærlighet som forventes av Hjelpeforeningens søstre, utstedte søster Emmeline B. Wells og hennes rådgivere følgende budskap til alle kvinner i Kirken:

“Ta dere av deres menn og deres barn i kjærlighetens ånd. Beskytt de små. Tillat ikke at de utvikler intoleranse eller hat overfor nasjoner eller folk. Hold dem unna skytevåpen. La dem ikke leke krig eller more seg med å imitere død i strid. Hjelp dem å utvikle lojalitet overfor sitt eget land og flagg, men hjelp dem også å føle at de er himmelens soldater, og at dersom de må gripe til våpen for å forsvare friheten for sitt land og sine hjem, skal de gjøre det uten hat eller bitterhet… Undervis i rikets fredelige ting, og gjør mer for å hjelpe de trengende enn noensinne før.”⁵

Ved å sende dette budskapet oppfordret søster Wells søstrene til å omsette nestekjærlighet i praksis, akkurat slik profeten Joseph Smith hadde forkynt 70 år tidligere. Hun oppfordret dem til å være tålmodige med sine kjære og vennlige mot sin neste – også fiender – og å hjelpe de trengende. Hjelpeforeningens søstre fulgte dette rådet. De søkte å motta og spre Kristi rene kjærlighet, som de visste aldri ville svikte dem.⁶ Denne kjærligheten ville hjelpe dem i både krig og fred.

Under 1. verdenskrig samarbeidet Hjelpeforeningen i USA helhjertet med samfunnsorganisasjoner som Det nasjonale forsvarsråd og det amerikanske Røde Kors. Søstrene deltok i produksjon og konservering av mat, i pengeinnsamlinger, helsearbeid, barnevern og annen tjeneste. De var effektive og energiske i sin deltagelse i disse samfunnstiltakene. Deres profet minnet dem imidlertid om at de aldri måtte miste Hjelpeforeningens guddommelige opprinnelse ut av syne.

President Joseph F. Smith, Kirkens sjette president, sa at mens verdslige organisasjoner er “dannet av menn eller kvinner”, er Hjelpeforeningen “formet av Gud, bemyndiget av Gud, innstiftet av Gud, guddommelig forordnet av Gud til frelse for kvinners og menns sjeler”. Han ønsket ikke “å oppleve en tid da våre hjelpeforeninger følger etter eller blander seg med dem, og mister sin egen identitet ved å blande seg med disse kvinneskapte organisasjonene… Det er opp til dere,” fortalte han Hjelpeforeningens-søstre, “å lede verdens kvinner i alt som er prisverdig, alt som er Gud-lignende, alt som er oppbyggende og lutrende for menneskenes barn. Dere er hodet, ikke halen.”⁷ Søster Emmeline B. Wells var av samme oppfatning. Hun ledet Hjelpeforeningen i å samarbeide med andre organisasjoner, men hun sørget også for å bevare foreningens særegne hensikt og guddommelige karakter.

I tillegg til å samarbeide med andre organisasjoner, gjorde Hjelpeforeningens søstre mye på egen hånd og sammen med sine menigheter for å skaffe til veie varer og samle inn penger til de trengende. Noen søstre sydde og solgte kjoler, forklær, barneklær, quilter og håndvevde hodeplagg og ryer. Noen avlet og solgte kveg og sauer.

En søster i Tooele i Utah fikk vite at en quilt hun hadde laget, hadde hjulpet en britisk familie under krigen. Denne Hjelpeforenings-søsteren hadde laget quilten i 1906, lagt en lapp inni den og sendt den til San Francisco, California for å hjelpe ofre etter et voldsomt jordskjelv. Elleve år senere ble quilten gitt til Røde Kors og sendt til Storbritannia. Da den britiske mottakeren fant lappen, sendte hun et personlig takkebrev og sa at quilten “kom til stor nytte, ettersom jeg mistet min mann ved fronten”. Alene med åtte barn og uten noen mulighet til å arbeide, innrømmet denne enken: “Det er så vidt jeg klarer å holde det gående.”⁸

Mange britiske søstre meldte seg frivillig til å sy og strikke til soldatene, men de hadde ingen penger til å kjøpe nødvendige materialer. Amerikanske og kanadiske hjelpeforeninger bidro ivrig til et nødhjelpsfond. De sendte penger til hver gren i Storbritannia slik at de britiske søstrene kunne kjøpe materialer til å lage lakener, putevar og klær.

Da Hjelpeforeningen solgte resten av hveten sin til USAs myndigheter i 1918 (se kapittel 4), sa søster Wells: “I alle disse årene har vi ikke hatt mye bruk for kornet vi har lagret i denne hensikt, men med den mørke skyen som nå henger over verden, kan vi se president Youngs profetiske visdom da han oppfordret søstrene til å lagre korn til nødens stund.”⁹

Salget av hveten gjorde mer enn å skaffe for mat til sultne mennesker. Søster Clarissa S. Williams, som var en av søster Wells’ rådgivere i presidentskapet, anbefalte at Hjelpeforeningen skulle sette pengene fra salget på en sentral konto og at de skulle bruke rentene til å finansiere tiltak for å bedre kvinners og barns helse. Senere, da søster Williams var Hjelpeforeningens sjette generalpresident, førte hun tilsyn med bruken av disse midlene til slike formål.

Innsats for å styrke enkeltpersoner og familier

På slutten av 1. verdenskrig var det mange familier og enkeltpersoner som hadde det vanskelig – økonomisk, fysisk, følelsesmessig og åndelig. For å ivareta disse behovene ble Hjelpeforeningens sosialavdeling opprettet i 1919, med full støtte fra president Heber J. Grant, Kirkens syvende president. Søster Amy Brown Lyman, som senere ble Hjelpeforeningens åttende generalpresident, ledet denne avdelingen. Gjennom sosialavdelingen samarbeidet Hjelpeforeningen med menigheter og staver om tiltak som å hjelpe trengende kvinner å skaffe seg arbeid og å plassere barn for adopsjon. Dens hovedformål var imidlertid å gi familier praktisk opplæring. Søster Lyman sa at Hjelpeforeningens sosialavdeling ikke var en “hjelpeorganisasjon”, men en “serviceavdeling” med vekt på “studiet av familiesituasjoner, utarbeidelse av planer og budsjetter, organisering av hjelp til siste-dagers-hellige familier, og opplæring av arbeidere”.¹⁰

Med dette mål for øyet utarbeidet sosialavdelingen et seks ukers langt kurs i familievelferd. Arbeidere på stavsplan tok dette kurset og gikk så tilbake til sine menigheter og lokalsamfunn og holdt kurset for andre. Over 4000 kvinner fikk opplæring.

Fra 1902 hadde Hjelpeforeningens presidentskap på generalplan drevet organisert opplæring av sykepleiere. Yrkesopplæringen for sykepleiere ble etter hvert mer omfattende, så i 1920 opprettet Hjelpeforeningen et opplæringsprogram for hjelpepleiere. Dette ettårige kurset, som begynte ved Kirkens sykehus i Salt Lake City, Utah, var gratis for deltagerne. Til gjengjeld måtte elevene yte 30 dagers samfunnstjeneste som sykepleiere i sine lokalsamfunn. Etter 4 år, hvor det ble utdannet 46 hjelpepleiere, avsluttet Hjelpeforeningen programmet og overførte isteden sin støtte til kurs i hjemmesykepleie i regi av Røde Kors. I likhet med en del annen kursvirksomhet, brukte Hjelpeforeningen denne til å ivareta et bestemt timelig behov på den tiden, for så å overlate arbeidet til andre organisasjoner.

Hjelpeforeningens ledere oppfordret søstrene til å fortsette å hjelpe hverandre av kjærlighet, slik de hadde gjort helt siden begynnelsen i Nauvoo. Søstrene tok seg av de syke, sydde til dem som trengte klær og hjalp de trengende på andre måter. I 1921 måtte for eksempel en gruppe armenske siste-dagers-hellige i Tyrkia evakuere sine hjem. Joseph W. Booth, president for Palestina/Syria misjon, hjalp dem å flytte til Aleppo i Syria, hvor han organiserte en gren hvor Hjelpeforeningen hadde cirka 30 søstre. De fleste av disse kvinnene var svært fattige, og likevel følte de at det var deres privilegium og plikt som Hjelpeforenings-kvinner å hjelpe andre som var mindre heldig stilt enn dem selv. Dermed kom de sammen og sydde klær av 100 meter stoff som president Booth hadde kjøpt inn. De tilberedte også et måltid til de underernærte medflyktningene.

I april 1921 overtok søster Clarissa S. Williams etter søster Emmeline B. Wells som Hjelpeforeningens generalpresident. Etter å ha virket i presidentskapet sammen med søster Wells, var hun forberedt for kommende utfordringer. Hun var kjent for sine organisasjonsferdigheter, sin kjærlighet og sitt vennskap med alle.

Søster Williams var bekymret over den høye dødeligheten blant mødre og nyfødte. Hun var også opptatt av mangelen på muligheter for de funksjonshemmede og den lave levestandarden for mange kvinner. Under hennes kloke og kyndige lederskap videreførte Hjelpeforeningen sin innsats for å lette disse problemene. I 1924 opprettet Hjelpeforeningen i Cottonwood stav en fødselsklinikk, med støtte og oppmuntring fra lokale og sentrale prestedømsledere og søster Williams. Dette sykehuset ble senere en del av et nettverk av Kirkens sykehus.

Søster Williams så et stort behov for fremskritt innen “helse, muligheter og en menneskeverdig levestandard for alle vi kommer i kontakt med”. Hun sa: “Slike tiltak for generell utvikling innbefatter omhyggelig planlegging, opplæring, utdannelse og faktisk tjeneste.”¹¹ Disse tiltakene bidro til å dekke aktuelle behov og gi biskopene en ny kanal for hjelp til trengende familier. De forberedte også Kirken til å kunne møte vanskeligheter som skulle oppstå noen år senere.

Utvikling av selvhjulpenhet

I mer enn 10 år etter 1. verdenskrig arbeidet Hjelpeforeningen for å forbedre levestandarden for kvinner og familier, med fokus på helse, arbeid og utdannelse. Hjelpeforeningen fortsatte også å oppmuntre til personlig rettskaffenhet og gode gjerninger. Så, uten særlig forvarsel, styrtet verden ned i en stor økonomisk depresjon i slutten av 1929.

Atter en gang var de egenskaper kvinner lærte i Hjelpeforeningen, med på å styrke enkeltpersoner og familier i krisetider. Siste-dagers-hellige kvinner fant styrke i sin tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus, brukte sine ferdigheter innen selvhjulpenhet og arbeidet i samsvar med den kjærlighet de følte i sitt hjerte. Ved hjelp av disse styringsprinsippene klarte de å ta vare på seg selv og sine familier, samtidig som de hjalp andre.

I 1928 kalte president Heber J. Grant søster Louise Y. Robison som Hjelpeforeningens syvende generalpresident. Økonomiske utfordringer var ikke noe nytt for søster Robison. Hun var oppvokst i et beskjedent tømmerhus på landet i Scipio, Utah, hvor hun hadde lært gårds- og hagebruk, søm og å arbeide hardt, leve av lite og være ved godt mot.

Syv år før han kalte søster Robison som Hjelpeforeningens generalpresident, hadde president Grant beskikket henne som annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap. Hun hadde følt seg svært utilstrekkelig, og slik fortalte hennes datter:

“Da mor dro til president Grants kontor for å bli beskikket, var hun sikker på at han måtte ha blitt feilinformert om hennes evner, så hun sa hun med glede ville gjøre sitt beste uansett hva han ba henne gjøre, men han skulle vite at hun hadde begrenset utdannelse, svært lite penger og en lav sosial posisjon, og hun var redd hun ikke ville være det eksempel som kvinnene i Hjelpeforeningen ville forvente av en leder. Hun avsluttet med å si: ’Jeg er bare en enkel kvinne!’ President Grant svarte: ‘Søster Louizy, 85 % av Kirkens kvinner er enkle kvinner. Vi kaller deg til å være en leder for dem.’”¹²

Oppmuntret av president Grants ord, delte søster Robison sine unike talenter og tjente helhjertet, først som rådgiver og deretter som president. Hun var klok, medfølende og hardtarbeidende. Hennes mangel på formell utdannelse og materiell rikdom gjorde henne i stand til å forstå og hjelpe andre i lignende omstendigheter. Hennes råd til husmødre var praktiske og empatiske. Hun visste hvordan det var å leve på et knapt budsjett, og hun visste hvor viktig en mors innflytelse i hjemmet var. Derfor oppfordret hun mødre til å gjøre alt de kunne for å være hjemme med sine barn, istedenfor å forlate dem for å arbeide utenfor hjemmet.

USAs myndigheter iverksatte mange hjelpeprogrammer for å prøve å snu den økonomiske krisen. I en periode samarbeidet Hjelpeforeningens sosialavdeling med disse offentlige etatene om å hjelpe trengende familier, men behovene ble større enn avdelingen kunne håndtere. En saksbehandler i avdelingen opplevde at sakslisten hennes vokste fra 78 familier i 1929 til over 700 i 1934.¹³

Kirken verdsatte offentlige etaters innsats. Søster Robison sa at USAs myndigheter “gjorde en fantastisk innsats” for å hjelpe mennesker i nød. Sammen med prestedømsledere sa hun imidlertid at selvhjulpenhet fortsatt måtte være en grunnleggende verdinorm for Kirkens medlemmer. Hun sa: “I 93 år har Hjelpeforeningen sagt at vi skulle ta vare på våre egne trengende. Jeg lurer på om vi nå i for stor grad overlater det til myndighetene.”¹⁴

I april 1936 innførte Det første presidentskap et velferdsprogram for hele Kirken. Dette gjorde Kirken bedre i stand til å hjelpe trengende medlemmer. Under generalkonferansen i oktober 1936 forklarte president Heber J. Grant formålet med programmet.

“Vår primære hensikt,” sa han, “var å etablere, så langt det var mulig, et system som ville fjerne lediggangens forbannelse og forsorgsvesenets onder, og gjeninnføre uavhengighet, flid, sparsommelighet og selvrespekt blant våre medlemmer. Kirkens mål er å hjelpe medlemmene å hjelpe seg selv. Arbeid skal gjenvinne sin posisjon som det styrende prinsipp i livet til Kirkens medlemmer.”¹⁵

Mange år senere gjentok president Thomas S. Monson, Kirkens 16. president, denne læren. “Husk,” sa han, “at den assistanse som gis av Kirken, tar sikte på å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv. Et medlems rehabilitering er den enkeltes og familiens ansvar, med hjelp fra prestedømsquorumet og Hjelpeforeningen. Vi forsøker å utvikle uavhengighet, ikke avhengighet. Biskopen prøver å bygge opp integritet, selvrespekt, verdighet og sunn karakter hos enhver som mottar hjelp, noe som fører til at vedkommende blir helt selvhjulpen.”¹⁶

Et av velferdsprogrammets styrende prinsipper var at Hjelpeforeningens søstre og prestedømsbrødre skulle arbeide i harmoni. President Harold B. Lee, Kirkens 11. president, var med på innføringen av velferdsprogrammet da han var stavspresident. Han sa:

“Det viktigste målet med [Kirkens velferdsprogram] er å fremme en ånd av samarbeid og enhet over hele Kirken …

I den grad Hjelpeforeningen i menighetene virker i samarbeid med prestedømsquorumer og biskopsråd, i samme grad finnes det et velferdsprogram i denne menigheten.”¹⁷

Hjelpeforeningens president i menigheten hadde en spesielt viktig rolle, sa biskop Joseph L. Wirthlin, som da var Kirkens presiderende biskop: “Etter mitt syn er det bare én person som kan gå inn i et hjem, analysere dets behov og ivareta dem på en klok måte. Vedkommende er en vi kan kalle en leder for hjem, en Hjelpeforenings-president… Disse storartede kvinnene har tross alt sine egne hjem, og har erfaring som mødre og med å bestyre et hjem.”¹⁸

Hjelpeforeningene var godt rustet til å innta en fremtredende rolle i menighetens velferdsarbeid. Under biskopenes ledelse evaluerte de familienes behov, for så å skaffe tilveie tørket og hermetisert frukt og grønnsaker, klær og sengetøy etter behov. I en periode ble søstre som hermetiserte frukt, bedt om å gi hvert tiende glass til velferdsprogrammet. Søster Belle S. Spafford, Hjelpeforeningens niende generalpresident, fortalte at hun sanket frukt som vinden hadde blåst ned på bakken, hermetiserte den på glass og ga den til trengende søstre. Gjennom denne tjenesteanledningen fikk hun større forståelse av Hjelpeforeningens formål.

Hjelpeforenings-ledere var en vesentlig del av Kirkens velferdssystem. På general-, stavs- og menighetsplan deltok de i velferdskomité-møter, og de påvirket beslutninger og samordnet innsats. Denne samordningen var avgjørende etter hvert som Kirkens velferdssystem av gårder, fabrikker, distribusjonssentre og andre fasiliteter vokste. Hjelpeforeningens sosialavdeling ble innlemmet i Kirkens velferds- og sosialtjeneste i 1969.

Kjærlighetsbånd styrkes

Fra 1939 til 1945 oppslukte 2. verdenskrig store deler av verden. De fleste av Kirkens programmer ble påvirket av denne verdensomspennende konflikten. I mars 1940 møtte president J. Reuben Clark jr., president Heber J. Grants førsterådgiver, hjelpeorganisasjonenes presidenter for å revurdere alle programmer og aktiviteter. De skisserte fire grunnleggende målsettinger for hver del av Kirken – “å innskrenke den ‘stadig voksende byrden’ som pålegges medlemmene for å opprettholde Kirkens aktiviteter, å lette biskopenes byrder, å kutte ut programmer som krevde store, kostbare møtehus, og å holde Kirkens kostnader lavere enn dens inntekter.” Hjelpeforeningen og andre organisasjoner ble bedt om å “slå sammen, samarbeide, eliminere, forenkle og tilpasse sitt arbeid for å samarbeide med Det første presidentskap om å nå de ovennevnte mål”.¹⁹

Beskytte familien

Kirkens lederes primære hensikt med å forenkle sine programmer var å beskytte familien. Ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene var bekymret over at 2. verdenskrig splittet hjem og familier. Når mennene dro i krig, måtte kvinnene livnære sine familier uten umiddelbar hjelp fra sine ektemenn og eldre sønner. Kirkens ledere oppfordret igjen mødre med hjemmeboende barn til om mulig å finne måter å forsørge sine barn på uten å arbeide utenfor hjemmet på heltid. Disse lederne oppfordret Hjelpeforeningens søstre til å utvikle grunnleggende ferdigheter for selvhjulpenhet: quilting, søm av klær, hagebruk og konservering og lagring av frukt og grønnsaker. De la også vekt på morens åndelige rolle i hjemmet. Nasjoner som var sønderrevet av krig, trengte gode unge borgere som lærte moralverdier og rettskaffenhet av sine mødre.

Samarbeid med samfunnsorganisasjoner og prestedømsbrødre

Som under forrige verdenskrig, meldte Hjelpeforeningens medlemmer i USA seg frivillig til å støtte andre gode organisasjoner. I 1942 gjennomførte over 10 000 Hjelpeforeningens søstre kurs i hjemmesykepleie, førstehjelp og ernæring i regi av Røde Kors. Kirken støttet også kampanjer mot tobakk og alkohol for å beskytte helsen til siste-dagers-hellige som tjenestegjorde i Forsvaret. Gjennom sin støtte til disse programmene og sin barmhjertige og kjærlige tjeneste, fremmet Hjelpeforeningens søstre god helse og velvilje.

Dette var en tid med mye samarbeid for Hjelpeforeningens søstre, både i lokalsamfunnet og med prestedømsledere. Søster Amy Brown Lyman, som var Hjelpeforeningens åttende generalpresident under det meste av 2. verdenskrig, sa:

“Jeg tror noe av det jeg har satt større pris på enn noe annet, … er den støtte som Hjelpeforeningens kvinner alltid har fått fra prestedømmet – fra Kirkens generalautoriteter og fra lokale prestedømsbærere, ikke minst fra biskopene.

Generalautoritetene har ikke bare gitt de kvinnelige lederne for hjelpeorganisasjonene enestående muligheter i Kirken, men de har oppmuntret dem i deres samarbeid med andre humanitærorganisasjoner.”²⁰

Ett eksempel på dette samarbeidet var programmet for utplassering av indianske elever, som begynte i 1947 med støtte fra eldste Spencer W. Kimball, den gang i De tolv apostlers quorum. Gjennom dette programmet ble indiansk ungdom fra små lokalsamfunn invitert til å bo hos siste-dagers-hellige familier i en periode, på steder hvor en formell utdannelse var lettere tilgjengelig og hvor Kirken var veletablert. Programmet oppmuntret disse ungdommene til å utvide sitt perspektiv, og det fremmet også forståelse mellom forskjellige kulturer.

Hjelpeforenings-ledere, spesielt søster Belle S. Spafford, Hjelpeforeningens niende generalpresident, hjalp til med å administrere programmet under ledelse av eldste Kimball. Mange søstre hjalp ungdommene direkte ved å ta hånd om dem som om de var deres egne barn. Programmet fortsatte til 1996. President Boyd K. Packer i De tolv apostlers quorum sa senere: “Utplasseringsprogrammet for indianere oppfylte sin hensikt, og er nå avsluttet. Og slik er det… Vi fjerner stillasene når bygningen er ferdig.”²¹

“Kristi rene kjærlighet”: Nestekjærlighet i praksis

Hjelpeforeningens søstre i Europa opplevde store ødeleggelser etter 2. verdenskrig. De viste også prisverdig mot ved å hjelpe hverandre til tross for rystende forhold. De fortsatte trofast og satte sin lit til sitt vitnesbyrd og Jesu Kristi forsoning. Deres liv og vitnesbyrd fra denne perioden er virkelig inspirerende.

Etter krigen skrev Maria Speidel, som var president for Hjelpeforeningen i Tyskland Stuttgart distrikt, følgende:

“De siste fem årene har vært vanskelige, og vi har blitt svært ydmyke. Vår tillit til Herren og vårt vitnesbyrd om hans Kirke har vært vår støttepilar. I sin barmhjertighet har han bevart oss, og selv om lidelsene har vært store, har han gitt oss et mål av sin styrke. Noen av oss har mistet alle våre jordiske eiendeler, enhver håndgripelig ting vi noensinne har hatt kjært, og når vi sier ‘det er bedre å vandre med Gud i mørket enn uten ham i lyset’, vet vi hva vi snakker om …

… Med glede synger vi Sions sanger og setter vår lit til Herren. Han retter opp i alle ting.”²²

Gertrude Zippro, en annen Hjelpeforenings-president på distriktsplan, vandret med Gud i mørket mang en kveld i kjærlighet og tjeneste for sine søstre. Hun bodde i Holland på en tid da landet var under militær okkupasjon. Ettersom vakter ofte stoppet og ransaket reisende, hadde hun med seg ID-papirer slik at hun kunne besøke grenenes Hjelpeforeninger rundt om i distriktet.

Søster Zippros sønn John sa at det “ble stadig farligere å være ute om kvelden i løpet av de fem årene som okkupasjonen varte”. Han mintes sin mors plikttroskap og sa: “Kan du tenke deg min mor som trosset disse omstendighetene og reiste rundt om kvelden, ofte på sykkel, for å besøke en annen gren?” Han fortalte: “Uansett hvordan hun følte seg eller hvordan omstendighetene var, utførte hun sin plikt. For en fantastisk kvinne og leder hun var! Jeg er ikke det minste i tvil om at hun ble håndplukket av Herren til å være Hjelpeforeningens president akkurat da.”

Søster Zippros sønn sa: “Hun må ha hatt uforbeholden tillit til Herren for gang på gang å dra ut under slike forhold, uten å vite hva slags problemer hun kunne støte på.”²³

I Danmark var de helliges situasjon bedre enn i mange andre land. De hadde tilgang på mat, så de delte den med sine mindre heldigstilte naboer. Eva M. Gregersen, president for Hjelpeforeningen i Den danske misjon, sa: “I løpet av krigen har vi påtatt oss arbeidet med å hjelpe vårt sultende broderland, Norge. Sammen med misjonskontoret har vi gitt penger til dette formål, og hver måned har mange fine pakker med mat blitt sendt til våre brødre og søstre i Norge, som har vært usigelig takknemlige.”²⁴

President Hugh B. Brown var personlig vitne til slik kjærlighet. Han var president for Den britiske misjon fra 1937 til 1939, koordinator for siste-dagers-helliges militærpersonell i Europa fra 1939 til 1945 og igjen president for Den britiske misjon fra 1945 til 1946. Han ble senere medlem av De tolv apostlers quorum og Det første presidentskap. Han rapporterte følgende om den tjenestevirksomhet han så blant Hjelpeforeningens søstre under 2. verdenskrig:

“Det finnes hundrevis av Hjelpeforenings-kvinner i krigsområdene som har blitt utsatt for farer, prøvelser og vanskeligheter som kan sammenlignes med det våre menn opplever på slagmarken. Disse tapre kvinnene har gått ufortrødent frem i møte med nesten ulidelige vanskeligheter …

Å knele i bønn sammen med disse kvinnene og høre dem takke Gud for sine enkle velsignelser, for at han har bevart deres og deres nærmestes liv og for deres knappe matforsyninger og deres vindusløse hjem, er både en inspirasjon og en irettesettelse for mange av oss hvis materielle velsignelser langt overgår det som finnes her, men som ofte klager over at vi mangler noen få luksusartikler.”²⁵

Hedwig Biereichel, en søster i Øst-Tyskland, skaffet mat til sultende russiske krigsfanger, til tross for at hun og hennes familie kunne ha blitt fengslet eller skutt for en slik velgjerning.²⁶ Mange år senere ble hun intervjuet angående sine opplevelser, i likhet med flere andre som hadde gjennomgått lignende prøvelser under 2. verdenskrig. På slutten av hvert intervju spurte intervjueren: “Hvordan bevarte du ditt vitnesbyrd under alle disse prøvelsene?” Intervjueren oppsummerte alle svarene hun fikk med følgende utsagn: “Jeg bevarte ikke et vitnesbyrd gjennom dette – vitnesbyrdet bevarte meg.”²⁷

Da 2. verdenskrig var over i 1945, hadde Hjelpeforeningens søstre over hele verden gjennomgått mye sorg og nød. Gjennom det hele hadde de imidlertid fortsatt å tjene hverandre, styrke familier og bygge opp vitnesbyrd.

Som vitne til så mye lidelse og så mye uselvisk tjeneste, erklærte søster Amy Brown Lyman:

“Mitt vitnesbyrd har vært mitt anker og mitt holdepunkt, min tilfredsstillelse i stunder med fryd og glede, og min trøst i stunder med sorg og motløshet …

Jeg er takknemlig for anledningen jeg har hatt til å virke … i Hjelpeforeningen, hvor jeg gjennom det meste av mitt voksne liv med glede og tilfredshet har arbeidet sammen med dens mange tusen medlemmer. Jeg har besøkt deres hjem, sovet i deres senger og spist ved deres bord, og slik har jeg blitt kjent med deres fine karakter, deres uselviskhet, deres forståelsesfulle hjerter, deres trofasthet og deres ofre. Jeg har større respekt for dette store tjenestefellesskapet blant søstre enn jeg kan uttrykke med ord.”²⁸

I tider med prøvelser og usikkerhet har Hjelpeforeningens søstre over hele verden fulgt Mormons formaning: “Hold fast ved kjærligheten som er det største av alt.” De har vist sin sikre forståelse av at selv om “alle ting skal svikte [er] kjærligheten … Kristi rene kjærlighet, og den varer evig”.²⁹ Gang på gang har de vært tro mot sitt motto: “Kjærlighet svikter aldri.”

Hjelpeforeningens søstre setter sammen utstyrspakker for nyfødte til trengende familier

Hjelpeforeningens søstre i Kidderminster i England

Sykepleiere og barn lytter til musikk på Kirkens sykehus i Salt Lake City, Utah, 1934

Joseph W. Booth og Hjelpeforeningens søstre fra Armenia i begynnelsen av 1920-tallet

Hjelpeforeningens søstre i California konserverer mat til stavens velferdsprogram, rundt 1940

En sammenkomst for Hjelpeforeningens søstre i Del Rio, Texas, rundt 1950

Gertrude Zippro, i midten, sammen med sine søstre og barn

“Kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig” (Moroni 7:47).