Kapittel 9
“Hjemmets voktere”
Etablere, styrke og forsvare familien
Den 23. september 1995 sto president Gordon B. Hinckley, Kirkens 15. president, foran Kirkens kvinner på Hjelpeforeningens fellesmøte. Han uttrykte takknemlighet for siste-dagers-hellige kvinners trofasthet og flid – unge og gamle, gifte og enslige, med barn og uten barn. Han erkjente de alvorlige utfordringene de sto overfor og ga dem oppmuntring, råd og advarsler for å hjelpe dem å ivareta sine ansvarsoppgaver og finne glede i livet. På slutten av sin tale sa han:
Gordon B. Hinckley
“Med så mye sofisteri som foregir å være sannhet, med så mye bedrag angående normer og verdier, med så mye som frister og lokker til sakte, men sikkert å ta inn over oss verdens besmittelse, har vi følt trang til å si fra og på forhånd advare. Derfor fremsetter vi i Det første presidentskap og De tolv apostlers råd nå en erklæring til Kirken og til verden som en offisiell uttalelse og fornyet stadfestelse av normer, lære og praksis som gjelder familieenheten, og som profeter, seere og åpenbarere i denne kirken har stadfestet gjentagne ganger gjennom hele dens historie.”1 Så leste han “Familien – En erklæring til verden.” Dette var første gang erklæringen ble lest offentlig.
I erklæringen sier Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum at “lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger”. De “erklærer høytidelig at ekteskap mellom mann og kvinne er innstiftet av Gud, og at familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid”. De minner ektemenn og hustruer på at de har et “høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn”.2
Slik erklæringens tittel understreker, ble den utgitt som “En erklæring til verden” – en påminnelse til alle mennesker, herunder ledere for nasjoner, om familiens evige betydning. Åtte måneder etter at han presenterte erklæringen, talte president Hinckley på en pressekonferanse i Tokyo. Han sa: “Hvorfor har vi fått denne erklæringen om familien nå? Fordi familien blir angrepet. Over hele verden går familier i oppløsning. Stedet å begynne å forbedre samfunnet er i hjemmet. For det meste gjør barn det de blir opplært til. Vi prøver å gjøre verden bedre ved å gjøre familiene sterkere.”3
Hjelpeforeningens søstres vitnesbyrd viser at i tillegg til å være en erklæring til hele verden, har denne doktrinære uttalelsen betydning for enhver familie og ethvert medlem av Kirken. Prinsippene i erklæringen har gjort inntrykk på søstre under alle forhold.
Barbara Thompson
Søster Barbara Thompson, som senere ble kalt som rådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, var i Salt Lake tabernakel da president Hinckley leste erklæringen der. “Det var en stor begivenhet,” fortalte hun. “Jeg følte hvor viktig budskapet var. Jeg tenkte også: ‘Dette er en glimrende veiledning for foreldre. Det er også et stort ansvar for foreldre.’ Et øyeblikk tenkte jeg at den ikke var så relevant for meg, ettersom jeg ikke var gift og ikke hadde barn. Men nesten umiddelbart tenkte jeg: ‘Jo, den er relevant for meg. Jeg er medlem av en familie. Jeg er en datter, en søster, en tante, en kusine, en niese og et barnebarn. Jeg har ansvar – og velsignelser – fordi jeg er medlem av en familie. Selv om jeg var det eneste levende medlemmet av min familie, er jeg uansett medlem av Guds familie, og jeg har et ansvar for å hjelpe og styrke andre familier.’”4
Søster Bonnie D. Parkin, som senere ble Hjelpeforeningens 14. generalpresident, var også i Tabernaklet da president Hinckley leste erklæringen. Hun fortalte: “Stillheten rådet i forsamlingen, men også en følelse av begeistring. Forsamlingen tenkte: ‘Ja, vi trenger hjelp med våre familier!’ Jeg husker at jeg følte det var så riktig. Tårene rant. Da jeg kikket på søstrene rundt meg, virket det som om de følte noe av det samme. Det var så mye i erklæringen at jeg nesten ikke kunne vente til jeg fikk et eksemplar og kunne studere den. Erklæringen bekrefter kvinners verdighet. Og det var spesielt at den først ble gitt til Kirkens kvinner på Hjelpeforeningens fellesmøte.”5
Hvorfor valgte Det første presidentskap å offentliggjøre erklæringen om familien på et Hjelpeforeningens fellesmøte? Da president Hinckley hadde lest den, ga han et svar på dette spørsmålet. “Dere er hjemmets voktere,” fortalte han søstrene. “Det er dere som føder barn. Det er dere som gir dem omsorg og hjelper dem å utvikle vaner for livet. Intet annet arbeid kommer så nært opp mot det guddommelige som å ha omsorg for Guds sønner og døtre.”6
President James E. Faust, president Hinckleys annenrådgiver, tilføyde følgende forklaring: “Fordi dere mødre er enhver families hjerte og sjel, var det passende at den [erklæringen] først ble lest på Hjelpeforeningens fellesmøte.”7
En “fornyet stadfestelse av normer, lære og praksis”
Læresetningene i erklæringen om familien var ikke nye i 1995. Som president Hinckley sa, var de en “fornyet stadfestelse av normer, lære og praksis”.8 De hadde stått “sentralt i Skaperens plan” helt siden før han skapte jorden.9
Søster Julie B. Beck, Hjelpeforeningens 15. generalpresident, sa: “I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har vi en teologi om familien som er basert på skapelsen, fallet og forsoningen. Jordens skapelse sørget for et sted der familier kunne bo… Fallet gjorde det mulig for familien å vokse… Forsoningen gjør det mulig for familien å bli beseglet for all evighet.”10
Trofaste kvinner og menn har levd i pakt med denne teologien om familien og fulgt disse normene, læresetningene og handlemåtene overalt hvor evangeliet har befunnet seg på jorden. “Vår strålende Moder Eva” og vår “Fader Adam” var ledere for sine barn og lærte dem “gleden ved vår forløsning og det evige liv som Gud gir til alle lydige”.11 Rebekka og Isak forsikret seg om at prestedømmets pakter og velsignelser ikke ville gå tapt for deres familie.12 En enke i byen Sarepta klarte å ta seg av sin sønn fordi hun hadde tro til å følge profeten Elias.13 2060 unge krigere kjempet tappert for å beskytte sine familier, idet de stolte på sine mødres løfte om at Gud ville befri dem.14 Som ung mann gikk Jesus Kristus “frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker”, styrket av sin mor Marias og hennes mann Josefs kjærlighet og omtanke.15
Da evangeliet ble gjengitt, vokste Kirkens tidlige medlemmer i sin forståelse av familiens betydning.16 De hellige lærte at de i kraft av prestedømmet kunne motta templets ordinanser og pakter som ville knytte deres familier sammen for evig. Dette løftet styrket de siste-dagers-hellige og hjalp dem å oppfylle sine roller som Guds sønner og døtre.
Tidlige ledere i Hjelpeforeningen oppfordret kvinner til å gjøre sin familie til det sentrale i sitt liv. Søster Eliza R. Snow, Hjelpeforeningens annen generalpresident, fikk aldri egne barn. Ikke desto mindre forsto hun hvor viktig en mors innflytelse er. Hun ga følgende råd til Hjelpeforeningens søstre: “La deres førsteprioritet være å utføre deres plikter hjemme.”17 Søster Zina D. H. Young, Hjelpeforeningens tredje generalpresident, lærte søstrene å “gjøre hjemmet til samlingspunkt, et sted hvor kjærlighetens, fredens og enhetens ånd kan dvele, og hvor den velbehagelige nestekjærlighet som ikke gjemmer på det onde, for alltid vil finnes”.18
Mary Fielding Smith satte et eksempel som en sterk og kjærlig mor. Hennes sønn Joseph F. Smith, som ble Kirkens sjette president, fortalte:
“Jeg minnes min mor i Nauvoo-tiden. Jeg husker jeg så henne og hennes hjelpeløse barn bli skysset over i en pram med bare det hun kunne bære med seg ut av huset, da pøbelen begynte å bombardere byen Nauvoo. Jeg husker vanskelighetene Kirken hadde der og underveis til Winter Quarters og på Missouri-elven, og hvordan hun ba for sine barn og sin familie på den slitsomme reisen… Jeg kan huske alle prøvelsene som ledsaget våre forsøk på å følge med Israels leir, da vi var underveis til disse fjelldalene uten tilstrekkelige oksespann til å dra vognene. Og siden hun ikke hadde midler til å skaffe seg disse nødvendige oksespannene, spente hun for sine kuer og kalver og bandt to vogner sammen, og i denne primitive og hjelpeløse situasjonen bega vi oss ut på veien til Utah. Min mor sa: ‘Herren vil åpne veien.’ Men hvordan han ville gjøre det, var det ingen som visste. Jeg var en liten gutt da, og jeg kjørte forspannet og gjorde min del av jobben. Jeg minnes at jeg kom over henne mens hun ba i lønndom til Gud om at han måtte gjøre henne i stand til å utføre sin oppgave. Tror dere ikke alt dette gjorde inntrykk? Tror dere jeg kan glemme min mors eksempel? Nei, hennes tro og eksempel vil alltid skinne klart i min erindring. Hva tenker jeg? Hvert åndedrag jeg tar, hver følelse i min sjel stiger opp til Gud i takknemlighet til ham for at min mor var en hellig, at hun var en Guds kvinne, ren og trofast, og at hun heller ville lide døden enn svikte den tilliten som var vist henne, at hun heller ville lide fattigdom og nød i villmarken og prøve å holde familien sammen, enn å bli værende i Babylon. Det var en slik ånd som gjennomsyret henne og hennes barn.”19
Timelige ansvarsoppgaver og evige roller
I overensstemmelse med tidløse prinsipper om hjemmets og familiens hellige karakter, hjelper quorumer i Det melkisedekske prestedømme menn å ivareta sitt ansvar som sønner, brødre, ektemenn og fedre. Hjelpeforeningen hjelper kvinner å ivareta sitt ansvar som døtre, søstre, hustruer og mødre. Hjelpeforeningens søstre har alltid støttet hverandre i tiltak for å styrke familier, lære praktiske ferdigheter for å forbedre sine hjem og gjøre sine hjem til steder hvor Ånden kan oppholde seg.
Omsorg for familier
Søster Zina D. H. Young var en kjærlig, omsorgsfull mor, og hun lærte Hjelpeforeningens søstre de prinsipper hun selv brukte som rettesnor i hjemmet. Hun ga dette råd: “Hvis det finnes noen mor her som ikke underviser sine barn som seg hør og bør, … ber jeg henne innstendig om å gjøre det. La barna samle seg rundt dere, … og be sammen med dem… Advar barna mot de onder som finnes rundt oss … så de ikke må falle for disse ondene, men vokse opp i hellighet og renhet for Herren.”20 Hun sa også: “Vær flittige i alle livets plikter, som mødre og hustruer… La oss veie våre ord nøye foran våre små, unngå å finne feil … og utvikle de høyere egenskaper i vår natur, som vil kunne løfte oss opp, foredle oss og rense hjertet… Vi skulle gjøre enhver anstrengelse for å lære Sions barn å være ærlige, dydige, rettskafne og punktlige i alle sine plikter, samt å være arbeidsomme og holde sabbatsdagen hellig… Mødre skulle aldri uttale et ord som kan skade faren i barnas øyne, for de er skarpe iakttakere. Så gode frø i deres unge og sarte sinn, og prioriter alltid prinsipp foran kløkt. Da vil dere samle dere skatter i himmelen.”21
Da søster Bathsheba W. Smith var Hjelpeforeningens fjerde generalpresident, så hun et behov for å styrke familier og innførte leksjoner i mødreopplæring for Hjelpeforeningens søstre. Leksjonene innbefattet råd om ekteskap, omsorg før fødselen og barneoppdragelse. Disse leksjonene underbygget president Joseph F. Smiths læresetninger om at Hjelpeforeningen hjelper kvinner i deres roller i hjemmet:
“Overalt hvor uvitenhet råder, eller i det minste mangel på forståelse med hensyn til familien, familiens plikter, med hensyn til forpliktelser som skulle eksistere og som rettmessig eksisterer mellom mann og hustru og mellom foreldre og barn, der finnes denne organisasjonen eller den er nær for hånden, og med den naturlige begavelse og inspirasjon som tilhører denne organisasjon, er de beredt og rede til å opplyse om disse viktige plikter. Hvis det er en ung mor som ikke har hatt den erfaring hun skulle ha for å pleie og ta seg av sitt barn, eller for å gjøre sitt hjem hyggelig og tiltrekkende og ønskverdig for seg selv og sin mann, så finnes denne organisasjon, i en viss utstrekning, for å belære denne unge moren og hjelpe henne med å gjøre sin plikt og utføre den godt. Og overalt hvor man mangler erfaring når det gjelder å gi barn god og riktig mat, eller der det er behov for å gi riktig åndelig undervisning og åndelig føde til barna, der finnes det i den store organisasjonen Den kvinnelige hjelpeforening i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og i organisasjoner av mødre og Sions døtre, kvinner som er i stand til å gi slik undervisning.”22
Evnen til å gi omsorg begrenser seg ikke bare til kvinner som har egne barn. Søster Sheri L. Dew sa: “Av grunner som Herren kjenner, må noen kvinner vente med å få barn. Denne utsettelsen er ikke lett for noen rettferdig kvinne. Men Herrens timeplan for oss alle setter ikke vår natur ut av spill. Noen av oss må derfor ganske enkelt finne andre måter å være mor på. Overalt rundt oss er det noen som trenger å bli elsket og ledet.”23
Søstre i Kirken har anledninger til å gi omsorg når de blir kalt som ledere og lærere og når de virker som besøkende lærerinner. Noen søstre gir moderlig kjærlighet og innflytelse til barn som ikke er født til dem. Enslige søstre har ofte gått i spissen for tiltak i så måte, til velsignelse for barn som trenger rettferdige kvinners innflytelse. I noen tilfeller har dette pågått i dager, uker og år. Ved uselvisk tjeneste og personlig tro har kvinner reddet mange barn fra følelsesmessig, åndelig og fysisk fare.
Gjør hjemmet til et styrkesenter
Siden Hjelpeforeningens tidlige tid i Nauvoo, Illinois har søstre kommet sammen for å lære om sine nestekjærlige og praktiske ansvarsoppgaver. De har praktisert ferdigheter som har økt deres tro og personlige rettskaffenhet, styrket hjem og familie, gjort deres hjem til sentre for åndelig styrke, og hjulpet de trengende. De har anvendt prinsipper for fremtidsrettet livsførsel og åndelig og timelig selvhjulpenhet. De har også styrket søsterfellesskapet og enheten ved at de har undervist hverandre og utført tjeneste sammen. Denne opplæringen har velsignet søstre i alle livets omstendigheter. Søster Bonnie D. Parkin sa følgende om hvordan disse møtene har styrket henne:
“Som medlemmer av Hjelpeforeningen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det vår velsignelse og vårt ansvar å vise omsorg for og støtte familieenheten. Alle tilhører en familie, og alle familier trenger å bli styrket og beskyttet.
Min største hjelp til å bli husmor kom først fra min egen mor og bestemor, og dernest fra søstrene i Hjelpeforeningen i de forskjellige menighetene vi har tilhørt. Jeg lærte ferdigheter og så eksempler på gleden som kommer ved å skape et hjem hvor andre ønsker å være… Ledere i Hjelpeforeningen, sørg for at alle møter og aktiviteter dere planlegger vil styrke hjemmene til alle søstrene.”24
Søster Barbara W. Winder, Hjelpeforeningens 11. generalpresident, minnet kvinner på åndelige velsignelser som følger av å holde sitt hjem rent og ryddig: “Å være husmor er en kunst. Både for oss selv og vår familie er det viktig at vi har et tilfluktssted fra verden hvor vi føler oss komfortable og hvor andre også kan føle seg komfortable når de kommer.”25
Både enkeltvis og i fellesskap er Hjelpeforeningens søstre eksempler for hverandre med hensyn til å styrke hjem og familie. Søster Belle S. Spafford, Hjelpeforeningens niende generalpresident, bar sitt vitnesbyrd om Hjelpeforeningens guddommelige opprinnelse og dens rolle med hensyn til å hjelpe kvinner å oppfylle sine roller som hustruer og mødre. “Jeg tror den øver stor positiv innflytelse på hjemmet,” sa hun. “En som har en god mor, har et godt hjem, og hvis hun har en god Hjelpeforenings-mor, kan hun være sikker på at visdom og god innflytelse vil gjennomsyre hjemmet.”26
Alle søstre deler ansvaret for å gi omsorg, eller ta seg av andre. Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum sa: “Søstre, vi, deres brødre, kan ikke gjøre det dere har blitt guddommelig utpekt til å gjøre fra før verdens grunnleggelse. Vi kan prøve, men vi kan aldri håpe å etterligne deres unike talenter. Ingenting i denne verden er så personlig, så nærende eller så livsendrende som en rettferdig kvinnes innflytelse… Alle kvinner har fått nedlagt i sin guddommelige natur både talentet til og ansvaret for å være mor.”27
Ordet mor definerer kvinners evige roller og beskriver deres natur som omsorgspersoner. Omsorg er et stort ord. Det innebærer å undervise, skape utvikling, fremme vekst og gi næring. Kvinner har fått det store privilegium og ansvar å gi omsorg i alle disse betydningene av ordet, og Hjelpeforeningen har ansvar for å undervise og støtte kvinner i deres guddommelig forordnede, uunnværlige roller som mødre og omsorgspersoner.28
Søster Julie B. Beck sa følgende om omsorg: “Omsorg innebærer å utvikle, pleie og få til å vokse. Derfor skaper mødre … et klima for åndelig og timelig vekst i sitt hjem. Omsorg innebærer å skape et hjem. Å skape et hjem omfatter matlaging, klesvask og oppvask og å holde hjemmet rent og ryddig. Det er i hjemmet kvinner har størst makt og innflytelse, og derfor skulle siste-dagers-hellige kvinner skape de beste hjem i verden. Å utføre hjemlige oppgaver sammen med barna skaper muligheter til å undervise i og vise egenskaper barna skulle etterligne. Omsorgsfulle mødre er kunnskapsrike, men all den utdannelse kvinner skaffer seg vil være unyttig hvis de ikke har ferdigheter til å skape et hjem som legger til rette for åndelig vekst… Omsorg fordrer organisering, tålmodighet, kjærlighet og arbeid. Å bidra til vekst gjennom omsorg er virkelig en mektig og innflytelsesrik rolle som er gitt kvinner.”29
Forsvar familien og morsrollen
I tillegg til å styrke hjem fra innsiden, har Hjelpeforeningen skapt et ubøyelig forsvar mot innflytelser som angriper familien fra utsiden. President Howard W. Hunter, Kirkens 14. president, sa:
“Det virker for meg som det er et stort behov for å samle Kirkens kvinner om å stå sammen med Brødrene og støtte dem i å demme opp for det ondes tidevann som omgir oss, og i å fremme vår Frelsers verk …
… Vi oppfordrer dere til å bruke deres mektige innflytelse til det gode til å styrke våre familier, vår kirke og våre lokalsamfunn.”30
Ledere i Hjelpeforeningen har alltid uttalt seg mot forsøk på å svekke den tradisjonelle familien og fornedre de hellige rollene hustru og mor. Søster Amy Brown Lyman, Hjelpeforeningens åttende generalpresident, understreket behovet for at mødre tilbringer tid sammen med sine barn. Hun var president under 2. verdenskrig, en tid da nasjonale og lokale ledere oppfordret kvinner til å arbeide utenfor hjemmet for å hjelpe på landets økonomi mens mennene var i krig. Noen søstre var nødt til å arbeide utenfor hjemmet for å kunne skaffe livets nødvendigheter til sin familie. Selv om søster Lyman var klar over disse utfordringene, oppfordret hun likevel kvinner til å gjøre alt de kunne for å være hjemme og undervise sine barn.
Søster Lymans budskap harmonerte med Det første presidentskaps læresetninger, som minnet Kirkens medlemmer om mødres “hellige forpliktelse”.31 President Heber J. Grant, Kirkens syvende president, og hans rådgivere president J. Reuben Clark jr. og David O. McKay erklærte:
“Morsrollen er nær det guddommelige. Den er den edleste, helligste tjeneste mennesker kan påta seg. Den plasserer henne som hedrer dette hellige kall og denne tjeneste, ved siden av englene. Til dere mødre og fremtidige mødre i Israel sier vi: Måtte Gud velsigne og beskytte dere og gi dere styrke og mot, tro og kunnskap og den hellige kjærlighet og plikttroskap som vil gjøre dere i stand til å fylle deres hellige kall til punkt og prikke. Til mødre og fremtidige mødre sier vi: Vær kyske, hold dere rene og lev rettskaffent slik at deres etterkommere frem til den siste generasjon kan si dere er velsignet.”32
I tiårene som fulgte 2. verdenskrig, ble negative innflytelser på hjem og familie både flere og sterkere. Da president Spencer W. Kimball, Kirkens 12. president, beskikket søster Barbara B. Smith som Hjelpeforeningens 10. generalpresident, følte søster Smith “klart sitt store ansvar … for å forsvare hjemmet og kvinnens partnerskap i den hellige familiekrets”.33 Hele tiden mens hun var president, forsvarte hun åpenbarte sannheter om kvinners guddommelige roller og den velsignelse som evige familier er. Da hun, hennes rådgivere og prestedømsledere iherdig studerte sosiale problemstillinger på deres tid, oppdaget de at initiativer som ble fremmet av mange, ikke ville beskytte kvinners privilegier i deres roller som hustruer og mødre, og ville svekke familier.
En avisjournalist oppsummerte søster Smiths gjentatte budskap: “‘Hold hodet høyt, dere hustruer, mødre, husmødre. Dere skaper liv og beriker det. Bytt ikke denne gjennomtrengende kraften mot flyktige, overfladiske nipsgjenstander. Verdsett den, forøk den, foredle den. Dere har et mektig embede.’ Dette er budskapet fra mormonkvinnenes leder, Barbara B. Smith.”34
Angrepene på morsrollens og familiens hellighet har økt siden søster Smith var president. Men med tro på Gud og forståelse av sine ansvarsoppgavers evige betydning, fortsetter Hjelpeforeningens søstre i alle aldre å støtte og forsvare sannheter som styrker hjem og familier. De vokter familiens hellighet i mange ulike roller: som mødre og bestemødre, som døtre og søstre, som tanter og som lærere og ledere i Kirken. Når som helst en kvinne styrker et barns tro, bidrar hun til en families styrke – både nå og i fremtiden.
Læresetninger om familien fra siste-dagers profeter
En far og en mor spurte en gang sine barn hva de hadde likt ved den siste generalkonferansen. Deres 16 år gamle datter sa: “Jeg elsket den! Det var herlig å høre inspirerte, intelligente profeter og ledere snakke positivt om morsrollen.” Innerst inne hadde denne unge kvinnen alltid ønsket å bli mor, men hun hadde vært bekymret over at morsrollen var upopulær og til og med ble rakket ned på av mange i verden. Hun fant trøst i å høre at profeter og apostler bekreftet at hennes idealer var gode.35 Hjelpeforeningens arbeid for å styrke hjem og familie har alltid vært i overensstemmelse med læresetningene til siste-dagers profeter.
President David O. McKay, Kirkens niende president, sa ofte at “ingen annen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet”.36
President Harold B. Lee, Kirkens 11. president, sa noe lignende: “Den aller viktigste del av Herrens verk som du noensinne kommer til å utføre, vil du utføre innenfor veggene i ditt eget hjem.”37
I bekymring over de stadige angrepene på familien, profeterte og advarte president Spencer W. Kimball:
“Mange av de sosialt hemmende bånd som før bidro til å styrke og støtte familien, oppløses og forsvinner. Tiden vil komme da bare de som har en solid forankret og aktiv tro på familien, vil være i stand til å bevare sin familie midt i ondskapen som samler seg rundt oss.
… Det finnes dem som ønsker å definere familien på så utradisjonelt vis at de definerer bort dens eksistens …
Vi av alle mennesker … skulle ikke bli bedradd av de besnærende argumenter om at familieenheten på en eller annen måte er knyttet til en bestemt utviklingsfase et jordisk samfunn gjennomgår. Vi er fri til å stå imot de bevegelser som reduserer betydningen av familien, og som legger vekt på betydningen av selvisk individualisme. Vi vet at familien skal være evig. Vi vet at når noe går galt i familien, så er det ting som går galt i enhver annen institusjon i samfunnet.”38
I tillegg til slike strenge advarsler har siste-dagers profeter gitt håp til trofaste foreldre hvis barn har vandret bort fra evangeliets vei. President James E. Faust sa: “Til de sorgtyngede foreldre som har vært rettskafne, flittige og brukt mye bønn i forbindelse med undervisningen av sine ulydige barn, sier vi at Den gode hyrde våker over dem. Gud er oppmerksom på og forstår deres dype sorg. Det finnes håp.”39
President Gordon B. Hinckley uttrykte sin tillit til at siste-dagers-hellige kvinner, styrket ved sitt fellesskap i Hjelpeforeningen, kan hjelpe sin familie å motstå angrep på hjemmet. Han understreket at Hjelpeforeningens søstre kan stå sammen om å forsvare familien:
“Det er så enormt viktig at Kirkens kvinner står sterkt og urokkelig for det som er riktig og passende i henhold til Herrens plan. Jeg er overbevist om at det ikke finnes noen annen organisasjon som kan sammenlignes med Hjelpeforeningen i denne Kirken… Hvis de vil være ett og tale med én røst, vil deres styrke være uoverskuelig.
Vi kaller på Kirkens kvinner og ber dem stå sammen for rettferdighet. De må begynne i sine egne hjem. De kan undervise i rettferdighet i sine klasser. De kan ta til orde for den i lokalsamfunnet.
De må være sine døtres lærere og beskyttere. Disse døtrene må bli undervist i Primær og i klassene i Unge kvinner om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges verdinormer. Når du redder en pike, redder du flere generasjoner. Hun vil vokse i styrke og rettferdighet. Hun vil gifte seg i Herrens hus. Hun vil lære sine barn sannhetens veier. De vil vandre i hennes fotspor og undervise sine barn på samme måte. Vidunderlige bestemødre vil være der og gi oppmuntring.”40
“Glimt av himmelen”
En mann spurte en gang president Spencer W. Kimball: “Har du noensinne vært i himmelen?” På dette spørsmålet svarte president Kimball at han hadde sett glimt av himmelen samme dag da han hadde beseglet et ektepar, hvorav den ene var den siste av 8 søsken til å motta denne hellige ordinans. “De rene av hjertet var der,” sa president Kimball. Himmelen var der.” Han fortalte om en gang han hadde fått et glimt av himmelen hjemme hos en stavspresident. Hjemmet var lite, men familien var stor. Barna samarbeidet om å dekke bordet, og et lite barn holdt en inderlig bønn før kveldsmaten. President Kimball sa at han hadde fått glimt av himmelen da han hadde snakket med et ektepar som aldri hadde vært i stand til å få egne barn, men som hadde “fylt sitt hjem” med 18 foreldreløse barn. Han fortalte om andre tilfeller hvor han hadde fått glimt av himmelen i livet til siste-dagers-hellige som uttrykte sitt vitnesbyrd i ord og handling. “Himmelen er et sted,” sa president Kimball, “men også en tilstand – den er hjem og familie. Den er forståelse og vennlighet. Den er gjensidig avhengighet og uselvisk aktivitet. Den er et stillferdig, fornuftig liv, personlig offer, oppriktig gjestfrihet, sunn omtanke for andre. Den finnes i etterlevelse av Guds bud uten brask og bram eller skinnhellighet. Den er uselviskhet. Den finnes overalt omkring oss. Vi trenger bare å gjenkjenne den når vi finner den og nyter den. Ja, min kjære bror, jeg har fått mange glimt av himmelen.”41
Over hele verden har Hjelpeforeningens søstre og deres familier kommet nærmere himmelen ved sin måte å leve på.
En søster i USA tok seg av sin døende mor i 3 år. Mindre enn et år senere utviklet hennes datter en sjelden fysisk lidelse. Denne trofaste moren tok seg av sin datter hver eneste dag i 10 år, helt til den unge kvinnen døde 17 år gammel.
En enslig mor på Tonga hadde et enkelt hjem hvor hun tok seg av mange barn. Hennes største ønske var at hennes sønner og døtre skulle tjene Herren og forbedre sitt liv. I overensstemmelse med disse prioriteringene hjalp hun sine barn å etablere evangeliemønstre i sitt liv. Under hennes ledelse skaffet de seg en god utdannelse. De ba, studerte Skriftene, arbeidet og utøvde sin religion sammen.
En søster i USA hadde 8 barn under 14 år. Hver dag var en fysisk, psykisk, åndelig, intellektuell og følelsesmessig utfordring for henne, men hun gjorde de rette tingene. Hun støttet sin mann i hans tjeneste i Kirken og i hans anstrengelser for å forsørge familien. Sammen ba de for hvert barn og grunnet på hvordan de kunne hjelpe hver enkelt videre med personlige ansvarsoppgaver og mål. I hennes hjem var belastningen med å lage mat, organisere, tenke og be, enorm for denne søsteren. I tillegg påtok hun seg ansvar som besøkende lærerinne og hjalp søstre i menigheten som trengte oppmuntring. Hun ba for dem, bekymret seg for dem, besøkte dem og forhørte seg om hvordan de hadde det mange ganger hver måned.
En trofast familie i Mexico bodde i en travel, støyende by i en bolig som lå bak en stor mur med en metallport. På innsiden av muren malte moren en vakker hage med trær, blomster og en fontene. Inne i hjemmet hadde familien bøker i hyller og steder hvor de kunne samles, studere og leke sammen.
En søster i Ghana drev familiens gård. Utenfor gjerdet dyrket hun ryllik. Innenfor gjerdet hadde hun geiter i kveer. Hun hadde også palmenøtter til å koke palmeolje av, som hun solgte på lokale markeder. Alt i hennes ryddige innhegning viste hennes kjærlighet til familien. Hun raket, ryddet og feiet gårdsplassen. Under et mangotre hadde familien en hjemmelaget benk hvor de satt på familiens hjemmeaften og andre familiesammenkomster.
En enslig funksjonshemmet søster bodde i 80. etasje i en bygning i Hong Kong. Hun bodde alene og var det eneste medlemmet av Kirken i sin familie, men hun skapte et hjem som var en tilflukt, hvor hun og hennes gjester kunne føle Åndens innflytelse. På en liten hylle hadde hun Skriftene, Hjelpeforeningens bøker og sin salmebok. Hun fant opplysninger om sine forfedre og reiste til templet for å utføre ordinanser for dem.
En søster i India bidro til at det ble opprettet en gren i hennes by. Hennes mann var grenspresident og hun var Hjelpeforeningens president for en gruppe på cirka 20 medlemmer. De oppdro tre trofaste døtre med beskyttelse fra evangeliets prinsipper i deres hellige hjem.
En mor i Brasil bodde i et hus som var laget av rød murstein på en tomt bestående av rød jord omgitt av en mur av rød murstein. Primær-sanger fylte luften, og bilder klippet ut av Liahona av templer, Guds profeter og Frelseren dekket veggene. Hun og hennes mann ofret for å bli beseglet i templet, slik at deres barn kunne bli født i pakten. Hun ba kontinuerlig om at Herren ville hjelpe henne og gi henne tilstrekkelig styrke og inspirasjon til å oppdra sine barn i evangeliets lys, sannhet og styrke, slik at de kunne bli i stand til å inngå og holde de pakter hun og hennes mann hadde ofret for å gjøre tilgjengelig for dem.
Disse søstrene, som representerer mange flere, er virkelig som president Gordon B. Hinckley sa, “hjemmets voktere”.42 De er verdige disse ord som ble uttalt av president Spencer W. Kimball:
“Å være en rettferdig kvinne er strålende i enhver tidsalder. Å være en rettferdig kvinne i denne jords avslutningsfase, før vår Frelsers annet komme, er et spesielt edelt kall. Den rettferdige kvinnes styrke og innflytelse i dag kan være ti ganger større enn den kunne være i roligere tider. Hun er blitt plassert her for å hjelpe til med å berike, beskytte og verne om hjemmet – som er samfunnets grunnleggende og edleste institusjon. Andre institusjoner i samfunnet kan vakle og endog svikte, men den rettferdige kvinne kan bidra til å redde hjemmet, som kanskje blir det siste og eneste tilfluktssted som enkelte dødelige vil vite om midt i storm og ufred.”43
“Måtte dere bli styrket i møte med vår tids utfordringer”
På den historiske kvelden president Hinckley leste erklæringen om familien, avsluttet han sin tale med en velsignelse over Kirkens kvinner:
“Måtte Herren velsigne dere, mine kjære søstre… Måtte dere bli styrket i møte med vår tids utfordringer. Måtte dere bli begavet med visdom ut over deres egen til å takle de problemer dere stadig møter. Måtte deres bønner besvares med velsignelser over dere og over deres nærmeste. Vi gir dere vår kjærlighet og vår velsignelse, at deres liv må fylles med fred og glede. Det kan være slik. Mange av dere kan vitne om at det har vært slik. Jeg ber ydmykt om at Herren må velsigne dere nå og i årene som kommer.”44
“Mødre er enhver families hjerte og sjel” (James E. Faust).
Anti-nephi-lehittenes sønner utviklet stor tro på grunn av sine mødres undervisning (se Alma 56:47).
Rebekka, her sammen med Abrahams tjener, forsto viktigheten av å gifte seg i pakten (se 1 Mosebok 24:1–28).
Hjelpeforeningen hjelper mødre med deres hellige ansvarsoppgaver.
Mødre og bestemødre kan forberede sin døtre og barnebarn til å bli omsorgspersoner.
Mødre og fedre har et hellig ansvar for å undervise og oppfostre sine barn.
Unge Hjelpeforeningens søstre kan lære hjemkunnskap av mer erfarne søstre.
“Ekteskap mellom mann og kvinne er innstiftet av Gud” (Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum).
Rettferdige kvinner kan gjøre sitt hjem til et tilfluktssted hvor Ånden kan oppholde seg.
Rettferdige mødre oppdrar sine barn i evangeliets lys.
“Å være en rettferdig kvinne i denne jords avslutningsfase … er et spesielt edelt kall” (Spencer W. Kimball).