Kirkens historie
Kapittel 7: ‘Ren religion’: Omsorg og hjelp gjennom besøkende lærerinner


Kapittel 7

“Ren religion”

Omsorg og hjelp gjennom besøkende lærerinner

Da Jesus Kristus var på jorden, viste han oss hvordan vi skulle leve. “Han merket stien og ledet veien,” skrev søster Eliza R. Snow.1 Han lærte oss hvordan vi kan hjelpe – hvordan vi kan våke over og styrke hverandre. Han betjente enkeltpersoner, en etter en. Han lærte oss at vi skulle forlate de 99 for å redde den ene som har kommet bort.2 Han helbredet og underviste enkeltpersoner, og tilbragte til og med tid med hver enkelt i en folkemengde på 2500 mennesker, slik at hver av dem kunne få et personlig vitnesbyrd om hans guddommelighet.3

Frelseren kaller sine disipler til å hjelpe seg i sin tjenestegjerning, og slik får de anledning til å tjene andre og bli mer lik ham. I Hjelpeforeningen har hver søster anledning til å våke over og styrke søstre en etter en som besøkende lærerinne. Søster Julie B. Beck, Hjelpeforeningens 15. generalpresident, har sagt: “Fordi vi følger Jesu Kristi eksempel og læresetninger, verdsetter vi dette hellige oppdrag som består i å elske, kjenne, tjene, forstå, undervise og virke på hans vegne.”4

Besøkende lærerinners opprinnelse: Innsamling av bidrag og organisering av tjeneste

I 1843, etter hvert som befolkningen i Nauvoo, Illinois vokste, ble de siste-dagers-hellige i byen delt i fire menigheter. På et møte 28. juli det året utnevnte Hjelpeforeningens ledere en besøkskomité på fire søstre for hver menighet. Besøkskomiteenes tydeligste ansvarsoppgaver var å vurdere behov og samle inn bidrag.

Bidragene kom i form av penger, mat og klær. Hver uke ga besøkskomiteene bidragene de hadde samlet inn, til Hjelpeforeningens kasserer. Hjelpeforeningen brukte disse bidragene til hjelp og lindring for de trengende.

Mens hun utførte denne ansvarsoppgaven, uttrykte én søster sin tro på at “vår frelse er avhengig av vår gavmildhet overfor de fattige”. En annen søster uttrykte sin enighet og sa: “Herren bekrefter det gang på gang. Han fryder seg over våre kjærlige handlinger.”5

Denne praksis fortsatte til langt ut på 1900-tallet. Søstre som dro på besøk, kom som regel bærende på kurver og tok imot slikt som fyrstikker, ris, bakepulver og hermetisk frukt. De fleste bidrag gikk til å dekke lokale behov, mens noen ble benyttet tusenvis av kilometer unna. Etter 2. verdenskrig samlet for eksempel Hjelpeforeningens søstre inn, sorterte, reparerte og pakket over 500 000 klesplagg og sendte dem til Europa.

I tillegg til å samle inn bidrag, vurderte besøkskomiteene behovene i hjemmene de besøkte. De rapporterte om dette til Hjelpeforeningens ledere, som så organiserte hjelpetiltak.

President Joseph F. Smith, Kirkens sjette president, fortalte om en gang han så Hjelpeforeningens søstre vise uselvisk, Kristus-lignende kjærlighet overfor en familie:

“For ikke lenge siden hadde jeg anledning til å besøke en av våre bosetninger i en avsidesliggende Sions stav, hvor det på det tidspunkt herjet meget sykdom, og selv om vi hadde reist i mange dager og kom frem sent på kvelden, ble vi bedt om å dra rundt sammen med presidenten og besøke noen av de syke. Vi fant en stakkars søster sterkt utmattet på en sykeseng. Tilstanden var kritisk. Hennes stakkars ektemann satt ved siden av sengen, nesten overveldet av sorg på grunn av den fryktelige sykdommen til hustruen, som var mor til mange små barn som flokket seg rundt dem. Familien syntes å være i en svært dårlig forfatning.

En blid, moderlig kvinne kom snart inn i huset. Hun hadde med seg en kurv med nærende mat og noen godsaker til den vanskeligstilte familien. Da vi spurte, fikk vi vite at menighetens Hjelpeforening hadde gitt henne i oppdrag å våke over og ta seg av den syke kvinnen gjennom natten. Hun var parat til å ta seg av de små barna, passe på at de fikk vasket seg, spist og lagt seg. Hun var rede til å rydde opp i huset og gjøre alt så behagelig som mulig for den plagede kvinnen og familien. Vi fikk også vite at en annen god søster ville få i oppdrag å hjelpe henne neste dag. Og på denne måten, fra dag til dag, fikk denne stakkars, plagede familien den beste omsorg og oppmerksomhet fra søstrene i Hjelpeforeningen inntil den syke gjenvant sin helse og ble kvitt sine lidelser.

Vi fikk også vite at denne Hjelpeforeningen var organisert og opplært slik at alle de syke i området fikk lignende oppmerksomhet, hjelp og lindring. Aldri før hadde jeg så klart sett et eksempel på hvor nyttig og vakker denne praktfulle organisasjonen er, som i det eksempel vi her var vitne til, og jeg tenkte at det var barmhjertig gjort av Herren å inspirere profeten Joseph Smith til å opprette en slik organisasjon i Kirken.”6

Besøkende lærerinners åndelige tjenestegjerning

Samtidig som besøkende lærerinner alltid har tatt seg av enkeltpersoners og familiers timelige behov, har de også hatt et høyere mål. Søster Eliza R. Snow, Hjelpeforeningens annen generalpresident, sa: “Jeg ser på en lærers embede som et høyt og hellig embede. Jeg håper ikke søstrene tror det bare består i å tigge til de fattige. Dere må være fylt med Guds ånd, med visdom, ydmykhet og kjærlighet, slik at de ikke gruer seg til dere kommer i fall de ikke har noe å gi.”

Søster Snow håpet at søstrene ville “se forskjell i sine hus” etter et besøk.7 Hun rådet besøkende lærerinner til å forberede seg åndelig før de besøkte et hjem, slik at de ville være i stand til å avdekke og ivareta både åndelige og timelige behov: “En lærer … skulle utvilsomt ha så mye av Herrens ånd når hun kommer inn i et hus, at hun gjenkjenner den ånd hun møter der… Be Gud og Den hellige ånd om å få [Ånden] så dere må være i stand til å møte den ånd som råder i dette hus … så det dere sier, må gi fred og trøst, og hvis dere finner en søster som er kald, så ta henne til dere slik dere ville tatt et barn i deres favn, og varm henne.”8

Sarah M. Kimball

Sarah M. Kimball

Sarah M. Kimball, som var Hjelpeforenings-president på menighetsplan på slutten av 1860-tallet, ga lignende råd til søstrene i sin menighet: “Det er lærernes plikt å besøke sine [tildelte søstre] en gang i måneden og forhøre seg om medlemmenes fremgang og lykke. Det er deres plikt å uttale kloke ord som kan gi trøst og fred.”9 Hjelpeforeningens ledere understreket at besøkende lærerinner “ikke bare skulle samle inn bidrag, men undervise og forklare evangeliets prinsipper”.10 I 1916 ble besøkende lærerinner formelt bedt om å snakke om et evangelietema hver måned i tillegg til å utføre timelig tjeneste. I 1923 innførte Hjelpeforeningens generalpresidentskap ensartede månedlige budskap som skulle fremføres av alle besøkende lærerinner.

“Gjenfødelsen av besøkende lærerinners virksomhet” – “En stor opplevelse for kvinner”

I 1944, åtte år etter innføringen av Kirkens velferdsplan (se kapittel 5), begynte søster Amy Brown Lyman, Hjelpeforeningens åttende generalpresident, å sette spørsmålstegn ved besøkende lærerinners tradisjonelle ansvar for å samle inn bidrag. Etter å ha studert saken, anbefalte hun og hennes rådgivere for Det presiderende biskopsråd at “innsamling av bidrag … skulle være en sak for Kirkens generalautoriteter, ikke for Hjelpeforeningen”.

Presiderende biskop LeGrand Richards bragte anbefalingen videre til Det første presidentskap. Han rapporterte senere at Det første presidentskap og biskopsrådet mente det var “tilrådelig at Hjelpeforeningen avslutter praksisen med at besøkende lærerinner samler inn veldedige midler”.11

Søster Belle S. Spafford, som var søster Lymans annenrådgiver på den tiden, fortalte om sin egen erfaring med denne endringen i besøkende lærerinners arbeid:

“Brødrene sa: ‘Hjelpeforeningens besøkende lærerinner skal ikke lenger samle inn veldedige midler. Dere skal være en tjenesteorganisasjon, ikke en finansorganisasjon for veldedig hjelp.’

“… Jeg husker godt en dag jeg satt i møte med medlemmer av Hjelpeforeningens presidentskap, sekretæren og to eller tre medlemmer av generalutvalget, da en av søstrene sa: ‘De har gitt dødsstøtet for besøkende lærerinners virksomhet. Hvis de ikke kan samle inn til de fattige, hvem vil gå dør til dør bare for å besøke?’ … Jeg tok ordet og sa: ‘Jeg tror ikke det er dødsstøtet. Jeg tror det er gjenfødelsen av besøkende lærerinners virksomhet. Og jeg tror at utallige kvinner som har nektet å virke som besøkende lærerinner, nå med glede vil gå ut som vennlige besøkende for å iaktta forholdene i hjem hvor det er nød, uten å foreta en sosial velferdsgranskning, og slippe å føle at de tigger om penger. De vil vite at de kommer for å bygge opp hjemmets ånd. Og det vil være en god opplevelse for kvinner som trenger det… Jeg tror ikke et øyeblikk at dette er dødsstøtet for besøkende lærerinners virksomhet.’

Det viste det seg at det ikke var. Fra da av begynte programmet å blomstre, og kvinner som ikke tidligere hadde deltatt, ba om å få bli besøkende lærerinner.”12

Søster Spafford ble senere Hjelpeforeningens niende generalpresident. Hun så utallige eksempler på det gode besøkende lærerinners virksomhet kan medføre for alle Hjelpeforeningens søstre. Hun vitnet og sa:

“Noe av det beste arbeidet blir utført av våre besøkende lærerinner og våre Hjelpeforenings-presidenter fordi de går ut i kraft av sitt kall og er Hjelpeforeningens utsendinger… De er mødre, og de forstår andre kvinner og deres sorger. Vi må ikke begrense vår forståelse av sosial velferd til bare å omfatte de sultne eller de fattige. Frelseren ba oss minnes de fattige i ånden, ikke sant? Og blir ikke de rike syke, akkurat som de fattige, og har de ikke vanskelig for å finne en sykepleier? … Det er dette Hjelpeforeningen skulle gjøre. Jeg kunne fortalt dere historie etter historie hvor besøkende lærerinner har utført godt arbeid når det gjelder å løse vanskeligheter i et hjem, ganske enkelt i kraft av sitt kall.”13

Et privilegium, en plikt og en beslutning: Visjonen om besøkende lærerinners virksomhet spres over hele verden

President Henry B. Eyring, rådgiver i Det første presidentskap, vitnet om at besøkende lærerinners virksomhet er en del av Herrens plan for å sørge for hjelp til mennesker over hele verden:

“Det eneste system som kunne formidle hjelp og trøst overalt i en så stor kirke i en så mangfoldig verden, ville måtte skje gjennom individuelle tjenere nær de trengende. Herren hadde forutsett det fra Hjelpeforeningens begynnelse.

Han fastsatte et mønster. To Hjelpeforenings-søstre aksepterer sin oppgave med å besøke en annen som et kall fra Herren. Slik var det fra begynnelsen …

Hjelpeforeningens medlemmer har alltid nytt tillit blant lokale prestedømshyrder. Enhver biskop og enhver grenspresident har en Hjelpeforenings-president å stole på. Hun har besøkende lærerinner som kjenner til alle søstres prøvelser og behov. Hun kan gjennom dem vite hvordan enkeltpersoner og familier har det. Hun kan dekke behov og hjelpe biskopen i hans kall til å tjene den enkelte og familier.”14

Som president Eyring sa, er besøkende lærerinners virksomhet godt egnet for Kirkens vekst over hele verden. Gjennom dette omsorgssystemet har enhver siste-dagers-hellig kvinne anledning til å være et redskap i Herrens hånd.

Hjelpeforeningens søstre har arbeidet flittig for å etablere besøkende lærerinners virksomhet over hele verden. Da Kirken var ung i Brasil, hadde for eksempel de fleste grener ingen Hjelpeforening eller kunnskap om hvordan den skulle organiseres. Ettersom lokale ledere ikke kjente til Hjelpeforeningen, kalte William Grant Bangerter, misjonspresidenten den gangen, sin hustru, Geraldine Bangerter, som president for Hjelpeforeningen på misjonsplan. Hun var ukjent med landet, hadde ennå ikke lært seg språket i tilstrekkelig grad, og hun hadde nettopp født deres syvende barn. Ikke desto mindre tok hun fatt på arbeidet sammen med rådgivere og en sekretær. Med hjelp av misjonærsøstre som virket som tolker, kom disse søstrene frem til at “det første de måtte gjøre, var å lære kvinnene hvordan de kunne besøke hverandre og vurdere deres behov. Derfor sa de: ‘Vi skal undervise om besøkende lærerinners virksomhet’ …

De bestemte seg for å begynne med en liten gren i São Paulo i byens industriområde, hvor størsteparten av befolkningen var fattig. Presidentskapet sendte beskjed til de få søstrene i grenen og sa: ‘Vi ønsker å ha et møte med dere på denne kvelden på dette klokkeslettet i den bygningen vi leier.’”

Søster Bangerter og en av hennes rådgivere “kjørte gjennom en by med tolv millioner innbyggere. De kom til grenen hvor … det var syv ydmyke kvinner.”

Etter at søstrene hadde innledet møtet med en sang og en bønn, reiste en av søster Bangerters rådgivere seg for å undervise om besøkende lærerinners virksomhet. Hun holdt et lite papir i hånden, og hun skalv slik at det ristet. Hun reiste seg og leste sitt budskap. Det tok fem minutter.

Hun satte seg, og alle så nå på [søster Bangerter], som sa: ‘Jeg kan ikke portugisisk.’ Men de ville at hun skulle undervise dem. Ingen av dem kunne engelsk. Hun reiste seg og sa det lille hun kunne si på portugisisk. Det kom ut som et avsnitt på fire setninger:

‘Eu sei que Deus vive.’ Jeg vet at Gud lever.

‘Eu sei que Jesus é o Cristo.’ Jeg vet at Jesus er Kristus.

‘Eu sei que esta é a igreja verdadeira.’ Jeg vet at dette er den sanne kirke.

‘Em nome de Jesus Cristo, amém.’ I Jesu Kristi navn. Amen.

Det var det første Hjelpeforenings-møtet som ble holdt i den grenen – en fem minutters tale om besøkende lærerinner av en søster som aldri hadde hatt en besøkende lærerinne, sett en besøkende lærerinne eller vært besøkende lærerinne, [etterfulgt av] et vitnesbyrd om evangeliet.

“… Denne lille gruppen og andre som den, har vokst til en storartet, pulserende, trosfylt kvinneorganisasjon i Brasil. De er begavede, velutdannede, intelligente, fantastiske ledere, og de ville aldri ha vært det de er uten Jesu Kristi evangelium og sin tro.”15

Besøkende lærerinner har blitt et middel for siste-dagers-hellige kvinner over hele verden til å elske, pleie og tjene – til å “handle ifølge den legning Gud har plantet i deres bryst”, slik Joseph Smith sa det.16

Trofaste besøkende lærerinner handler ifølge kallet fra siste-dagers profeter om å yte Kristus-lignende tjeneste. President Spencer W. Kimball, Kirkens tolvte president, sa: ”Gud ser oss virkelig og våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov. Derfor er det nødvendig at vi tjener hverandre i riket.”17 President Thomas S. Monson, Kirkens 16. president, sa: “Vi er omgitt av mennesker som trenger vår oppmerksomhet, vår oppmuntring, vår støtte, vår trøst og vår vennlighet… Vi er Herrens hender her på jorden, med befaling om å tjene og bygge opp hans barn. Han er avhengig av oss alle.”18

Besøkende lærerinner i dag: En kontinuerlig innsats for å følge Jesus Kristus

Besøkende lærerinners historie fortsetter blant søstre overalt, idet siste-dagers-hellige kvinner oppfyller sin pakt om å følge Jesus Kristus. President Dieter F. Uchtdorf, rådgiver i Det første presidentskap, har sagt: “Dere flotte søstre utfører barmhjertighetstjeneste for andre av grunner som overgår ønsket om personlige fordeler. På denne måten etterligner dere Frelseren, som selv om han var konge, ikke søkte posisjon. Heller ikke var han opptatt av om andre la merke til ham. Han brydde seg ikke om å konkurrere med andre. Han tenkte alltid på å hjelpe andre. Han underviste, helbredet, snakket med og lyttet til andre. Han visste at storhet hadde lite med ytre tegn på velstand eller posisjon å gjøre. Han underviste og levde ved denne lære: ‘Den største blant dere skal være tjener for de andre.’”19

I årenes løp har søstre oppdaget at besøkende lærerinners virksomhet fordrer engasjement, innsatsvilje og offer. De har lært at de trenger Åndens veiledning når de utfører sine besøk. De har sett den kraft som følger av å undervise i sannheten og bære vitnesbyrd, yte timelig hjelp med kjærlighet og være villig til å sørge med, trøste og å bære sine søstres byrder.

Engasjement, innsatsvilje og offer

President Kimball understreket at besøkende lærerinner trenger fullstendig engasjement og innsatsvilje. Han sa: “Deres plikter må på mange måter være lik hjemmelærernes plikter, som i korte trekk er ‘alltid å våke over kirken’ – ikke 20 minutter hver måned, men alltid – ‘være til hjelp for medlemmene og styrke dem’ – ikke bare banke på døren, men være sammen med dem, oppløfte dem og styrke dem, gi dem kraft og stimulere dem – ‘og se til at det ikke er noen ugudelighet… ei heller hårdhet… baktalelse eller ond tale’.”20 President Kimball så den slags innsatsvilje hos sin hustru, Camilla, som sa følgende om sin innsats som besøkende lærerinne: “Jeg har forsøkt å ikke undertrykke en eneste tilbøyelighet til storsinnede ord eller handlinger.”21

Besøkende lærerinners virksomhet er en kontinuerlig oppgave – den blir egentlig aldri fullført. Besøkende lærerinner må ofte ofre og overvinne motløshet. Dette gjelder ikke minst når deres anstrengelser ikke synes å føre til noe, som i Cathie Humphreys historie:

“Da jeg ble kalt som besøkende lærerinne for første gang, ble jeg tildelt en ung kvinne som aldri kom til kirken… Hver måned banket jeg trofast på døren hennes. Hun pleide åpne den innerste døren, men lot nettingdøren være lukket… Hun sa ingenting. Hun bare sto der. Jeg pleide sette opp et muntert ansikt og si: ‘Hei, jeg er Cathie, din besøkende lærerinne.’ Og når hun ikke sa noe, sa jeg: ‘Leksjonen i dag handler om …’ og prøvde kort å si noe oppløftende og vennlig. Når jeg var ferdig, pleide hun si: ’Takk,’ og så lukket hun døren.

Jeg likte ikke å gå dit… Men jeg gikk dit fordi jeg ville være lydig. Etter syv eller åtte måneder på denne måten, fikk jeg en telefon fra biskopen.

‘Cathie,’ sa han, ‘den unge kvinnen du er besøkende lærerinne for, fikk nettopp et barn som levde bare noen dager. Hun og mannen skal ha en høytidelighet ved graven, og hun ba meg undersøke om du ville komme og være der sammen med henne. Hun sa at du er hennes eneste venn.’ Jeg dro til gravlunden. Den unge kvinnen, hennes mann, biskopen og jeg var ved graven. Ingen flere.

Jeg hadde bare sett henne en gang i måneden noen minutter hver gang. Jeg hadde ikke engang sett gjennom nettingdøren at hun ventet barn. Likevel hadde mine klossete, men håpefulle besøk velsignet oss begge.”22

Søk Åndens veiledning

Gang på gang har trofaste besøkende lærerinner søkt og mottatt åndelig veiledning. En Hjelpeforenings-søster i Brasil fortalte om en gang hun fikk Herrens hjelp:

“Jeg har ingen mulighet til å nå søstrene på telefon. Vi har ikke telefoner. Derfor kneler jeg i bønn for å finne ut hvilke søstre som trenger meg denne uken. Det slår ikke feil. Vi hadde for eksempel en flott ung kvinne i menigheten som ikke hadde noe klær til sitt nyfødte barn. Jeg visste ikke når hun hadde termin, men jeg visste at det nærmet seg. Jeg samlet en gruppe søstre, og vi sydde klær til barnet hennes. Vi ville ikke at hun skulle bringe barnet hjem i aviser. Vi kunne ikke ringe hverandre, så jeg ba, og jeg fikk vite når jeg skulle dra til sykehuset med denne pakken med babyutstyr. Da jeg kom til sykehuset, hadde hun nettopp født, og jeg fikk anledning til å overrekke klærne fra hennes søstre i Hjelpeforeningen.”23

Ettersom søstrenes omstendigheter er forskjellige, trenger besøkende lærerinner Den hellige ånds veiledning, slik at de kan vite hvordan de best kan hjelpe den enkelte. Florence Chukwurah fra Nigeria fikk slik veiledning da hun “fikk i oppdrag å besøke en søster som hadde vanskeligheter i ekteskapet og i hjemmet, noe som gjorde det nødvendig å møtes på torget. Etter at søster Chukwurah hadde lyttet til og iakttatt denne søsterens utfordringer, ba hun sin mann om en prestedømsvelsignelse for å få vite hvordan hun kunne hjelpe denne søsteren som hadde det så vanskelig. Etter velsignelsen følte hun seg tilskyndet til å drøfte viktigheten av å betale tiende med denne søsteren. ‘Gråtkvalt fortalte hun meg at hun ikke betalte tiende fordi hun ikke tjente godt nok,’ [mintes] søster Chukwurah. ‘Jeg foreslo at hun og jeg skulle snakke om Malaki 3:10 og at vi skulle gjøre dette hjemme hos meg, så vi kunne slappe av og være alene mens vi snakket sammen. Hun gikk med på det. Etter samtalen oppfordret jeg henne til å utøve tro og betale tiende i minst seks måneder. Jeg bar vitnesbyrd for henne ved Åndens hjelp.’

… Noen måneder etter denne samtalen var denne søsterens situasjon dramatisk forandret. Hennes datter fikk et stipend så hun kunne fullføre videregående skole, mannen samarbeidet med biskopen for å bli aktiv og ta imot et kall, mann og hustru gikk sammen inn for å forbedre sin økonomiske situasjon og sitt forhold, og til slutt ble de til inspirasjon for andre.”24

Sannheter forklares og vitnesbyrd bæres

President Kimball forklarte at når besøkende lærerinner deler evangeliet og sitt vitnesbyrd med søstrene, kan de hjelpe dem å følge Frelseren:

“To søstre som kommer inn i et hjem, har et storartet privilegium …

Etter mitt syn er det ikke rom for tvang i dette programmet. Det handler om oppmuntring og kjærlighet. Det er fantastisk hvor mange vi kan omvende med kjærlighet og inspirere med kjærlighet. Vi skulle ’advare, forklare, formane og undervise, og innby alle til å komme til Kristus’ (L&p 20:59), slik Herren sa i sine åpenbaringer …

La oss ikke være tilfreds med bare å besøke og bli venner med søstrene. Det har naturligvis sin plass… Vennskap er naturligvis viktig, men hvilken bedre måte å få en venn på finnes det, enn å lære en annen noen evige prinsipper for liv og frelse? …

Ditt vitnesbyrd er et ypperlig hjelpemiddel… Du behøver ikke alltid bære det på formelt vis – det finnes mange måter å gjøre det på …

… Besøkende lærerinner … må utmerke seg ved sin energi, sin synsevne og sin grundighet – og ved sitt vitnesbyrd.”25

En ung mor uttrykte sin takknemlighet for besøkende lærerinner som hjalp henne å vende tilbake til et liv med evangeliet i fokus:

“Den dag i dag er jeg takknemlig for mine besøkende lærerinner fordi de elsket meg og ikke dømte meg. De fikk meg virkelig til å føle at jeg var svært viktig og at jeg hadde en plass i Kirken.

De kom hjem til meg, og vi satte oss ned og snakket sammen… og de ga meg et budskap hver måned.

Og hver måned når de kom, følte jeg at jeg virkelig var betydningsfull, at de virkelig hadde omsorg for meg, at de virkelig var glad i meg og satte pris på meg.

Da de hadde besøkt meg en lang stund, bestemte jeg meg til slutt for at tiden var inne for meg til å komme tilbake til Kirken. Egentlig tror jeg ikke jeg visste hvordan jeg skulle komme tilbake, men fordi de kom og hjalp meg, viste de meg på hvilken måte jeg kunne komme tilbake.

Vi må ikke glemme at Herren elsker oss uansett hvem vi er, og mine besøkende lærerinner hjalp meg å forstå at dette var riktig.

Min mann og jeg har nå blitt beseglet i templet.”26

Besøkende lærerinners virksomhet er et middel til å gjøre Jesu Kristi evangelium til en del av søstrenes og deres familiers liv. Søster Mary Ellen Smoot, Hjelpeforeningens 13. generalpresident, erklærte: “Jeg vil innstendig be våre søstre om å slutte å tenke på en telefonsamtale eller et kvartalsvis eller månedlig besøk og om det er tilstrekkelig, og isteden konsentrere seg om å gi næring til sarte sjeler. Det er vårt ansvar å sørge for at evangeliets flamme fortsetter å brenne sterkt. Vi er befalt å finne de tapte får og hjelpe dem å føle vår Frelsers kjærlighet.”27

President Kimball sa:

“Mange søstre lever kledd i filler – åndelige filler. De har krav på prektige kjoler, åndelige kjoler… Det er deres privilegium å gå inn i hjemmene og bytte ut fillene med kjoler …

… Dere kommer til å frelse sjeler, og hvem vet om ikke mange av dagens flotte, aktive medlemmer av Kirken er aktive fordi dere har vært i deres hjem og gitt dem et nytt perspektiv, et nytt syn på livet. Dere dro gardinene til side. Dere utvidet deres horisont …

Dere frelser nemlig ikke bare disse søstrene, men kanskje også deres ektemenn og deres hjem.”28

Gi timelig hjelp med kjærlighet

Nestekjærlighet er utgangspunktet for den timelige tjeneste og omsorg som besøkende lærerinner yter. En søster og hennes familiemedlemmer har ofte fysiske behov som er vanskelige eller umulige for dem å takle på egen hånd. Dette kan skje når et barn blir født eller når sykdom eller død rammer et familiemedlem. I likhet med de tidlige Hjelpeforeningens søstre i Nauvoo og på reisen vestover til Saltsjødalen, er dagens besøkende lærerinner ofte blant de første til å hjelpe. Søster Silvia H. Allred, rådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, har sagt:

“Jeg undrer meg over de utallige kjærlige handlinger som besøkende lærerinner over hele verden utfører hver dag, idet de uselvisk ivaretar behovene til søstre og deres familier. Til disse trofaste besøkende lærerinner vil jeg si at dere, gjennom disse små kjærlige handlinger, følger Frelseren og er redskaper i hans hender til å hjelpe, gi omsorg, oppbygge, trøste, lytte, oppmuntre, pleie, undervise og styrke søstrene dere har ansvar for. La meg gi dere [to] korte eksempler på den slags tjenestegjerning.

Rosa lider av tærende diabetes og andre sykdommer. Hun ble medlem av Kirken for noen år siden. Hun er alenemor til en tenåringsgutt. Hun må ofte ligge på sykehus i noen dager om gangen. Hennes elskverdige besøkende lærerinner kjører henne ikke bare til sykehuset, men besøker og trøster henne der, samtidig som de tar seg av sønnen hjemme og på skolen. Hennes besøkende lærerinner er hennes venner og familie.

Etter de første besøkene til en bestemt søster, oppdaget Kathy at denne søsteren ikke kunne lese, men ønsket å lære. Kathy tilbød seg å hjelpe, selv om hun visste det ville kreve tid, tålmodighet og iherdighet.”29

Sørge med dem som sørger, trøste og hjelpe til med å bære byrder

Søster Elaine L. Jack, Hjelpeforeningens 12. genealpresident, sa: “Som besøkende lærerinner gjør vi det vi kan for å hjelpe hverandre. Hender kan ofte si det som ord ikke kan. En god klem kan formidle mye. Når vi ler sammen, knytter det oss sammen. Når vi kan dele våre tanker og følelser med en annen, fornyer det vår sjel. Vi kan ikke alltid løfte byrden av en som har det vanskelig, men vi kan styrke henne slik at hun kan bære den selv.”30

En søster som nylig hadde blitt enke, var takknemlig for besøkende lærerinner som sørget med henne og trøstet henne. Hun skrev: “Jeg hadde et desperat behov for noen å snakke med, noen som ville lytte… Og de lyttet. De trøstet meg. De gråt sammen med meg. De holdt rundt meg … [og] hjalp meg ut av den dype fortvilelsen og depresjonen de første månedene jeg var alene.”31

En annen kvinne oppsummerte det hun følte da hun ble vist sann nestekjærlighet fra en besøkende lærerinne: “Jeg visste at jeg var mer enn et tall på besøksrapporten for henne. Jeg visste at hun brydde seg om meg.”32

Hvordan besøkende lærerinners virksomhet velsigner den besøkende lærerinne

Når søstre hjelper andre som besøkende lærerinner, blir de selv velsignet. Søster Barbara W. Winder, Hjelpeforeningens 11. generalpresident, sa: “Det er helt nødvendig at hver søster har besøkende lærerinner – til å formidle at det er behov for henne og at noen er glad i henne og tenker på henne. Det er imidlertid like viktig at den besøkende lærerinnen på denne måten kan utvikle nestekjærlighet. Ved å gi våre kvinner oppdrag som besøkende lærerinner, gir vi dem anledning til å utvikle Kristi rene kjærlighet, som kan være den største velsignelse de kan få.”33

En søster fortalte at velsignelser ble utøst over henne når hun tjente sine søstre:

“Kort tid etter at vi giftet oss, flyttet min mann og jeg til New Jersey. Som første års legestudent var det sjelden min mann kom hjem før kl. 23.30 … Det tok lang tid for meg å få venner. Det hadde vært ensomt og vanskelig for meg etter at vi flyttet.

Biskopen i min nye menighet ba meg lede et program for menighetens spansktalende medlemmer. Dette innebar å oversette på nadverdsmøtet, undervise klassen for evangeliets lære og føre tilsyn med Hjelpeforeningen. Med unntak av dem som hadde spansk som morsmål, var jeg den eneste kvinnen i menigheten som snakket spansk flytende.

I tillegg til disse ansvarsoppgavene, ga Hjelpeforeningens president meg en liste på 12 søstre som bodde i et spanskspråklig nabolag på den andre siden av byen, som jeg skulle være besøkende lærerinne for. Jeg skal innrømme at jeg ikke ble spesielt glad for min nye oppgave. Jeg hadde det travelt nok med mine andre kall, og jeg var redd jeg ikke skulle vite hvordan jeg skulle få kontakt med disse kvinnene… Men jeg gjorde noen avtaler, og før jeg visste ordet av det, satt jeg i stuen hos familien Dumez.

‘Er du min besøkende lærerinne?’ spurte søster Dumez idet hun kom inn i rommet. ‘Velkommen til mitt hjem. Jeg har ikke hatt besøkende lærerinner på to år.’ Hun lyttet omhyggelig til budskapet, vi snakket litt sammen, og hun takket meg igjen for at jeg hadde kommet.

Før jeg gikk, fikk hun sine fem barn til å synge ‘Jeg er Guds kjære barn’ på spansk. Hun klemte meg og holdt meg i hånden …

Alle besøkene denne første gangen jeg var ute i distriktet, gikk bedre enn forventet. I månedene som fulgte, tok søstrene godt imot meg i sine hjem, og jeg begynte å glede meg til besøkene. Jeg var imidlertid uforberedt på historiene om tragedier og motgang som jeg fikk høre etter hvert som jeg ble bedre kjent med disse skjønne menneskene. Jeg bestemte meg for i det minste å gjøre et forsøk på gjøre livet litt mer komfortabelt for disse søstrene og deres familier, som i mange tilfeller strevde økonomisk. Jeg begynte å ha med meg gryteretter når jeg kom på besøk. Jeg tok med meg familiene på utflukter. Jeg kjørte dem til legetimer og til butikken for å kjøpe dagligvarer.

Jeg glemte snart min egen ensomhet når jeg tjente andre. Søstrene som jeg til å begynne med hadde opplevd som svært forskjellige fra meg selv, ble snart mine kjære venner. De var lojale, trofaste venner som var takknemlige for hver minste ting jeg gjorde for dem. De så også mine behov: Jeg fikk regelmessige telefoner og gaver fra hjertet. Én søster heklet en pyntebrikke til bordet mitt. En annen skrev et dikt til fødselsdagen min.

Etter mange måneder i mine kall var jeg likevel frustrert over min manglende evne til å gjøre livet tryggere eller mer komfortabelt for mine venner …

En kveld følte jeg meg spesielt mismodig. Jeg knelte ned og ba Herren innstendig om at han måtte vise meg hva jeg skulle gjøre. Jeg følte at Herren ville at jeg skulle hjelpe disse søstrene å bli mer selvhjulpne og tjene hverandre. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til om personer med så enorme utfordringer ville ha den nødvendige styrke til å kunne hjelpe og oppmuntre andre, men jeg visste at jeg måtte følge tilskyndelsen.

Jeg begynte med å omorganisere besøkende lærerinner i den spansktalende Hjelpeforeningen. En av mine trofaste venner, søster Moreira, meldte seg frivillig til å besøke seks av søstrene alene. Min første reaksjon var å innvende: ‘Du kan umulig klare den ruten uten bil. Det er for langt å gå!’ Men så husket jeg min tilskyndelse om å la søstrene tjene hverandre. Jeg satte alle seks søstrene på søster Moreiras nye besøkende lærerinner-liste.

Etter å ha vært ute på sin maratonrunde som besøkende lærerinne, ringte søster Moreira meg, fylt med Ånden… Hun hadde vondt i føttene, men Herren hadde lettet hennes byrde og hennes hjerte.

Etter noen flere besøk, rekrutterte søster Moreira en annen søster til å gå ruten sammen med henne …

Så fort jeg begynte å lete, fant jeg all verdens måter å hjelpe disse søstrene å hjelpe seg selv og hverandre på …

Akkurat da jeg begynte å se stor åndelig vekst blant medlemmene i menigheten, fikk jeg beskjed om at min mann og jeg skulle flytte… Jeg ønsket ikke engang å tenke tanken på å forlate mine fantastiske venner. Jeg ville så gjerne fortsette å tjene sammen med dem – vi hadde gitt hverandre så mye. Men jeg kunne i det minste se at evangeliet gjorde seg stadig mer gjeldende i deres liv, og at de tok vare på hverandre. Jeg, som motvillig hadde tatt fatt på arbeidet ute i marken, hadde kommet hjem med mange kornbånd.”34

President Lorenzo Snow

Lorenzo Snow

President Lorenzo Snow, Kirkens femte president, sa at Hjelpeforeningens søstre er eksempler på ren religion. Han sa: “Apostelen Jakob sa at ‘en ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud … er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.’ Vi aksepterer dette som sannhet, og Hjelpeforeningens medlemmer har virkelig vært eksempler på ren og usmittet religion, for de har hjulpet de lidende, de har lagt sine kjærlige armer omkring de farløse og enkene, og de har holdt seg uplettet av verden. Jeg kan vitne om at det ikke finnes noen mer gudfryktige kvinner i verden enn de som finnes i Hjelpeforeningen.”35

Rene og gudfryktige søstre i Hjelpeforeningen har våket over og styrket hverandre siden begynnelsen i Nauvoo og frem til i dag, gjennom kjærlige og inspirerte besøkende lærerinner. Det er en tjenestegjerning som foregår en etter en og fra hjerte til hjerte.

Kapittel 7

  1. Eliza R. Snow, “O, Fader, la mitt hjerte få”, Salmer, nr. 101.

  2. Se Lukas 15:3–7.

  3. Se 3 Nephi 11:13–17; 17:5–25.

  4. Julie B. Beck, “Hjelpeforeningen – Et hellig verk”, Liahona, nov. 2009, 113.

  5. Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. juli 1843, Kirkehistorisk bibliotek, 101.

  6. Joseph F. Smith, “Address of President Joseph F. Smith”, Woman’s Exponent, mai 1903, 93; se også Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith (1998), 186–87.

  7. Eliza R. Snow, i Relief Society Minutes, Sixth Ward, Salt Lake Stake, 16. aug. 1868, Kirkehistorisk bibliotek, 16; rettskrivning og bruk av store bokstaver standardisert.

  8. Eliza R. Snow, i Mt. Pleasant North Ward Relief Society Minutes, 7. aug. 1880, Kirkehistorisk bibliotek, 56; bruk av store bokstaver standardisert.

  9. Sarah M. Kimball, i 15th Ward Relief Society Minutes, 1868–1873, Kirkehistorisk bibliotek; tegnsetting standardisert.

  10. Jane Richards, i “R. S. Reports”, Woman’s Exponent, sep. 1907, 24.

  11. Minutes of General Board of Relief Society, 19. april 1944, Kirkehistorisk bibliotek, 39–40.

  12. Belle S. Spafford, interview by Jill Mulvay [Derr], 1. des. 1975, utskrift, Kirkehistorisk bibliotek.

  13. Belle S. Spafford, interview by Jill Mulvay [Derr], 8. des. 1975, utskrift, Kirkehistorisk bibliotek.

  14. Henry B. Eyring, “Hjelpeforeningens varige arv”, Liahona, nov. 2009, 123.

  15. Julie B. Beck, “‘Strengthen Thy Stakes’: Strong and Immovable in Faith,” i Awake, Arise, and Come unto Christ: Talks from the 2008 BYU Women’s Conference (Deseret Book, 2009), 86–87; portugisisk oversettelse revidert.

  16. Joseph Smith, i Relief Society Minute Book, Nauvoo, Illinois, 28. april 1842, 38.

  17. Spencer W. Kimball, “De små tjenester”, Lys over Norge, des. 1976, 1.

  18. Thomas S. Monson, i Conference Report, okt. 2009, 84; eller Liahona, nov. 2009, 86.

  19. Dieter F. Uchtdorf, “Lykke, deres arv”, Liahona, nov. 2008, 120.

  20. Spencer W. Kimball, “En forståelse av besøkende lærerinners virksomhet”, Lys over Norge, des. 1978, 4; se også Lære og pakter 20:53–54.

  21. Camilla Kimball, i Caroline Eyring Miner and Edward L. Kimball, Camilla: A Biography of Camilla Eyring Kimball (1980), 175.

  22. Cathie Humphrey, i “Sterke hender og kjærlige hjerter”, Liahona, des. 2004, 26.

  23. Sitert av Mary Ellen Smoot, i intervju av Julie B. Beck, 20. mai 2009, utskrift, Kirkehistorisk bibliotek.

  24. “Sterke hender og kjærlige hjerter”, 26.

  25. Spencer W. Kimball, “En forståelse av besøkende lærerinners virksomhet”, 4.

  26. I Virginia U. Jensen, “Ringer i vannet”, Liahona, jan. 2001, 107.

  27. Mary Ellen Smoot, i Conference Report, okt. 1997, 13–14; eller Lys over Norge, jan. 1998, 13.

  28. Spencer W. Kimball, “En forståelse av besøkende lærerinners virksomhet”, 4.

  29. Silvia H. Allred, “Kjærlighet svikter aldri”, Liahona, nov. 2011, 114–16.

  30. Elaine L. Jack, i Jaclyn W. Sorensen, “Visiting Teaching–Giving Selfless Service in a Loving Sisterhood”, Church News, 7. mars 1992, 5.

  31. Vivien D. Olson, “The Visiting Teacher Who Made a Difference”, Church News, 15. mai 1982, 2.

  32. Hope Kanell Vernon, “The Visiting Teacher Who Made a Difference”, Church News, 12. juni 1982, 2.

  33. Barbara W. Winder, “Striving Together: A Conversation with the Relief Society General Presidency”, Ensign, mars 1985, 12.

  34. Robyn Romney Evans, “In the Vineyard”, Ensign, mars 2004, 21–23.

  35. Lorenzo Snow, i “Prest. Snow to Relief Societies”, Deseret Evening News, 9. juli 1901, 1; med sitat fra Jakobs brev 1:27.

Ved sitt eksempel lærte Frelseren oss hvordan vi kan våke over og styrke hverandre.

Besøkskomiteer samlet inn bidrag for å avhjelpe lokale behov.

Besøkende lærerinner har alltid prøvd å dekke åndelige og timelige behov hos dem de besøker.

Besøkende lærerinner i Sentral-Afrika på vei for å besøke sine søstre

Søster Geraldine Bangerter, nederst t.v., sammen med brasilianske søstre som bidro til å etablere Hjelpeforeningen i sitt hjemland

Når det gjelder å utføre barmhjertighetstjeneste, følger Hjelpeforeningens søstre Jesu Kristi eksempel.

Besøkende lærerinner og personer de tjener, kan styrke og oppbygge hverandre.

Når besøkende lærerinner forklarer sannheter og bærer vitnesbyrd, hjelper de andre å følge Frelseren.

Besøkende lærerinner kan motta veiledning fra Den hellige ånd hvis de ber om hjelp.

Trofaste besøkende lærerinner praktiserer “ren religion” (Jakobs brev 1:27).

På grunn av besøkende lærerinner vet Hjelpeforeningens søstre at de har venner som bryr seg om dem.

Gjennom besøkende lærerinner kan Hjelpeforeningens søstre finne glede i tjeneste for hverandre.

“Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste” (Mosiah 2:17).