Kapittel 6

Et verdensomspennende søsterfellesskap

Under profeten Joseph Smiths møter med Hjelpeforeningens søstre i Nauvoo, lærte han dem at i tillegg til å yte timelig tjeneste, skulle de styrke hverandre åndelig (se kapittel 2). Med denne rettledningen i bunnen har Hjelpeforeningens søstre funnet kjærlighet og tilflukt fra livets stormer ved å utføre tjeneste sammen. De har delt Jesu Kristi evangelium med hverandre og med andre rundt seg. Hjelpeforeningen har blitt en tilflukt fra verden og et senter for lys som stråler ut til verden – en reell innflytelse.

På et møte i Hjelpeforeningen i Ogden, Utah takket søster Eliza R. Snow, Hjelpeforeningens annen generalpresident, søstrene for deres innsats for å styrke hverandre både timelig og åndelig. Hun fortalte dem at selv om Kirken ikke førte opptegnelse over ethvert bidrag de gjorde for å hjelpe de trengende, førte Herren en fullkommen opptegnelse over deres frelsende arbeid:

“Jeg er klar over at det ytes mange bidrag som aldri blir bokført. President Joseph Smith sa at denne forening ble organisert for å frelse sjeler. Hva har søstrene gjort for å vinne tilbake de villfarne? – for å varme hjertet til de medlemmer som har blitt kalde i evangeliet? – En annen bok blir ført om deres tro, deres gode gjerninger og deres ord. En annen opptegnelse blir ført. Ingenting blir glemt.”¹

Det blir ført en opptegnelse i himmelen over Hjelpeforeningens søstres arbeid når de strekker seg ut til dem som har blitt kalde i sitt hjerte, og som trenger tro, vennlighet, gode gjerninger og gode ord.

Et verdensomspennende søsterfellesskap

På midten av 1900-tallet, mens verden led på grunn av krig og naturkatastrofer, fortsatte Hjelpeforeningens arbeid å øke i omfang. I pakt med organisasjonens formål – å styrke tro og personlig rettskaffenhet, styrke familier og hjem og finne frem til og hjelpe de trengende – ga Hjelpeforeningen siste-dagers-hellige søstre en tilflukt samtidig som den var en innflytelse til det gode. I 1947 sa Hjelpeforeningens generalpresidentskap (søstrene Belle S. Spafford, Marianne Sharp og Gertrude Garff): “Vår oppgave er å helbrede, noe som fordrer et større hjerte, en vennligere berøring og en fastere vilje.”²

På den tiden innførte noen myndigheter politiske restriksjoner og bygget til og med fysiske barrierer. Disse restriksjonene og barrierene, kjent under navn som jernteppet og Berlinmuren, hadde til hensikt å begrense noen mennesker og utelukke andre. Til sammenligning bygget Hjelpeforeningens søstre åndelige murer for tilflukt, beskyttelse og inkludering. De kom sammen i et verdensomspennende søsterfellesskap og inviterte andre til å slutte seg til dem.

Til og med i land med politiske begrensninger og lover som hindret åpen deltagelse i religion, følte Hjelpeforeningens medlemmer et bånd til sine søstre i resten av verden. I stillhet levde de opp til sitt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium og Hjelpeforeningens formål.

I 1980 besøkte president Boyd K. Packer i De tolv apostlers quorum og hans hustru, Donna, en Hjelpeforening i Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia og Slovakia). Han fortalte senere:

“Det var ikke lett å få visum, og vi var meget forsiktige så vi ikke skulle sette våre medlemmers trygghet og velferd i fare, de som i generasjoner hadde kjempet for å holde troen levende under usigelig undertrykkelse.

Vårt mest minneverdige møte var i et rom ovenpå. Rullegardinene var trukket ned. Selv på kvelden kom de tilstedeværende til forskjellig tid, en fra en retning og en annen fra en annen kant, for at de ikke skulle tiltrekke seg oppmerksomhet.

Det var tolv søstre tilstede. Vi sang Sions salmer fra salmebøker – tekst uten noter – trykt over 50 år tidligere. [En leksjon] ble fremført på en ærbødig måte etter en håndlaget bok …

Jeg fortalte søstrene at de tilhørte den største, og i enhver målestokk, den beste kvinneorganisasjon på jorden. Jeg siterte profeten Joseph Smiths ord da han og Brødrene organiserte Hjelpeforeningen …

Ånden var tilstede. Den gode søsteren som hadde ledet møtet så fint og ærbødig, gråt åpenlyst.

Jeg fortalte dem at når vi kom hjem igjen, skulle jeg tale på en konferanse i Hjelpeforeningen, og spurte om jeg kunne gi et budskap fra dem. Flere av dem gjorde notater. Alt som ble sagt, alt sammen, gikk ut på å gi – ikke å be om noe. Jeg kommer aldri til å glemme det én søster skrev: ‘En liten krets av søstre sender sin omsorg og sine tanker til alle søstre og ber Herren hjelpe oss å gå fremover.’

Disse ordene, krets av søstre, inspirerte meg. Jeg kunne se dem stå i en krets som strakte seg ut fra dette rommet og omkranset verden.”³

Om dette møtet sa president Packer senere: “Jeg sto en stund i denne kretsen og følte impulser av tro, mot og kjærlighet komme og gå i alle retninger.”⁴

Den slags tro, mot og kjærlighet forener seg og danner Hjelpeforeningens søstres arv hvor de enn befinner seg. President Henry B. Eyring, rådgiver i Det første presidentskap, oppfordret Hjelpeforeningens søstre til å dele denne arven med flere. “Dere viderefører arven ved at dere hjelper andre å motta nestekjærlighetens gave,” sa han. De vil i sin tur kunne videreføre den til andre. Hjelpeforeningens historie er nedtegnet i ord og tall, men arven videreføres fra hjerte til hjerte.”⁵ Dette skjer i Hjelpeforeningens søsterfellesskap.

Et tilfluktssted

Helt siden Hjelpeforeningen ble organisert har søstre skapt et tilfluktssted – et sted for helbredelse, kjærlighet, vennlighet, omsorg og tilhørighet. I Nauvoo fant søstrene tilflukt i Hjelpeforeningen ved å sette sin lit til hverandres tro og ferdigheter og dele på mat og klær. Dette fortsatte da de krysset slettene og da de etablerte seg i territoriet Utah. Nå som Kirken vokser over hele verden, finner søstre fremdeles tilflukt i Hjelpeforeningen.

President Boyd K. Packer har sagt: “Denne store søsterkrets vil være til beskyttelse for dere og deres familier. Hjelpeforeningen kan lignes med et tilfluktssted – stedet med sikkerhet og trygghet – oldtidens hellige tilfluktssted. Dere vil finne trygghet der. Den omkranser hver søster som en beskyttende vegg.”⁶

I 1999 flyttet Bobbie Sandberg, en ung hustru og mor, med familien sin fra USA til Taiwan. Selv om hun bare skulle være der i seks måneder mens hun og hennes mann holdt et engelskkurs, omkranset hennes taiwanske søstre henne med Hjelpeforeningens beskyttende innflytelse.

Denne beskyttelsen kom særlig til uttrykk da et voldsomt jordskjelv rystet landet, med episenter ikke langt unna familien Sandbergs hjem. Bygninger raste på begge sider av skolen hvor de bodde. Få timer etter det første store skjelvet kom søster Sandbergs Hjelpeforenings-president til familien som en barmhjertig engel for å vurdere deres behov og hjelpe dem. Ettersom mange av veiene og bygningene var ødelagt og alle kommunikasjonslinjer var nede, brukte denne omsorgsfulle presidenten det eneste transportmiddel hun kunne finne. Hun syklet gjennom ruinene til hun hadde besøkt mange av søstrene i menigheten.

Midt i det fysiske kaoset var søster Sandberg under en Hjelpeforenings trygge beskyttelse. Hennes Hjelpeforenings-president var opptatt av sikkerheten og behovene til hver enkelt søster i menigheten.

I likhet med søster Sandberg kan mange siste-dagers-hellige over hele verden vitne om at det president Packer sier her, er sant: “Hvilken trøst det er å vite at uansett hvor [en familie] drar, er det en kirkefamilie som venter på dem. Fra den dagen de kommer dit, vil han tilhøre et quorum i prestedømmet, og hun vil tilhøre Hjelpeforeningen.”⁷

En reell innflytelse

Søster Belle S. Spafford ble kalt som Hjelpeforeningens niende generalpresident i april 1945, og president George Albert Smith ble beskikket som Kirkens åttende president bare seks uker senere. President Smith oppfordret søster Spafford og alle Hjelpeforeningens søstre til å gi timelig støtte til mennesker som fremdeles led på grunn av 2. verdenskrig. Han ba dem også om å gjøre sin innflytelse gjeldende blant alle verdens kvinner. Han sa: “Da profeten Joseph Smith vred om nøkkelen til kvinners frigjøring, ble den vridd om for hele verden.”⁸

Hjelpeforeningens bygning, et senter for innflytelse

I oktober 1945 ble planene om å bygge en Hjelpeforenings-bygning kunngjort.⁹ I oktober 1947 godkjente Det første presidentskap et forslag som ble fremlagt av søster Belle S. Spafford: Alle medlemmer av Hjelpeforeningen, som den gang hadde 100 000 medlemmer, ble bedt om å gi fem dollar til prosjektet. Søstre fra hele verden sendte bidrag. Noen sendte kunstgjenstander fra sitt hjemland til å forskjønne bygningens interiør. På ett år samlet søstrene inn $ 554 016.

Søster Spafford erklærte: “Denne bragden har resultert i et stort pengebeløp, men den måles ikke bare i penger. Bak disse bidragene ligger det mange uhåndgripelige verdier – verdier av største betydning – verdsettelse av kvinners ærefulle stilling i evangeliets plan, vitnesbyrd om at foreningens arbeid er guddommelig i sin karakter, takknemlighet for den anledning søstre i Kirken har til å tjene… lojalitet mot ledelsen og uselvisk oppofrelse for en god sak. I dette gjenspeiles det store potensial som finnes i foreningen.”¹⁰

Bygningen, som ligger like nordøst for Salt Lake tempel, ble innviet 3. oktober 1956. I innvielsesbønnen nevnte president David O. McKay, Kirkens niende president, den verdensomspennende innflytelse som ville utstråle fra bygningen: “For å gjøre sin tjeneste for de trengende og lidende både i Kirken og ellers, mer effektiv, har Hjelpeforeningen med hjelp fra Kirkens medlemmer, reist dette vakre hjem for Hjelpeforeningen.”¹¹

Siden 1984 har bygningen også rommet kontorene til Unge kvinners generalpresidentskap og Primærs generalpresidentskap.

Innflytelse på andre enn Kirkens medlemmer

Søster Spafford lærte noe viktig av president George Albert Smith om å dele Kirkens verdinormer med verdens kvinner. Kort tid etter at hun ble oppholdt som Hjelpeforeningens generalpresident, “kom det brev fra Det nasjonale kvinneråd med informasjon om deres årsmøte som skulle holdes i New York City.

Søster Spafford hadde deltatt på disse møtene før, og i lys av det hun hadde opplevd der tidligere, vurderte hun og hennes rådgivere invitasjonen nøye i flere uker.

De bestemte seg for å anbefale for Kirkens president at Hjelpeforeningen skulle avslutte sitt medlemskap i disse rådene. De utarbeidet en anbefaling hvor de ramset opp alle grunnene til å gjøre det.

Skjelvende og usikker la søster Spafford papiret på president George Albert Smiths skrivebord og sa: ‘Hjelpeforeningens presidentskap vil anbefale at generalutvalget avslutter sitt medlemskap i Det nasjonale og Det internasjonale kvinneråd av de grunner som er nevnt i dette notatet.’

President Smith leste notatet omhyggelig. Hadde de ikke vært medlem i godt over et halvt århundre? spurte han.

Søster Spafford forklarte hvor dyrt det var å reise til New York og hvor mye tid det tok, og beskrev den ydmykelse de noen ganger ble utsatt for. Hun anbefalte at de skulle trekke seg fordi ‘vi får ingenting ut av disse rådene’.

Denne kloke, gamle profeten lente seg tilbake i stolen og så på henne med en urolig mine. ‘Vil dere trekke dere fordi dere ikke får noe ut av det?’ spurte han.

‘Det er slik vi føler det,’ svarte hun.

‘Si meg,’ sa han, ‘hva er det dere legger i det?’

‘Søster Spafford,’ fortsatte han, ‘du overrasker meg. Tenker du alltid på hva du mottar? Tenker du ikke også på hva du har å gi?’

Han ga notatet tilbake til henne og rakte ut hånden. Svært bestemt sa han: ‘Dere må fortsette å være medlem av disse rådene og gjøre deres innflytelse gjeldende.’”¹²

Hun gjorde sin innflytelse gjeldende. Hun deltok i Det nasjonale og Det internasjonale kvinneråd og hadde lederverv i disse organisasjonene i mange år. Hun sto sterkt for prinsippene i Jesu Kristi evangelium og for Hjelpeforeningens formål.

Hver gang søster Spafford deltok i Det internasjonale kvinneråd, ble hun tildelt møtet om “sosial og moralsk velferd”. Hun fortalte:

“En gang protesterte jeg mot at jeg nok en gang skulle delta på møtet om sosial og moralsk velferd, og den gangen var rådets leder og jeg svært gode venner… Jeg sa: ‘Jeg er alltid med på dette møtet, og det begynner å bli så usmakelig at jeg har lyst på en forandring.’ Hun sa: ‘Det har du så absolutt fortjent, og jeg skal sørge for at du får det.’

Så kom hun tilbake og sa: ‘Vi kan ikke innvilge din anmodning fordi ditt eget råd insisterer på at du skal være med på møtet om sosial og moralsk velferd.’ Hun sa: ‘Det er kanskje interessant for deg å vite hvorfor. Din nasjonale leder sier at du alltid står for din kirkes standpunkter i disse sakene, og de kjenner Mormonkirkens standpunkter og føler det er trygt å ha deg der.’”¹³

Kvinnene i disse organisasjonene visste at deres venn Belle Spafford ville stå for Kirkens prinsipper, og de trengte den slags visdom og styrke. I 1954 ble hun valgt til å lede USAs delegasjon til Det internasjonale kvinneråd i Helsinki i Finland. Da hun ledet et stort opptog i forbindelse med åpningen av konferansen, tenkte hun tilbake i tid:

“Da jeg så ut over folkemengden som kom fra mange land… kom jeg plutselig til å tenke på det våre første ledere i Hjelpeforeningen sa om at … ‘vi står i spissen for verdens kvinner’ … ‘for å forsvare rettighetene til Sions kvinner og kvinner fra hele verden’… og jeg visste at våre første kvinnelige ledere hadde fått guddommelig innsikt og kunnskap om Hjelpeforeningens fremtid… Jeg er overbevist om at tiden var inne til at Hjelpeforeningen skulle gjøre sin innflytelse gjeldende blant kvinner i hele verden.”¹⁴

I 1987 rådet Det første presidentskap Hjelpeforeningen til å trekke seg fra Det nasjonale og Det internasjonale kvinneråd. Tiden var nå moden for at Hjelpeforeningens generalpresidentskap skulle bruke mer energi på sin egen raskt voksende verdensomspennende organisasjon, istedenfor på andre nasjonale og verdensomspennende saker. Etter hvert som kirken har vokst, har imidlertid siste-dagers-hellige kvinner fortsatt å gjøre sin innflytelse gjeldende over hele verden – i sine lokalsamfunn, på sine skoler og i verdige lokale organisasjoner. De har fulgt det mønster som ble etablert av president Smith og søster Spafford, og tenkt på hva de kan gi, ikke på hva de kan få.

Omsorg for og undervisning av undersøkere og nye konvertitter

Etter hvert som Kirken har vokst over hele verden, har Hjelpeforeningen hatt stor innflytelse på undersøkere og nye konvertitter. Denne innflytelsen har innbefattet å gi nye medlemmer anledninger til å tjene og lede. Søster Silvia H. Allred, en rådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, fortalte om sin mor, Hilda Alvarenga, som var Hjelpeforeningens president i en gren i San Salvador, El Salvador:

“Min mor var fersk konvertitt i Kirken da hun ble kalt som president for Hjelpeforeningen i vår lille gren i San Salvador. Hun fortalte grenspresidenten at hun manglet erfaring, var uforberedt og følte seg utilstrekkelig. Hun var i 30-årene, hadde svært lite formell skolegang, og hennes liv hadde vært viet til omsorg for mann og syv barn. Men grenspresidenten kalte henne likevel.

Jeg så at mor vokste med oppgaven. Samtidig som hun tjente, lærte hun lederskapsferdigheter og utviklet nye talenter som å undervise, tale offentlig, planlegge og organisere møter, aktiviteter og tjenesteprosjekter. Hun påvirket kvinnene i grenen. Hun tjente dem og lærte dem å tjene hverandre. Søstrene elsket og respekterte henne. Hun hjalp andre kvinner å oppdage, bruke og utvikle gaver og talenter. Hun hjalp dem å bygge opp riket og sterke, åndelige familier. Hun etterlevde trofast de pakter hun inngikk i templet. Da hun døde, hadde hun fred med sin Skaper.

En søster som virket sammen med henne som rådgiver i Hjelpeforeningen, skrev et brev til meg noen år senere: ’Det var din mor som lærte meg hvordan jeg skulle bli den jeg nå er. Av henne lærte jeg nestekjærlighet, vennlighet, ærlighet og ansvarsbevissthet i våre kall. Hun var min mentor og mitt forbilde. Jeg er nå 80 år, men jeg har holdt meg trofast til Frelseren og hans evangelium. Jeg har vært på misjon, og Herren har velsignet meg rikelig.’”¹⁵

Denne trofaste presidenten for Hjelpeforeningen styrket vitnesbyrdet til søstre som allerede var medlemmer av grenen. Hun ga også næring til andre kvinners tro som undersøkte Kirken og andre som nylig hadde blitt døpt og bekreftet. Hun ledet tiltak for å gjøre Hjelpeforeningen til et innbydende og oppbyggende sted.

Andre påvirkes ved forkynnelse av evangeliet

Ikke lenge etter at president og søster Packer besøkte den lille kretsen av søstre i Tsjekkoslovakia, ble en ung kvinne som søkte åndelig tilflukt, kjærlighet og mening med livet, tatt inn i denne kretsen. Hun het Olga Kovářová, og hun var da medisinerstudent ved et universitet i Brno. Universitetet påla studentene å lære ateisme. Olga følte at studentene og andre rundt henne manglet mål og mening. Hun lengtet etter et dypere åndelig liv, og hun fornemmet den samme lengselen blant sine venner og kolleger.

Mens Olga studerte ved universitetet, møtte hun Otakar Vojkůvka, en 75 år gammel siste-dagers-hellig mann. Hun fortalte senere: “Han så ut til å være 75 år gammel, men i personlighet var han nærmere 18 og full av glede. Dette var svært uvanlig i Tsjekkoslovakia den gangen, da kynismen rådet… Jeg så at han ikke bare var velutdannet, men han visste hvordan han skulle leve lykkelig.” Hun spurte ham og familien hans om meningen med livet, og etter hvert presenterte de henne for andre medlemmer av Kirken. Hun ønsket å vite hvordan de fant glede og hvor de leste om Gud. De ga henne en Mormons bok, som hun begynte å lese ivrig.

Olga omvendte seg til det gjengitte evangelium og bestemte seg for å bli døpt. Hun måtte bli døpt i skogen om natten for å unngå oppmerksomhet rundt en religiøs aktivitet. Uheldigvis var det mange fiskere i skogen den natten hun ble døpt. Men etter at Olga og vennene hennes hadde ventet en stund og holdt en innstendig bønn, dro fiskerne omsider.

Et medlem av Kirken som var tilstede ved Olgas dåp spurte henne: “Vet du hvorfor det var mange fiskere ved vannet den natten?” Så sa han: “Husk at da Jesus vandret ved Gennesaretsjøen, sa han til Simon Peter og Andreas, som fisket med garn i sjøen: ‘Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.’” Olga følte at “han mente at jeg skulle være et redskap i Guds hender til å bringe unge mennesker inn i Kirken”.

Olga gjorde nettopp det. Hun påvirket mange som søkte sannhet og lykke. Ettersom proselyttering ikke var tillatt i deres land, hadde hun og familien Vojkůvka en klasse de kalte “Visdommens skole”. Her underviste de i moral og etikk for å hjelpe folk å finne åndelighet og glede i livet. Mange av elevene følte Åndens innflytelse, og det åpnet seg muligheter til diskusjoner med utvalgte personer om vår himmelske Fader og Jesu Kristi evangelium.¹⁶

Senere, da søster Barbara W. Winder var Hjelpeforeningens 11. Generalpresident, fikk hun anledning til å reise til Tsjekkoslovakia sammen med sin mann, Richard W. Winder, som hadde vært der som ung misjonær mange år tidligere. Da de kom inn i et hjem hvor det skulle holdes et møte, ble de møtt av en energisk ung kvinne som med begeistring sa: “Velkommen! Jeg heter Olga, og jeg er Hjelpeforeningens president.” Bror og søster Winder la merke til hennes utstråling og at Herrens ånd var med henne. Som Hjelpeforeningens president i sin lille gren, var Olga Kovářová en innflytelse til det gode i en verden med politisk undertrykkelse og religionsforfølgelse, og hun var med på å gi tilflukt til dem som sluttet seg til Kirken og ble medlem av Hjelpeforeningen. Hun bidro til å frelse andres sjeler ved å bringe dem til Kristus.

Søster Kovářovás omvendelsesberetning og hennes misjonærarbeid er en delvis oppfyllelse av en profeti av president Spencer W. Kimball, Kirkens 12. president: “Mye av den store vekst vi ser i Kirken i de siste dager, vil finne sted fordi mange gode kvinner i verden (som ofte har en bemerkelsesverdig indre følelse overfor åndelige ting) vil trekkes til Kirken i store skarer. Dette vil skje i den grad Kirkens kvinner greier å utstråle rettferdighet, og i den grad Kirkens kvinner – på en positiv måte – blir sett på som spesielle og forskjellige fra alle andre kvinner i verden.”¹⁷

Andre påvirkes ved tjeneste

I 1992 feiret søstre over hele verden Hjelpeforeningens 150-årsjubileum ved å delta i tjenesteprosjekter i sine lokalsamfunn. Ved dette arbeidet, som ble organisert under ledelse av sentrale og lokale prestedømsledere, gjorde søstrene Hjelpeforeningens innflytelse gjeldende over hele verden. Søster Elaine L. Jack, som var Hjelpeforeningens 12. Generalpresident den gangen, sa:

“Vi ba alle våre lokale enheter om å vurdere behovene i sitt eget lokalsamfunn og avgjøre hvilken samfunnstjeneste som det ville være størst behov for. Kan du tenke deg hva dette betydde i denne verden?

En av våre Hjelpeforenings-presidenter gikk til byrådet i en by i California og spurte: ‘Hva føler dere det er størst behov for her som vi kan gjøre?’ Og mennene sa: ‘Mener du at 20 000 grupper over hele verden kommer til å være ute og gjøre det samme?’ Hun sa ja. Et av rådsmedlemmene sa: ‘Dere kommer til å forandre verden.’ Og det tror jeg vi gjorde … til det bedre. Det var noe av det som skapte samhold. Og det var så mye forskjellig tjeneste som ble utført… [Søstre] i Syd-Afrika laget pledd til de eldre… De plantet blomster rundt [et] klokketårn på Samoa. Og de gjorde så mye for sentre for hjemløse og skaffet bøker til barn eller malte boliger for ugifte mødre, den slags. Vi følte virkelig at disse samfunnstjenesteprosjektene utrettet mye godt over hele verden, både for søstrene og for samfunnet.”¹⁸

Andre påvirkes ved lese- og skrivekyndighet

Mens Hjelpeforeningens søstre organiserte lokale tjenesteprosjekter, konsentrerte søster Jack og hennes rådgivere seg om et verdensomspennende prosjekt – nemlig å hjelpe søstre å lære å lese. “Vi følte at kvinner over hele verden trengte å kunne lese, og det var så mange som ikke kunne det,” sa hun. “Tenk bare – hvis de ikke kunne lese, hvordan kunne de undervise sine barn, hvordan kunne de forbedre sine kår, hvordan kunne de studere evangeliet? Derfor mente vi at ingenting kunne være av større nytte enn å støtte tiltak for å bedre lese- og skrivekyndighet… Men vår hensikt var også å oppmuntre søstrene til livslang læring.”¹⁹

President Thomas S. Monson, Kirkens 16. president, møtte en gang en kvinne i Monroe, Louisiana som hadde blitt velsignet ved et av disse tjenesteprosjektene, og som hadde delt velsignelsen med andre. Hun kom bort til ham på en flyplass og sa: “President Monson, før jeg sluttet meg til Kirken og ble medlem av Hjelpeforeningen, kunne jeg ikke lese. Jeg kunne ikke skrive. Ingen i min familie kunne det.” Hun fortalte president Monson at Hjelpeforeningens søstre hadde lært henne å lese, og at hun nå hjalp andre å lære å lese. Etter å ha snakket med henne, tenkte president Monson “på hvilken overveldende glede hun må ha følt da hun åpnet sin bibel og for første gang leste Herrens ord… Den dagen i Monroe i Louisiana,” sa han, “fikk jeg en åndelig bekreftelse på deres store mål om å bedre lese- og skrivekyndighet blant deres søstre.”²⁰

Søstre i menigheter og grener påvirkes og styrkes

Selv om trofaste Hjelpeforeningens søstre har gjort sin innflytelse gjeldende i sine lokalsamfunn og over hele verden, har de ikke glemt å styrke hverandre i sine egne menigheter og grener. Søster Julie B. Beck, som senere ble Hjelpeforeningens 15. generalpresident, fant søsterfellesskap, tilflukt og innflytelse i Hjelpeforeningen da hun var en ung, uerfaren mor og husmor. Hun fortalte:

“Hjelpeforeningen skulle være organisert, innrettet mot og mobilisert for å styrke familier og gjøre våre hjem til hellige tilfluktssteder fra verden. Jeg lærte dette for mange år siden da jeg var nygift. Mine foreldre, som hadde vært mine naboer, fortalte at de skulle flytte til en annen del av verden. Jeg hadde støttet meg til mors oppdragelse og kloke og oppmuntrende eksempel. Nå ville hun være borte i lang tid. Dette var før e-post, telefaks, mobiltelefoner og webkameraer fantes, og postgangen var erfaringsmessig treg. En dag før hun reiste, satt jeg gråtende hos henne og spurte: ’Hvem skal være moren min?’ Mor tenkte seg grundig om, og med Ånden og åpenbaringens kraft som kommer til slike kvinner, sa hun: ’Hvis jeg aldri kommer tilbake, hvis du aldri ser meg igjen, hvis jeg aldri skulle være i stand til å lære deg noe mer, knytter du deg til Hjelpeforeningen. Hjelpeforeningen vil være din mor.’

Mor visste at hvis jeg var syk, ville søstrene ha omsorg for meg, og når jeg fikk barn, ville de hjelpe meg. Men mors største håp var at søstrene i Hjelpeforeningen ville være mine sterke, åndelige ledere. Jeg begynte fra da av å lære utrolig mye av kvinner med styrke og tro.”²¹

En stadig voksende krets av søstre

Første gang president Boyd K. Packer fortalte offentlig om sin opplevelse med Hjelpeforeningens søstre i Tsjekkoslovakia, var da han talte på Hjelpeforeningens fellesmøte i 1980. Han sa: “Jeg kunne da se for meg en stor krets av søstre.”²² I 1998 fortalte han igjen om denne opplevelsen, denne gangen i en generalkonferansetale til hele Kirken. Han sa: “Hjelpeforeningen er mer enn en krets nå. Den er mer som en lang kniplingsduk som er spredt over kontinentene.”²³

Søstrene i Hjelpeforeningen tilhører en guddommelig inspirert organisasjon som profeten Joseph Smith opprettet ved prestedømsmyndighet. Hvis kvinner deltar i Hjelpeforeningen og vier seg til den, vil de fortsette å sørge for tilflukt og søsterfellesskap og være en mektig innflytelse til det gode. President Packer lovet store velsignelser til søstre som engasjerer seg i denne sak:

“Alle deres behov vil bli dekket nå og i evigheten. Enhver forsømmelse vil bli visket bort, enhver fornærmelse rettet opp i. Alt dette kan bli dere til del, raskt, hvis dere vier dere til Hjelpeforeningen.

Tjeneste i Hjelpeforeningen foredler og helliggjør hver enkelt søster. Deres medlemskap i Hjelpeforeningen skulle alltid være med dere. Når dere vier dere til Hjelpeforeningen, organiserer, driver den og deltar i den, støtter dere en sak som vil velsigne alle kvinner innenfor dens innflytelse.”²⁴

Søsterfellesskapet styrkes ved uttrykk for kjærlighet

I en tale til Hjelpeforeningens søstre uttrykte president Thomas S. Monson sine tanker om hvordan uttrykk for kjærlighet styrker søsterfellesskapet i Hjelpeforeningen:

“Jeg betrakter nestekjærlighet – eller ’Kristi rene kjærlighet’ – som det motsatte av kritikk og fordømmelse. Når jeg taler om nestekjærlighet, tenker jeg ikke akkurat nå på å avhjelpe lidelse ved å gi av det vi eier. Det er naturligvis nødvendig og riktig. Men i kveld tenker jeg på den kjærlighet som kommer til uttrykk når vi er tolerante overfor andre og overbærende med deres handlinger, den slags kjærlighet som tilgir og som er tålmodig.

Jeg tenker på den kjærlighet som får oss til å være medfølende, barmhjertige og omsorgsfulle, ikke bare under sykdom og lidelse og nød, men også når andre viser svakhet eller feiler.

Det er stort behov for slik kjærlighet som vier de ubemerkede oppmerksomhet, gir håp til de motløse, hjelp til de plagede. Sann nestekjærlighet er kjærlighet i handling. Behov for nestekjærlighet finnes overalt.

Det er behov for slik kjærlighet som nekter å finne tilfredsstillelse i å høre eller gjenta beretninger om andres viderverdigheter, med mindre dette kan være til nytte for den uheldige …

Kjærlighet er å ha tålmodighet med en som har sviktet oss. Det er å motstå trangen til lett å bli krenket. Det er å akseptere svakheter og utilstrekkelighet. Det er å godta folk slik de faktisk er. Det er å se lenger enn til fysisk utseende og til egenskaper som ikke svekkes med tiden. Det er å motstå impulsen til å kategorisere andre.

Nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet, kommer til uttrykk når en gruppe unge kvinner fra en menighet for enslige reiser mange hundre kilometer for å være tilstede i en begravelse for moren til en av deres søstre i Hjelpeforeningen. Kjærlighet vises når trofaste besøkende lærerinner kommer tilbake måned etter måned, år etter år, til den samme uinteresserte og noe kritiske søster. Den kommer til uttrykk når en eldre enke blir husket og tatt med til menighetens møter og Hjelpeforeningens aktiviteter. Den føles når en søster som sitter alene i Hjelpeforeningen, får innbydelsen: ‘Kom, sitt her hos oss.’

På hundrevis av enkle måter viser dere alle nestekjærlighet. Livet er ikke fullkomment for noen av oss. Må vi alle ha Kristi rene kjærlighet til våre medreisende på denne reisen gjennom livet, istedenfor å være dømmende og kritiske overfor hverandre. Måtte vi innse at hver enkelt gjør sitt beste for å takle utfordringene hun møter, og måtte vi strebe etter å gjøre vårt beste for å hjelpe til.

Nestekjærlighet har blitt definert som ’den høyeste, edleste og sterkeste form for kjærlighet,’ ’Kristi rene kjærlighet, … og den som er i besittelse av den på den siste dag, [henne] skal det bli vel med.’

‘Kjærlighet svikter aldri.’ Måtte dette gamle Hjelpeforenings-motto, denne tidløse sannhet, lede dere i alt dere gjør. Måtte det trenge helt inn i deres sjel og komme til uttrykk i alle deres tanker og gjerninger.”²⁵

Hjelpeforeningens søstre finner kjærlighet og trygghet mot livets stormer når de tjener sammen.

Hjelpeforeningens medlemmer kommer sammen i en krets av søsterfellesskap.

“Uansett hvor [en familie] drar, er det en kirkefamilie som venter på dem” (Boyd K. Packer).

Hjelpeforeningens bygning, Salt Lake City, Utah, 1956

Søster Belle S. Spafford, t.v., på en konferanse i Det internasjonale kvinneråd

Hjelpeforeningens søstre og heltidsmisjonærer i San Antonio, Texas, rundt 1950

I likhet med Frelserens apostler i fordums tid, kan Hjelpeforeningens søstre være redskaper i Guds hånd.

Tjeneste kan forandre verden til det bedre.

Evnen til å lese hjelper kvinner å forbedre sine kår, studere evangeliet og undervise sine barn.

Et Hjelpeforenings-kor synger i Salt Lake tabernakel, 1956

“Sann nestekjærlighet er kjærlighet i handling. Behov for nestekjærlighet finnes overalt” (Thomas S. Monson).

Nestekjærlighet kan føles i invitasjonen “Kom – sitt her hos oss.”