Kapittel 3
“Hold fast ved paktene”
Flukt, folkevandring og bosetting
27. juni 1844 rykket en væpnet mobb frem mot et lite fengsel i Carthage, Illinois, hvor Joseph Smith satt urettmessig fengslet sammen med sin bror Hyrum og eldstene John Taylor og Willard Richards. Da mobben dro sin vei, var Joseph og Hyrum døde og eldste Taylor skadet.
Joseph og Hyrum Smiths martyrdød gjorde imidlertid ikke slutt på de helliges tro og hengivenhet. Den ga heller intet håp om at forfølgelsene mot Kirkens medlemmer skulle ta slutt. På grunn av stadige forfølgelser rådet Kirkens nye leder, president Brigham Young, til slutt de hellige til å forlate Nauvoo, Illinois for å finne et nytt hjem hvor de håpet å kunne bo og utøve sin religion i fred. Mange fulgte president Young, og utvandringen begynte i februar 1846.
I forkant av denne vanskelige perioden opphørte Hjelpeforeningens formelle organisasjon. Søstrenes ønske om å lindre lidelse, styrke familier og være trofaste og hellige var imidlertid like sterkt. De fulgte den befaling Herren hadde gitt til Hjelpeforeningens første president: “Hold fast ved paktene som du har inngått.”1
Utvandring: Oppholdt ved pakter
De første Hjelpeforeningens søstre var som Ammons folk i oldtiden, de “skilte seg ut ved sin nidkjærhet mot Gud” og sto “fast i troen på Kristus”.2 De hadde blitt undervist av profeten Joseph Smith, og de hadde blitt velsignet ved sin formelle organisasjon under prestedømmets myndighet. Nå trengte de templets velsignelser.
Over 5000 hellige strømmet til Nauvoo tempel etter innvielsen for å motta begavelsen og beseglingsordinansen før de tok fatt på sin ferd mot en ukjent fremtid. De kom til templet hele dagen og til langt på natt. President Brigham Young skrev at de var så ivrige etter å motta sine ordinanser “at jeg har gått fullstendig opp i Herrens verk i templet natt og dag og ikke tatt meg tid til å sove mer enn gjennomsnittlig fire timer i døgnet, og jeg har gått hjem bare en gang i uken”.3
Den styrke og kraft og de velsignelser som tempelpaktene ga dem, skulle holde de siste-dagers-hellige gående på sin reise, hvor de ville bli utsatt for kulde, hete, sult, fattigdom, sykdom, ulykker og død. De ble styrket og gitt kraft – de ble åndelig forberedt til å forlate Nauvoo på sin strabasiøse ferd ut i villmarken.
I likhet med mange av Hjelpeforeningens søstre, ble Sarah Rich oppmuntret av tempelvelsignelsene i møte med de utfordringer som reisen skulle by på. Før hun reiste fra Nauvoo, kalte Brigham Young henne til å arbeide i templet. Hun sa senere:
Sarah Rich
“Mange var de velsignelser vi hadde mottatt i Herrens hus, som hadde gitt oss glede og trøst midt i alle våre sorger og gjort det mulig for oss å tro på Gud, i visshet om at han ville lede oss og oppholde oss på den ukjente reisen som lå foran oss. Hadde det ikke vært for den tro og kunnskap vi mottok i Nauvoo tempel gjennom Herrens ånds innflytelse og hjelp, ville reisen ha vært som å hoppe ut i mørket. Å ta fatt på en slik reise om vinteren i vår fattigdom, ville ha fortonet seg som å gå rett inn i dødens gap. Men vi hadde tro på vår himmelske Fader, og vi satte vår lit til ham, idet vi følte at vi var hans utvalgte folk og hadde tatt imot hans evangelium, og istedenfor sorg følte vi glede over at vår utfrielses dag hadde kommet.”4
Som søster Rich antydet, var ikke utvandringen “som å hoppe ut i mørket” for trofaste siste-dagers-hellige kvinner. De ble oppholdt ved sine pakter. I likhet med Israels barn i oldtiden, fulgte de en profet ut i villmarken i håp om utfrielse. I forkant av utvandringen uttalte president Brigham Young følgende til de hellige: “Dette skal være vår pakt – at vi vil vandre i lydighet mot alle Herrens forordninger.”5 De siste-dagers-hellige bega seg ut i villmarken, bundet ved pakt med Gud, sine familier og sine reisefeller.
Folkevandring: Tro, kjærlighet og gjensidig støtte
Før de forlot Nauvoo, skrev en gruppe siste-dagers-hellige følgende på veggen i forsamlingssalen i sitt forlatte tempel: “Herren har sett vårt offer, følg oss.”6 Disse ordene oppsummerte deres engasjement og felles anstrengelser. De hellige foretok reisen i en ånd av offervilje, innvielse og tro på Gud. De foretok ikke reisen som ensomme vandrere, men som “Israels leir”, et samfunn som var organisert i mindre grupper, kalt kompanier, for gjensidig støtte.
I en åpenbaring til Brigham Young “angående Israels leir på deres vandring mot Vesten”, befalte Herren pionerene å “la hvert kompani i forhold til sine midler ta seg av de fattige, enkene, de faderløse og familiene til dem som har sluttet seg til hæren”.7
Under utvandringen var det ofte betydelig færre menn enn kvinner. Våren 1847, etter at mange hellige hadde tilbragt vinteren på et sted de kalte Winter Quarters, sluttet cirka 520 menn, ledsaget av 35 kvinner og 42 barn, seg til Mormonbataljonen for å tjenestegjøre i USAs militære styrker. Ytterligere 143 menn, 3 kvinner og 2 barn kjempet seg frem i det første pionerkompaniet og forberedte veien for andre. En søster som het Presendia Kimball, fortalte: “Det var bare noen få menn igjen til å dyrke korn og grønnsaker og beskytte kvinnene og barna… Dermed var det bare eldre, svake, kvinner og barn igjen.”8
De hellige ble velsignet ved prestedømmets kraft ved håndspåleggelse av brødre som hadde prestedømmet. De ble også oppholdt ved søstrenes tro på Gud, kjærlighet, styrke og bønner.
Med sykdommer som spredte seg raskt, fungerte søstrene som leger og sykepleiere for sine egne familier og for hverandre, slik de hadde gjort i Nauvoo. Drusilla Dorris Hendricks fortalte: “Det fantes ikke en vogn i hele leiren hvor det ikke var sykdom, men vi utholdt det med Jobs tålmodighet.”9 Dødeligheten var høy, spesielt blant spedbarn.10
Eliza Partridge Lyman fødte en sønn 14. juli 1846, i en vogn. I likhet med mange spedbarn blant pionerene, overlevde ikke gutten. I en dagbok beskrev Eliza sine erfaringer:
14. juli 1846: “Min situasjon er svært ubekvem for en syk kvinne. Med den stekende solen som skinner på vognen om dagen og den kalde luften om natten, er forandringen nesten for stor til at det kan være sunt.”
15. oktober 1846: “Vi har flyttet inn i tømmerhuset i dag. Det første huset barnet mitt har vært i. Jeg er utrolig takknemlig for det privilegium å få sitte ved en peis hvor vinden ikke kan blåse flammene og røyken i alle retninger, og hvor jeg kan varme meg på den ene siden uten å fryse på den andre. Huset vårt mangler gulv og mange andre bekvemmeligheter, men veggene beskytter oss mot vinden, selv om torvtaket ikke beskytter oss mot regnet.”
6. desember 1846: “Barnet mitt er sykt og blir stadig verre. Han har grått i hele dag, men jeg finner ikke ut hva som plager ham.”
Eliza Partridge Lyman
12. desember 1846: “Barnet er dødt, og jeg sørger over tapet. Vi har gjort så godt vi kunne for ham, men ingenting har hjulpet. Han har bare blitt verre helt siden han ble syk. Min søster Caroline og jeg satt oppe hver natt med ham og prøvde å redde ham fra døden, for vi orket ikke tanken på å skulle skille lag med ham, men vi var maktesløse …
Jeg har fremdeles venner som står meg nær. Var det ikke for dem, ville jeg ønsket å ta farvel med denne verden, for den er full av skuffelser og sorg. Men jeg tror det finnes en makt som våker over oss og retter opp i alt som er galt.”11
Som Eliza sa, kunne hun holde det gående på grunn av omsorgsfulle søstres vennskap. Senere var det hun som sørget for vennskap og omsorg og hjalp andre kvinner som opplevde lignende sorg. 1. juni 1847 skrev hun: “Søster Elvira Holmes’ baby døde. Hun inviterte meg … til å tilbringe dagen sammen med henne, noe jeg takket ja til. Sammen besøkte vi hennes barns grav.”12
I slike vanskelige omstendigheter satte søstrene sin lit til sine pakter. Bathsheba W. Smith, Hjelpeforeningens fjerde generalpresident, fortalte senere følgende om disse erfaringene:
“Jeg skal ikke prøve å beskrive hvordan vi tok oss frem gjennom uvær med snø, vind og regn, hvordan veier måtte ryddes og broer og flåter måtte bygges, hvordan våre stakkars dyr måtte kjempe seg frem dag etter dag på minimalt med fór, eller hvordan våre leirer led av fattigdom, sykdom og død. Vi fant trøst … i at vi kunne ha våre offentlige og private møter i fred, hvor vi ba og sang Sions sanger og frydet oss over at våre forfølgere nå var langt bak oss. Vi fant også trøst i å se Guds kraft tilkjennegitt ved at eldstene la sine hender på medlemmene og fikk de syke til å bli friske og de lamme til å gå. Herren var med oss, og hans kraft ble tilkjennegitt for oss daglig.”13
Kvinnene fant også åndelig styrke i hverandres kjærlighet og medlidenhet. På hele reisen, mens de ble prøvet ved sykdom og død, ba de i tro for hverandre og trøstet hverandre. “Guds kjærlighet strømmet fra hjerte til hjerte,” skrev Helen Mar Whitney, “til den onde virket maktesløs i sine anstrengelser for å komme mellom oss og Herren, og hans grusomme piler, i noen tilfeller, ble fratatt sin brodd.”14
Disse trofaste pionerkvinnene husket den inspirerte undervisning de hadde fått av profeten Joseph Smith, og hadde tro på sin evne og sitt potensial til å tjene andre. De hjalp til med å bygge boliger og samfunn. Med handlinger utført i tro og kjærlighet, frelste de sjeler. Deres ofre hadde en helliggjørende virkning på dem selv og på dem som mottok av det de ofret.
Selv uten Hjelpeforeningens formelle møter, fulgte pionerkvinnene profetiske læresetninger og holdt sine tempelpakter, og derved bidro de til et usedvanlig kapittel i Kirkens og den amerikanske Vestens historie. En fremtredende historiker som ikke er medlem av Kirken, skrev: “At jeg ikke deler deres tro, betyr ikke at jeg tviler på at de ofte var svært oppofrende og heltemodige i sin tro. Ikke minst kvinnene. Kvinnene var utrolige.”15
Bosetting: “Alltid rede … til å handle i kjærlighet”
Da de første pionerkompaniene kom til Saltsjødalen, sådde de jorden og bygget midlertidige boliger så de kunne overleve. De begynte også å ivareta andres behov. President Brigham Young rådet de hellige til å hjelpe de trengende, både åndelig og timelig. Hans råd var som Amuleks formaning til de fattige zoramittene i Mormons bok: “Hvis dere … viser bort de trengende og de nakne og ikke besøker de syke og plagede og gir av deres midler, hvis dere har noen, til dem som står i trang til det, jeg sier til dere at hvis dere ikke gjør noen av disse ting, se, da er deres bønner forgjeves og gavner dere ikke, og dere er som hyklere som fornekter troen.”16
Søster Emmeline B. Wells, som senere ble Hjelpeforeningens femte generalpresident, beskrev søstrenes godhet og tjeneste: “Da de hellige forlot Nauvoo og under deres reiser, opphørte nødvendigvis Hjelpeforeningens møter, men søstrene mistet aldri av syne institusjonen eller de løfter president Joseph Smith hadde gitt dem, men fortsatte sitt kjærlighetsarbeid når som helst og hvor som helst en anledning bød seg. De var alltid rede til med villige hender og stor omsorg å utføre gode gjerninger, og det var mange som trengte denne hjelpen, for det var en tid med slit, lidelse, knapphet og motgang.”17
I 1854 så Matilda Dudley mange behov blant lokale indianere. Først på eget initiativ og så etter instruks fra president Brigham Young, organiserte hun søstre under ledelse av sin biskop for å sy klær til indianerkvinner og -barn. Lignende grupper oppsto i andre bosettinger etter hvert som siste-dagers-hellige kvinner lot sin naturlige kjærlighet komme til uttrykk og utførte tjeneste for å ivareta andres behov.
Dette mønsteret fortsatte etter hvert som flere siste-dagers-hellige ankom Saltsjødalen. Kirkens ledere ba medlemmene spre sine bosettinger rundt i territoriet, til områder nord og syd for Salt Lake City. Søstrene husket Nauvoo kvinnelige hjelpeforening og dens grunnprinsipper, og mange grupper ble opprettet i disse bosettingene for å hjelpe nødlidende og fattige.
Lucy Meserve Smith ledet for eksempel en gruppe siste-dagers-hellige kvinner i Provo, Utah. Hun og andre søstre reagerte på oppfordringer om å hjelpe siste-dagers-hellige som kom til Utah. På generalkonferansen i oktober 1856 bekjentgjorde president Brigham Young at håndkjerrepionerer sto værfaste flere hundre kilometer unna. Han erklærte: “Deres tro, religion og trosbekjennelse vil aldri frelse en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike prinsipper som jeg nå lærer dere. Gå og bring hit dem som nå befinner seg på slettene, og ivareta nøye de tingene som vi kaller timelige, eller timelige plikter, ellers vil deres tro være forgjeves.”18
Søster Smith skrev i sin selvbiografi at etter president Youngs formaning tok de tilstedeværende fatt på oppgaven med å hjelpe sine brødre og søstre. Kvinner “tok av seg sine underskjørt, strømper og hva som helst de kunne avse der og da i Tabernaklet, og la det på vognene som dro av sted til de hellige i fjellet”.
De fortsatte å samle inn sengetøy og klær til de hellige som ville ankomme med bare noen få eiendeler i små håndkjerrer. Søster Smith skrev: “Vi gjorde alt vi kunne, med hjelp fra gode brødre og søstre, for å hjelpe de trengende når de kom med sine håndkjerrer sent på høsten… Ettersom foreningen hadde smått med midler den gangen, var det ikke mye vi kunne gjøre, men de fire biskopene klarte så vidt å bære sengetøyet og de andre klærne vi samlet inn første gang vi møttes. Vi ga oss ikke før alle hadde det godt.” Søster Smith sa at da håndkjerrekompaniene ankom, var en bygning i byen “full av forsyninger til dem”. Hun fortsatte: “Jeg må si at jeg aldri før har vært mer tilfreds med noe arbeid jeg har utført, for fellesskapsfølelsen var så sterk. Jeg behøvde bare gå inn i en butikk og si hva jeg ønsket. Hvis det var stoff, ble det målt ut til meg helt gratis. Vi vasset gjennom snøen til klærne våre var våte til langt opp på leggen for å få samlet inn det vi skulle.”19
“Hva blir det neste for villige hender?”
Disse Hjelpeforeningens søstre viste kjærlighet, “Kristi rene kjærlighet”,20 ved at de ga bort sine underskjørt og sydde lappetepper for å redde kalde og sultne hellige som de aldri hadde møtt. De fant stor glede i denne tjenestegjerningen. Etter at de hadde gjort alt de kunne for å hjelpe håndkjerrepionerene, fortsatte de å hjelpe andre. Lucy Meserve Smith uttrykte sine følelser slik: “Hva blir det neste for villige hender?”21 Dette spørsmålet illustrerer Hjelpeforenings-kvinners godhet – både den gang og nå.
Over 5000 hellige mottok tempelvelsignelser i Nauvoo, Illinois før de tok fatt på sin reise til Saltsjødalen.
På reisen til Saltsjødalen hjalp kvinnene hverandre med å ta vare på sine familier.
Mange siste-dagers-hellige kvinner fødte barn underveis til Saltsjødalen.
Søstrene “var alltid beredt til med villige hender og kjærlig omtanke å utføre gode gjerninger” (Emmeline B. Wells).
I 1856 samlet Hjelpeforeningens søstre inn quilter til lidende håndkjerrepionerer.
Hjelpeforeningens søstre fortsatte å hjelpe og oppmuntre hverandre etter at de kom til Saltsjødalen.