Kapittel 10

“Lev opp til deres privilegier”

På et av de første møtene i Nauvoo kvinnelige hjelpeforening formante Joseph Smith søstrene å “leve opp til [sitt] privilegium”.¹ Med denne oppmuntringen i bunn, har søstre i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige lært å leve opp til sitt guddommelige potensial ved å oppfylle Guds hensikter med dem. Når de begynner å forstå hvem de egentlig er – Guds døtre med en medfødt evne til å elske og gi omsorg – når de sitt potensial som hellige kvinner. Med nestekjærlighet i sitt hjerte oppfyller de Hjelpeforeningens formål: å styrke vår tro og personlige rettskaffenhet, styrke vår familie og vårt hjem og finne frem til og hjelpe de trengende.

Som en vesentlig del av gjenopprettelsen, hjelper Hjelpeforeningen siste-dagers-hellige kvinner å leve opp til sitt privilegium. Gjennom denne organisasjonen får søstre et nytt perspektiv og en forsikring om sin identitet som døtre av Gud. De får også anledninger til å tjene og den veiledning og myndighet de trenger for å ivareta disse ansvarsoppgavene.

Guds døtre

Joseph Smith underviste Hjelpeforeningens søstre om deres edelhet som Guds døtre, og hjalp dem å forstå at Gud elsket dem og hadde store oppgaver å utføre. Kvinner i Kirken spiller viktige roller i vår himmelske Faders frelsesplan – akkurat like viktige roller som menn med prestedømmet spiller. Herren begavet kvinner med et iboende ønske om å tjene og velsigne andre, og han betrodde dem et hellig ansvar for å bruke sine gaver til å hjelpe til med å frelse hans barn.

Kvinner glemmer noen ganger sin sanne storhet og gir etter for verdens avledninger og fristelser. Søster Mary Ellen Smoot, Hjelpeforeningens 13. generalpresident, og hennes rådgivere Virginia U. Jensen og Sheri L. Dew, var bekymret over denne trenden og følte behov for å hjelpe Kirkens kvinner å huske sin identitet. På et Hjelpeforeningens fellesmøte uttrykte de hva det vil si å være Guds døtre:

“Vi er åndelige døtre av Gud, høyt elsket av ham, og vårt liv har en mening, en hensikt og et mål. Som et verdensomspennende fellesskap av søstre er vi forenet i vår hengivenhet til Jesus Kristus, vår Frelser og vårt forbilde. Vi er kvinner med tro, dyd, visjon og nestekjærlighet som:

Styrker vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus gjennom bønn og skriftstudium.

Søker åndelig styrke ved å følge Den hellige ånds tilskyndelser.

Vier oss til å styrke ekteskap, familie og hjem.

Finner sann storhet i moderskap og glede ved å være kvinne.

Finner glede i tjeneste og gode gjerninger.

Elsker å leve og lære.

Står frem for sannhet og rettferdighet.

Oppholder prestedømmet som Guds myndighet på jorden.

Fryder oss over templets velsignelser, forstår vår guddommelige fremtid og bestreber oss på å oppnå opphøyelse.”²

Prestedømsledere har også minnet kvinner om deres guddommelige egenskaper og hellige ansvarsoppgaver. Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har sagt: “Vi tror på og regner med deres godhet og deres styrke, deres legning for dyd og menneskeverd, deres godhet og mot, deres styrke og ukuelighet. Vi tror på deres misjon som Guds kvinner… Vi tror at Kirken rett og slett ikke kan gjennomføre det den må, uten deres tro og trofasthet, deres medfødte tilbøyelighet til å sette andres ve og vel over deres eget, og deres åndelige styrke og fasthet. Og vi tror at Guds plan er at dere skal bli dronninger og motta de høyeste velsignelser noen kvinne kan motta i tid eller evighet.”³

Når kvinner lever opp til sitt privilegium og potensial som Guds døtre, forbereder de seg selv til det evige livs velsignelser. Dette er den strålende fremtid Gud har i vente for sine trofaste døtre.

Sann nestekjærlighet, en arv som videreføres fra hjerte til hjerte

Profeten Joseph Smith sa: “Det faller naturlig for kvinner å føle nestekjærlighet.” Da Hjelpeforeningen ble organisert, fortalte han søstrene: “Dere er nå satt i en situasjon hvor dere kan handle ifølge den legning Gud har plantet i deres bryst.”⁴ For at sann nestekjærlighet skal blomstre i deres hjerte, må kvinner kombinere sin medfødte medfølelse med tro på Jesus Kristus og hans forsoning. President Henry B. Eyring, en rådgiver i Det første presidentskap, forklarte at denne sanne nestekjærlighet er Hjelpeforeningens arv:

“Jeg vil … tale til dere om den store arv de som gikk foran dere i Hjelpeforeningen, har videreført til dere. Den del … som synes å være den viktigste og mest vedvarende, er at nestekjærlighet er selve hjertet i Hjelpeforeningen, og skulle nå inn i hjertet og være en del av ethvert medlems natur. Nestekjærlighet var for dem langt mer enn en følelse av å gjøre godt. Nestekjærlighet følger av tro på vår Herre Jesus Kristus og er en virkning av hans forsoning i medlemmenes hjerter …

President Henry B. Eyring — Henry B. Eyring

Denne forening består av kvinner hvis nestekjærlighet kommer fra hjerter som forvandles ved å kvalifisere for og etterleve pakter som kun tilbys i Herrens sanne Kirke. Deres nestekjærlighet kommer fra Ham gjennom hans forsoning. Deres nestekjærlige handlinger veiledes av hans eksempel og har sitt utspring i takknemlighet for hans uendelige barmhjertighetsgave og Den hellige ånd, som han sender for å ledsage sine tjenere på deres barmhjertighetsmisjon.”⁵

Denne arv av nestekjærlighet begynte med søstrene i Nauvoo, som engasjerte seg i organisert nestekjærlighet og mottok tempelpakter. Den fortsatte i Winter Quarters og på den strabasiøse reisen til Saltsjødalen. Den holdt siste-dagers-hellige kvinner oppe da de grunnla nye bosettinger og utholdt politisk forfølgelse og verdenskriger, og den bidro til å opprettholde håpet i økonomiske nedgangstider. Den har inspirert til kjærlig omtanke i hjemmet og hjelpetiltak over hele verden. Den har motivert Hjelpeforeningens søstre når de har utført tjeneste på sykehus og har hjulpet til med adopsjon, lagring av hvete, humanitærhjelp og velferd. Kristi rene kjærlighet vil fortsatt motivere Hjelpeforeningens søstre i dag når de kommer sammen for å undervise og tjene hverandre og når de styrker og våker over hverandre, en for en.

Enhver siste-dagers-hellig kvinne blir en del av denne kjærlighetsarven, og det er hennes ansvar og privilegium å dele den med andre.

Én families historie illustrerer hvordan Hjelpeforeningens arv har blitt overført fra mor til datter i flere generasjoner. Hver datter har tatt til seg Hjelpeforeningens motto, “Kjærlighet svikter aldri”.

Arven begynte med Elizabeth Haven Barlow, som sluttet seg til Kirken i 1837. Elizabeth ble medlem av Nauvoo kvinnelige hjelpeforening 28. april 1842, og hun hørte profeten Joseph Smith undervise i organisasjonens grunnleggende prinsipper. Disse læresetningene holdt henne oppe gjennom et liv hvor hun ble utsatt for mobbing og forfølgelse, fødte barn på reisen til Saltsjødalen og tok seg av en ung familie mens hennes mann var på misjon. Hun var Hjelpeforenings-president i Bountiful, Utah fra 1857 til 1888, tre år før hun døde 81 år gammel.

Historien fortsatte med hennes datter Pamela Barlow Thompson. Pamela og hennes mann ble kalt til å bosette seg i Panaca, Nevada, hvor hun ble Hjelpeforenings-president. Hun lærte søstrene husmorferdigheter som å bruke et nytt mekanisk vidunder – symaskinen. Mens de bodde i Nevada, ble hennes mann drept. Hun og hennes store familie flyttet så til Bountiful, Utah, hvor hun igjen ble kalt til Hjelpeforeningens presidentskap.

Pamela videreførte denne arven til sin datter Theresa Thompson Call. Kort tid etter at Theresa hadde giftet seg, flyttet hun og hennes mann til Mexico. Gjennom mesteparten av sitt liv var hun både Hjelpeforeningens president og rådgiver i Primærs presidentskap. Hun var velkjent for sin barmhjertighetstjeneste, blant annet i form av å levere måltider til trengende. Hun gjorde det til en vane å bake kaker til sine eldre naboer når de hadde fødselsdag. Ved en anledning hadde hun glemt en nabos fødselsdag, helt til etter kveldsmaten. I overensstemmelse med prinsippet “kjærlighet svikter aldri”, fyrte hun igjen opp i komfyren og bakte en kake. Da hun kom på døren sent på kvelden, brast søsteren i gråt og sa: “Jeg har ventet på deg i hele dag, og nå hadde jeg nettopp innfunnet meg med at du hadde glemt meg denne gangen.”

Theresas datter Athelia Call Sears elsket også Hjelpeforeningen. Hun skyndte seg å få unna strykingen hver tirsdag formiddag slik at hun kunne delta på Hjelpeforenings-møtet tirsdag ettermiddag. Da hun var i slutten av 70-årene, ble hun kalt som Hjelpeforeningens president i menigheten. På en tid da menighetene måtte skaffe egne midler til utstyr og aktiviteter, ledet hun Hjelpeforeningens søstre i arbeidet med å skaffe penger til kjøkkenutstyr til møtehuset, med ytterligere 1000 dollar som biskopen kunne bruke til andre behov i menigheten.

Athelia Sears Tanner, en datter av søster Sears, ble som ung mor kalt som Hjelpeforeningens president i menigheten. Mye av hennes barmhjertighetstjeneste besto i å hjelpe og bringe måltider til nybakte mødre. Med sine naturlige evner som lærer og et sterkt vitnesbyrd om Jesus Kristus, oppfostret hun 13 barn samtidig som hun hjalp andre og bidro til å frelse sjeler i forskjellige kall i Hjelpeforeningen gjennom hele sitt liv.

Nestekjærlighets arv har fortsatt i denne familien. Alle søster Tanners døtre har virket trofast i Hjelpeforeningen, og hennes barnebarn har fulgt sine mødres eksempel.⁶

Nestekjærlig tjeneste er den åndelige arven til ethvert medlem av Hjelpeforeningen. President Eyring forklarte: “Dere viderefører arven ved at dere hjelper andre å motta nestekjærlighetens gave. De vil i sin tur kunne videreføre den til andre. Hjelpeforeningens historie er nedtegnet i ord og tall, men arven videreføres fra hjerte til hjerte.”⁷

“Min tur til å tjene”

Etter å ha gitt mange eksempler på mennesker med stor tro, sa apostelen Paulus: “Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.”⁸

Kirkens kvinner er omgitt av en stor skare vitner, blant dem “vår strålende moder Eva” og “mange av hennes trofaste døtre som [har] levd ned gjennom tidene og dyrket den sanne og levende Gud”.⁹ Guds trofaste døtre lever opp til sitt privilegium ved å følge i disse vitners fotspor, legge til side de problemer og fristelser som plager dem, og følge den kurs Herren har staket ut for dem.

Enhver generasjon har edle, nestekjærlige, trofaste og hellige kvinner. Selv om få av disse kvinnene havner i historiebøkene, kjenner deres himmelske Fader dem godt. Og som Eliza R. Snow sa, er dette alt som egentlig betyr noe: “Det er mange søstre hvis arbeid ikke er kjent utenfor deres eget bosted, og kanskje ikke engang verdsettes der, men hvilken rolle spiller det? Hvis deres arbeid er akseptabelt for Gud, uansett hvor enkle plikter det gjelder, hvis dere utfører dem trofast, skulle dere aldri bli motløse.”¹⁰

Følgende historie forteller om ett av utallige eksempler på trofaste Hjelpeforeningens søstres innflytelse. I dette tilfellet påvirket en håndfull kvinner en ung voksen dame som het Lynne. Fordi Lynne så disse søstrene tjene, var hun fast bestemt på å gjøre det samme når hun ble Hjelpeforenings-søster.

Da Lynne var i slutten av tenårene, fikk hun og moren vite at hennes stefar hadde blitt alvorlig skadet i en by langt borte. De satte seg straks på et fly for å besøke ham, men han døde før de kom frem. Lynne fortalte senere om det som skjedde da de kom hjem:

“Idet min mor og jeg, utslitte og sorgtyngede, kom ned flytrappen, kom en mann og en kvinne som sto nede på flystripen, bort til oss og la armene rundt oss. Det var grenspresidenten og Hjelpeforenings-presidenten …

Tiden som fulgte, ble forvirrende, idet vi strevde med å takle det faktum at [min stefar] var død… Men det var alltid en søster der som ventet stille i bakgrunnen – for å overbringe beskjeder, åpne døren og holde oss i hånden når vi ringte familiemedlemmer og venner. De var der og hjalp oss å pakke og håndtere alt som måtte gjøres.

Gjennom det hele utviklet jeg en så dyp takknemlighet at jeg ikke kunne forstå hvordan jeg kunne gjengjelde disse gode søstrene. Jeg prøvde fortvilet å tenke ut en måte, men fantasien ga etter for utmattelsen.”

Flere år senere, da Lynne var gift og hadde tre små barn, ble hun kalt til et Hjelpeforenings-presidentskap. Til tider undret hun om hun ville klare å oppfylle alt som krevdes i kallet. Men så husket hun den tjeneste hun hadde mottatt etter at stefaren døde. “Nå,” tenkte hun, “er det min tur.” Hun fortalte om følgende opplevelser:

“En kvinne i menigheten hadde mistet sin 14 år gamle datter. Moren ba meg kjøpe en begravelseskjole og kle datterens legeme i den før begravelsen. Jeg var i stand til å gjøre det – og det ble en svært gripende erfaring. Det var min tur til å tjene, slik [andre søstre] hadde tjent meg.

En eldre kvinne i menigheten som bodde alene, overdoserte medisinene sine og var i en hjelpeløs tilstand i tre dager. Den andre rådgiveren og jeg fant henne i live i leiligheten hennes, og vasket og stelte henne før ambulansen kom. Deretter vasket vi ned leiligheten – vegger og gulv – med desinfeksjonsmiddel. Min tur igjen.

En ung mor i menigheten, en av mine venner, mistet brått sitt eneste barn, en nydelig tre år gammel datter. En infeksjon tok livet hennes før legene ble klar over hvor alvorlig tilstanden hennes var. Den andre rådgiveren og jeg dro hjem til henne straks vi fikk høre om lille Robins død. Idet vi nærmet oss nettingdøren på terrassen, hørte vi faren (som ikke var medlem av Kirken) gråte mens han snakket i telefonen med sin mor. Han fikk øye på oss, og fremdeles gråtende, sa han i telefonen: ‘Det går bra, mor. Mormonkvinnene er her.’ Min tur nok en gang.”

Lynne sa senere at når noen spurte henne om hva hun syntes om Hjelpeforeningen, fortalte hun dem om sine erfaringer med å gi og motta tjeneste. Hun sa: “Det er det jeg føler for Hjelpeforeningen langt inn i sjelen. Og det er grunnen.”¹¹

Over hele verden føler siste-dagers-hellige kvinner det samme for Hjelpeforeningen, “langt inn i sjelen”. I likhet med Lynne har de fått hjelp av Hjelpeforeningen, og de vet at det nå er deres tur til å hjelpe i nestekjærlighet og tro. De utfører denne tjenesten i forskjellig kapasitet – som døtre, hustruer, mødre, søstre, tanter, besøkende lærerinner, Hjelpeforenings-ledere, naboer og venner. En del av denne tjenesten utføres på oppdrag fra Kirkens ledere, mens en del er et resultat av stille tilskyndelser fra Den hellige ånd. Når de ser at de har “en så stor sky av vitner omkring” seg, er de beredt til å “løpe med tålmodighet i den kamp” de har foran seg.

“Lede verden … i alt som er prisverdig”

President Joseph F. Smith, Kirkens sjette president, oppfordret siste-dagers-hellige kvinner til å “lede verden og spesielt verdens kvinner i alt som er prisverdig, alt som er Gud-lignende, alt som er oppløftende og lutrende”. Han sa: “Dere er kalt ved Guds profets røst til å gjøre det, til å være de ypperste, de største og de beste, de reneste og de mest trofaste mot det rette.”¹²

Gjennom hele historien til Herrens gjenopprettede kirke har Kristi kvinnelige disipler levd opp til denne normen. I likhet med Ester har de vært trofaste og tapre i møte med vanskelige utfordringer. De har funnet mening i livet, slik Ester gjorde da hennes søskenbarn Mordekai spurte henne: “Hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten?”¹³ I likhet med Nehemja i Det gamle testamente har de ikke latt seg avlede fra sine hellige ansvarsoppgaver. Da Nehemjas fiender forsøkte å friste ham bort fra hans plikt til å gjenoppbygge Jerusalems murer, svarte han: “Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Skulle jeg kanskje la arbeidet hvile fordi jeg lot det ligge og drog ned til dere?”¹⁴ Hans fiender fortsatte å friste ham, men han holdt seg sterk og trofast mot sitt viktige arbeid. Verden har forsøkt å overtale Kirkens kvinner til å oppgi sin gudgitte oppgave, men trofaste Hjelpeforeningens søstre har ikke “kommet ned”.

Befalingen om å lede i alt som er prisverdig, Gud-lignende, oppbyggende og lutrende, er krevende. Det har den alltid vært. Men Hjelpeforeningens søstre er ikke alene om å akseptere denne befalingen. De tilhører en storartet organisasjon, grunnlagt ved prestedømsmyndighet og styrket ved profeters læresetninger og erklæringer. De er Guds elskede døtre med hellige ansvarsoppgaver. De er Lammets paktsfolk, “væpnet med rettskaffenhet og med Guds kraft i stor herlighet”.¹⁵ Ved å stå sammen med andre trofaste hellige og lære av dem som har gått foran, kan de overvinne jordiske utfordringer. De kan bidra til å bygge opp Guds rike over hele verden og i sitt hjem. De kan si: “Nå er det vår tur – vår tur til å tjene og skrive et kapittel av Hjelpeforeningens historie.” Med en forvissning om vår himmelske Faders kjærlighet til dem og et vitnesbyrd om kraften i Jesu Kristi forsoning, kan de heve seg over alminnelige tanker og ambisjoner og ta del i “noe ekstraordinært”.¹⁶

Herrens løfter er sikre så sant søstre følger de råd han ga Hjelpeforeningens første president: “Sannelig sier jeg deg, alle som mottar mitt evangelium, er sønner og døtre i mitt rike… Du skal legge til side de ting som er av denne verden, og søke etter de ting som tilhører en bedre verden… Hold fast ved paktene som du har inngått.”¹⁷ Da profeten Joseph Smith ba Hjelpeforeningens søstre “leve opp til [sine] privilegier”, fulgte han opp denne formaningen med et løfte: “[Det kan ikke] forhindres at dere vil omgås engler… Hvis dere er rene, kan intet hindre dere.”¹⁸

Gud har velsignet sine døtre med stor evne til å vise kjærlighet og gi omsorg.

Når kvinner lever opp til sitt potensial som Guds døtre, forbereder de seg selv til det evige livs velsignelser.

“Hjelpeforeningens historie er nedtegnet i ord og tall, men arven videreføres fra hjerte til hjerte” (Henry B. Eyring).

Kristi rene kjærlighet fortsetter å inspirere Hjelpeforeningens søstre når de underviser og tjener hverandre.

Mødre kan dele Hjelpeforeningens arv med sine døtre.

“For en tid som denne” (Ester 4:14)

I hver nye generasjon kan Hjelpeforeningens søstre si: “Nå er det min tur til å tjene.”