Rom i herberget
I denne påsken innbyr Jesus Kristus oss til å bli, i likhet med ham, en barmhjertig samaritan, til å gjøre Hans herberge (Hans kirke) til en tilflukt for alle.
Kjære brødre og søstre, selv om min far gikk bort for 20 år siden, er det ganger hvor jeg savner ham. Påsken lover at jeg vil se ham igjen.
Da jeg gikk på universitet i England, kom min far på besøk. Hans farshjerte visste at jeg hadde hjemlengsel.
Min far elsket å utforske ting, unntatt når det gjaldt mat. Selv i Frankrike, som er kjent for sitt kjøkken, sa han: “La oss spise kinesisk mat.” Min far virket lenge som patriark i Kirken, han var åndelig og hadde medfølelse med andre. En kveld, da utrykningskjøretøyer med høye sirener raste gjennom Paris, sa han: “Gerrit, disse ropene er byens sår.”
På den turen følte jeg andre rop og sår. En ung kvinne solgte iskrem fra en liten vogn. Kremmerhusene hennes hadde akkurat plass til én iskremkule. Av en eller annen grunn konfronterte en stor mann den unge kvinnen. Mens han ropte og dyttet, veltet han vognen så iskremkjeksene hennes trillet utover gaten. Det var ingenting jeg kunne gjøre da han knuste kjeksene med støvlene sine. Jeg kan fortsatt se for meg den unge kvinnen som lå på knærne i gaten og prøvde å redde knuste kjeksbiter, med smertefylte tårer strømmende nedover ansiktet. Bildet av henne gjør stadig inntrykk på meg, en påminnelse om den uvennlighet og misforståelse vi altfor ofte påfører hverandre.
En annen ettermiddag i nærheten av Paris, besøkte min far og jeg den majestetiske katedralen i Chartres. Malcolm Miller,1 en verdensekspert på katedralen, pekte på tre glassmalerier. Han sa at de forteller en historie.
Det første vinduet viser Adam og Eva som forlater Edens hage.
Det andre forteller lignelsen om den barmhjertige samaritan.
Det tredje skildrer Herrens annet komme.
Disse glassmaleriene sett sammen, kan beskrive vårt livs reise. De innbyr oss til å ønske alle velkommen med et rom i Hans herberge.2
iStock.com/digitalimagination
I likhet med Adam og Eva, kommer vi inn i en verden med torner og tistler.3
iStock.com/digitalimagination
På våre støvete veier til Jeriko blir vi angrepet, såret og forlatt.4
Selv om vi skulle hjelpe hverandre, går vi altfor ofte til den andre siden av veien, av en eller annen grunn.
Men med medfølelse stopper den barmhjertige samaritan og forbinder våre sår med vin og olje. Som symboler på nadverden og andre ordinanser, peker vinen og oljen oss til den åndelige helbredelse i Jesus Kristus.5 Den barmhjertige samaritan setter oss på sitt eget esel, eller i noen beretninger som finnes i glassmalerier, bærer Han oss på skuldrene sine. Han bringer oss til herberget, som kan representere Hans kirke. Ved herberget sier den barmhjertige samaritan: “Plei ham … [jeg skal] betale deg tilbake.”6 Den barmhjertige samaritan, et symbol på vår Frelser, lover å vende tilbake, denne gangen i majestet og herlighet.
iStock.com/digitalimagination
I denne påsken innbyr Jesus Kristus oss til å bli, i likhet med ham, en barmhjertig samaritan, til å gjøre hans herberge (hans kirke) til en tilflukt for alle fra livets blåmerker og stormer.7 Vi forbereder oss til hans lovede annet komme når vi hver dag gjør mot “disse mine minste”8 som vi ville gjort mot ham. “Disse mine minste” er hver enkelt av oss.
Når vi kommer sammen med den barmhjertige samaritan til herberget, lærer vi fem ting om Jesus Kristus og oss selv.
For det første kommer vi til herberget slik vi er, med de svakheter og ufullkommenheter som den enkelte av oss har. Allikevel har vi alle noe som det er behov for at vi bidrar med. Vår reise til Gud er ofte sammen. Vi tilhører et forenet samfunn – enten det er i møte med pandemier, stormer, skogbranner, tørke eller det å stille dekke daglige behov. Vi mottar inspirasjon når vi rådfører oss med hverandre, lytter til alle, herunder hver søster, og Ånden.
Når vårt hjerte forandrer seg og vi får Hans bilde i vårt ansikt,9 forstår vi Hans og vår rolle i Hans kirke. Gjennom ham finner vi klarhet, ikke uenighet. Gjennom ham finner vi grunn til å gjøre godt, grunn til å være god og øke evnen til å bli bedre. Gjennom ham oppdager vi varig tro, frigjørende uselviskhet, omsorgsfull endring og tillit til Gud. I Hans herberge, finner og styrker vi vårt personlige forhold til Gud vår Fader og Jesus Kristus.
Han stoler på at vi bidrar til å gjøre herberget til det sted Han trenger at det er. Når vi tilbyr våre talenter og beste innsats, styrker og velsigner også Hans åndelige gaver oss.10.
En spansk tolk fortalte meg: “Eldste Gong, jeg visste ved Ånden hva du skulle si så jeg kunne oversette ved tungemålsgaven”, sa denne trofaste broren.
Gaver i form av tro og forsikring kommer, tilkjennegitt forskjellig i forskjellige situasjoner. En kjær søster fikk åndelig trøst da hennes mann døde av covid-19. Hun sa: “Jeg vet at min kjære mann og jeg vil være sammen igjen.” I en annen covid-situasjon sa en kjær søster: “Jeg følte at jeg skulle bønnfalle Herren og legene om å gi mannen min litt mer tid.”
For det annet oppfordrer Han oss til å gjøre sitt herberge til et sted der det er nåde og rom, hvor hver og en kan samles, med plass til alle. Som Jesu Kristi disipler er vi alle likeverdige, det er ingen annenrangs grupper.
Alle er velkommen til å delta på nadverdsmøtet, andre søndagsmøter og sosiale arrangementer.11 Vi tilber ærbødig vår Frelser, er omtenksomme og tar hensyn til hverandre. Vi ser og anerkjenner alle. Vi smiler, sitter sammen med dem som sitter alene, lærer navn, inkludert på nye konvertitter, tilbakevendende brødre og søstre, unge kvinner og unge menn, hvert dyrebare Primær-barn.
Idet vi forestiller oss hvordan de har det, ønsker vi velkommen venner, besøkende, nye tilflyttede, travle personer som dras i for mange retninger. Vi sørger, gleder oss og er der for hverandre. Når vi kommer til kort når det gjelder våre idealer og er korttenkte, uvitende, dømmende eller har fordommer, søker vi hverandres tilgivelse og gjør det bedre.
En familie fra Afrika som nå bor i USA, sa: “Fra første dag var Kirkens medlemmer vennlige og imøtekommende. Alle fikk oss til å føle oss hjemme. Ingen så ned på oss.” Faren sa: “Den hellige bibel lærer oss at evangeliets frukter kommer fra evangeliets røtter.” “Og misjonærene,” sa faren og moren, “vi ønsker at vår sønn og datter skal vokse opp og bli som disse misjonærene.” Brødre og søstre, måtte hver enkelt av oss ønske alle velkommen til Hans herberge.
For det tredje, i Hans herberge lærer vi at fullkommenhet er i Jesus Kristus, ikke i verdens perfeksjonisme. Uvirkelig og urealistisk kan verdens “insta-perfekte” filtrerte perfeksjonisme få oss til å føle oss utilstrekkelige, fanget av sveiping, liker-klikk eller dobbelt-trykk. Til sammenligning vet vår Frelser Jesus Kristus alt om oss som vi ikke ønsker at andre skal vite, og Han elsker oss likevel. Hans evangelium består av andre og tredje sjanser, gjort mulig ved Hans sonoffer.12 Han oppfordrer hver og en av oss til å være en barmhjertig samaritan, mindre fordømmende og mer tilgivende overfor oss selv og hverandre, selv når vi strever etter mer fullstendig å holde Hans bud.
Vi hjelper oss selv når vi hjelper hverandre. En familie jeg kjenner, bodde i nærheten av en travel vei. Forbipasserende stoppet ofte for å be om hjelp. Tidlig en morgen hørte familien kraftig banking på døren. Trette og bekymret for hvem det kunne være klokken to om natten, lurte de på om det, bare denne ene gangen, var noen andre som kunne hjelpe. Mens den stadige bankingen fortsatte, hørte de: “Brann – det brenner på baksiden av huset deres!” Barmhjertige samaritaner hjelper hverandre.
For det fjerde, i Hans herberge blir vi en del av et evangeliesamfunn som er sentrert i Jesus Kristus, forankret i gjengitte sannheter, levende profeter og apostler og enda et vitnesbyrd om Jesus Kristus – Mormons bok. Han fører oss til sitt herberge og også til sitt hus – det hellige tempel. Herrens hus er et sted hvor den barmhjertige samaritan, som med den sårede mannen på veien til Jeriko, kan rense og kle oss, forberede oss til å vende tilbake til Guds nærhet og forene oss for evig i Guds familie. Hans templer er åpne for alle som etterlever Hans evangelium med tro og lydighet.
Den glede vi føler i tempelet innbefatter enhet i evangeliet blant forskjellige arver, kulturer, språk og generasjoner. Under spadestikkseremonien for Taylorsville Utah tempel, delte 17 år gamle Max Harker familiens trosarv som begynte seks generasjoner tidligere ved hans tipp-tippoldefar Joseph Harker og hans hustru Susannah Sneath. I Jesu Kristi gjengitte evangelium kan vi alle bli et sterkt ledd i våre slektsledd.
Til slutt, for det femte, gleder vi oss over at Gud elsker sine barn i våre forskjellige bakgrunner og omstendigheter, i alle nasjoner, slekter, tungemål, med plass til alle i Hans herberge.
I løpet av de siste 40 årene har medlemmer av Kirken blitt stadig mer internasjonale. Siden 1998 har det vært flere medlemmer av Kirken utenfor enn i USA og Canada. Innen 2025 forventer vi at det vil bo like mange medlemmer av Kirken i Latin-Amerika som i USA og Canada. Innsamlingen av far Lehis trofaste etterkommere er oppfyllelse av profeti. Trofaste hellige, også i pionerområdene, forblir et reservoar av hengivenhet og tjeneste for den verdensomspennende Kirken.
Flertallet av voksne medlemmer av Kirken er nå ugifte, enker, enkemenn eller skilte. Dette er en betydelig endring. Det omfatter mer enn halvparten av våre søstre i Hjelpeforeningen og mer enn halvparten av våre voksne prestedømsbrødre. Dette demografiske mønsteret har vært tilfelle i den verdensomspennende Kirken siden 1992 og i Kirken i USA og Canada siden 2019.
Vår stilling overfor Herren og i Hans kirke handler ikke om vår sivilstand, men om at vi blir trofaste og tapre Jesu Kristi disipler.13 Voksne ønsker å bli sett på som voksne og være ansvarlige og bidra som voksne. Jesu Kristi disipler kommer fra alle kanter, i enhver form, størrelse, fargetone og alder, hver med talenter, rettferdige ønsker og enorm kapasitet til å velsigne og tjene andre. Vi søker daglig å følge Jesus Kristus med tro til omvendelse14 og varig glede.
I dette livet venter vi noen ganger på Herren. Vi er kanskje ennå ikke der vi håper og ønsker å være i fremtiden. En hengiven søster sier: “Å trofast vente på Herren for Hans velsignelser er en hellig måte å leve på. Den må ikke møtes med medlidenhet, nedlatenhet eller dom, men i stedet med hellig ære.”15 I mellomtiden lever vi nå, vi venter ikke på at livet vårt skal begynne.
Jesaja lover: “De som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.”16
Vår barmhjertige samaritan lover å vende tilbake. Mirakler finner sted når vi har omsorg for hverandre slik Han ville ha hatt. Når vi kommer med et sønderknust hjerte og en angrende ånd,17 kan vi finne trøst i Jesus Kristus og bli omsluttet av hans forstående trygghets armer.18 Hellige ordinanser tilbyr paktstilhørighet og “guddommelighetens kraft”19 til å helliggjøre indre hensikt og ytre handling. Med sin kjærlige vennlighet og langmodighet blir Hans kirke vårt herberge.
Når vi skaper rom i Hans herberge og ønsker alle velkommen, kan vår barmhjertige samaritan helbrede oss på våre støvete jordiske veier. Med fullkommen kjærlighet lover vår Fader og hans Sønn Jesus Kristus “fred i denne verden og evig liv i den kommende verden”20 – “at der jeg er, skal dere også være.”21 Dette vitner jeg om i takknemlighet og i Jesu Kristi hellige navn. Amen.