Jeg ser vår Herres tempel
Det er i tempelet vi kan motta forsikringen om at kjærlige familieforbindelser vil fortsette etter døden og vare i evigheten.
Mine kjære brødre og søstre, jeg er takknemlig for at jeg kan være sammen med dere på dette første møte under generalkonferansen. Talerne, musikken og bønnen har ført med seg Ånden – så vel som en følelse av lys og håp.
Den følelsen har ført tilbake i hukommelsen min den første dagen jeg gikk inn i Salt Lake tempel. Jeg var en ung mann. Foreldrene mine var mine eneste ledsagere den dagen. Vel inne stanset de kort opp da de ble ønsket velkommen av en tempelarbeider. Jeg gikk videre foran dem, alene en kort stund.
Jeg ble møtt av en liten hvithåret dame i en vakker, hvit tempelkjole. Hun kikket opp på meg og smilte og sa så svært mildt: “Velkommen til tempelet, bror Eyring.” Jeg tenkte et øyeblikk at hun var en engel fordi hun kjente navnet mitt. Jeg hadde ikke innsett at et lite kort med navnet mitt på, hadde blitt festet på jakkeslaget på dressjakken min.
Jeg gikk forbi henne og stoppet. Jeg kikket opp mot et høyt, hvitt tak som gjorde rommet så lyst at det så ut som om det var åpent mot himmelen. Og i det øyeblikket kom tanken til mitt sinn med disse klare ordene: “Jeg har vært på dette belyste stedet før.” Men så kom det straks til mitt sinn, ikke med min egen røst, disse ordene: “Nei, du har aldri vært her før. Du husker et øyeblikk fra før du ble født. Du var på et hellig sted som dette.”
På utsiden av templene våre setter vi ordene “Helliget Herren”. Jeg har min egen visshet om at disse ordene er sanne. Tempelet er et hellig sted der åpenbaring lett kommer til oss hvis vårt hjerte er åpent for det og vi er verdige til det.
Senere den første dagen følte jeg igjen den samme ånden. Tempelseremonien inneholder noen ord som bragte en brennende følelse i mitt hjerte, som bekreftet at det som ble fremstilt, var sant. Det jeg følte var personlig for meg angående min fremtid, og det ble til virkelighet 40 år senere gjennom et kall fra Herren til å tjene.
Jeg opplevde samme følelse da jeg giftet meg i Logan Utah tempel. President Spencer W. Kimball utførte beseglingen. Med de få ordene han talte, ga han dette rådet: “Hal og Kathy, lev slik at når kallet kommer, kan dere lett gå videre.”
Da han uttalte disse få ordene, så jeg tydelig i mitt sinn, i klare farger, en bratt bakke og en vei som ledet opp til toppen. På venstre side av veien var det et hvitt gjerde som ble borte i en rad med trær på toppen av høyden. Et hvitt hus var så vidt synlig gjennom trærne.
Ett år senere gjenkjente jeg høyden da min svigerfar kjørte oss opp den veien. Det var i detalj det jeg så da president Kimball ga sitt råd i tempelet.
Da vi nådde toppen av høyden, stanset svigerfar ved det hvite huset. Han fortalte oss at han og hans hustru skulle kjøpe eiendommen og at han ønsket at datteren hans og jeg skulle bo i gjestehuset. De skulle bo i hovedbygningen, bare noen få meter unna. I løpet av de 10 årene vi bodde i de vakre familieomgivelsene, sa min hustru og jeg nesten daglig: “Det er best vi nyter dette, for vi kommer ikke til å bli værende her lenge.”
Et kall kom fra Kirkens skolesjef, Neal A. Maxwell. Forvarselet som president Kimball hadde gitt om å “lett kunne gå videre” ble en realitet. Det var et kall som innebar å forlate det som virket som en idyllisk familiesituasjon for å virke i en stilling på et sted som jeg ikke visste noe om. Familien vår var klar til å forlate denne velsignede tid og dette velsignede sted fordi en profet, i et hellig tempel, et åpenbaringens sted, så en fremtidig begivenhet som vi da var forberedt til.
Jeg vet at Herrens templer er hellige steder. Min hensikt i dag med å tale om templer er å styrke deres og mitt ønske om å være verdige og beredt til de økte mulighetene for tempelopplevelser som skal komme til oss.
For meg er den største motivasjonen til å være verdig til tempelopplevelser det Herren har sagt om sine hellige hus:
“Og såfremt mitt folk bygger et hus til meg i Herrens navn og ikke lar noe urent komme inn der og ikke lar det bli besmittet, skal min herlighet hvile over det,
ja, og mitt nærvær skal være der, for jeg vil komme inn der, og alle de rene av hjertet som kommer inn der, skal se Gud.
Men hvis det blir besmittet, vil jeg ikke komme inn der, og min herlighet skal ikke være der, for jeg vil ikke komme inn i vanhellige templer.”1
President Russell M. Nelson gjorde det klart for oss at vi kan “se” Frelseren i tempelet i den forstand at han ikke lenger blir ukjent for oss. President Nelson sa dette: “Vi forstår Ham. Vi fatter Hans gjerning og herlighet. Og vi begynner å føle den uendelige virkningen av Hans uforlignelige liv.”2
Hvis du eller jeg skulle dra utilstrekkelig rene til tempelet, ville vi ikke kunne se, ved Den hellige ånds kraft, den åndelige undervisningen om Frelseren som vi kan motta i tempelet.
Når vi er verdige til å motta slik undervisning, kan håp, glede og optimisme gjennom hele livet vokse gjennom vår opplevelse i tempelet. Dette håpet og denne gleden og optimismen kan bare oppnås gjennom å motta ordinansene som utføres i hellige templer. Det er i tempelet vi kan motta forsikringen om at kjærlige familieforbindelser vil fortsette etter døden og vare i evigheten.
For lenge siden, da jeg virket som biskop, var det en kjekk, ung mann som vegret seg for å ta imot min oppfordring om å bli verdig til å bo hos Gud i familier for evig. Han fortalte meg på en fiendtlig måte hvor moro det var å være sammen med vennene sine. Jeg lot ham snakke. Så fortalte han meg om et øyeblikk på en av festene, omgitt av voldsom støy, da han plutselig innså at han følte seg ensom. Jeg spurte ham hva som hadde hendt. Han sa at han hadde husket at han en gang som liten gutt satt på morens fang med armene hennes rundt seg. I det øyeblikket mens han fortalte den historien, begynte han å gråte. Jeg sa til ham det jeg vet er sant: “Den eneste måten du alltid kan ha den følelsen av familieomfavnelse, er ved selv å bli verdig og hjelpe andre å motta tempelets beseglingsordinanser.”
Vi kjenner ikke detaljene om familieforbindelser i åndeverdenen eller hva som kan skje etter oppstandelsen. Men det vi vet, er at profeten Elijah kom ifølge løftet for å vende fedrenes hjerter til barna og barna til fedrene.3 Og vi vet at vår evige lykke avhenger av at vi gjør vårt beste for å tilby den samme varige lykke til så mange av våre slektninger som vi kan.
Jeg føler samme ønske om å lykkes med å oppfordre familiemedlemmer som lever nå til å ha et ønske om å bli verdige til å motta og ære tempelets beseglingsordinanser. Det er en del av Israels lovede innsamling i de siste dager på begge sider av sløret.
En av våre største anledninger er når våre familiemedlemmer er unge. De er født med Kristi lys som gave. Det setter dem i stand til å oppfatte hva som er godt og hva som er ondt. Av den grunn kan også bare det å se et tempel eller et bilde av et tempel gi et barn næring til et ønske om en dag å være verdig og få det privilegium å kunne gå inn.
Dagen kan så komme da de, som ungdom, får tempelanbefaling for å utføre stedfortredende dåp i tempelet. Med den erfaringen kan følelsen vokse i dem at tempelets ordinanser alltid peker mot Frelseren og hans forsoning. Når de føler at de gir en person i åndeverdenen anledning til å bli renset fra synd, vil deres følelse for å hjelpe Frelseren i hans hellige arbeid med å velsigne et barn av vår himmelske Fader, vokse.
Jeg har sett kraften i den opplevelsen endre livet til et ungt menneske. For mange år siden gikk jeg sammen med en datter til et tempel sent på ettermiddagen. Hun var den siste som skulle virke som stedfortreder i dåpsrommet. Datteren min ble spurt om hun kunne bli igjen lenger for å gjøre ferdig ordinansene for alle menneskene hvis navn var forberedt. Hun svarte ja.
Jeg så på da den lille datteren min gikk ned i dåpsbassenget. Dåpshandlingene begynte. Vann strømmet nedover ansiktet til min lille datter hver gang hun ble løftet opp av vannet. Om og om igjen ble hun spurt: “Klarer du å gjøre flere?” Hver gang svarte hun ja.
Som en far som bryr seg, begynte jeg å håpe at hun skulle bli fritatt fra å gjøre flere. Men fremdeles husker jeg hennes standhaftighet da hun ble spurt om hun kunne gjøre flere, og hun sa med en fast bestemt, liten stemme: “Ja.” Hun ble igjen til den siste personen på listen den dagen hadde mottatt dåpens velsignelse i Jesu Kristi navn.
Da jeg gikk ut av tempelet med datteren min den kvelden, undret jeg meg over det jeg hadde sett. Et barn hadde blitt løftet og forandret foran mine øyne ved å tjene Herren i hans hus. Jeg husker fremdeles følelsen av lys og fred da vi gikk sammen fra tempelet.
Årene har gått. Hun svarer fortsatt ja på spørsmålet fra Herren hvis hun vil gjøre mer for ham når det er veldig vanskelig. Det er det tempeltjeneste kan gjøre for å forandre og løfte oss. Det er derfor mitt håp for deg og for hele din kjære familie at dere vil vokse i ønsket og beslutningen om å være verdige til å gå inn i Herrens hus så ofte omstendighetene tillater det.
Han ønsker å ønske dere velkommen der. Jeg ber om at dere vil forsøke å utvikle et ønske i vår himmelske Faders barns hjerter om å dra dit, der de kan føle seg nær ham, og at dere også vil innby deres forfedre til å oppfylle vilkårene for å være sammen med ham og med dere for evig.
Disse ordene kan bli våre:
Jeg ser vår Herres tempel,
en bolig for vår Gud.
Jeg ønsker reise dit en dag.
Det er Herrens bud.
Dit vi reiser for å tilbe Gud
og føle Ånden virke,
og jeg gjør meg rede ved å tjene
Herren og hans kirke.4
Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at vi er barn av en kjærlig himmelsk Fader. Han valgte sin elskede Sønn, Jesus Kristus, til å bli vår Frelser og Forløser. Den eneste måten man kan vende tilbake for å bo hos dem og med vår familie, er gjennom ordinansene i det hellige tempel. Jeg vitner om at president Russell M. Nelson innehar og utøver alle prestedømmets nøkler som gjør evig liv mulig for alle Guds barn. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn. Amen.