Håp i Kristus
Vi ønsker å hjelpe alle som føler seg alene eller føler at de ikke hører til. La meg spesielt nevne de som nå er enslige.
Brødre og søstre, i påsken fokuserer vi på vår Herre og Frelser Jesu Kristi strålende oppstandelse. Vi minnes hans kjærlige innbydelse: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.”1
Frelserens innbydelse til å komme til ham er en oppfordring til alle om ikke bare å komme til ham, men også å tilhøre hans kirke.
I verset før denne kjærlige innbydelsen forklarer Jesus hvordan dette gjøres ved å søke å følge ham. Han erklærte: “Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.”2
Jesus ønsker at vi skal vite at Gud er en kjærlig himmelsk Fader.
Å vite at vår himmelske Fader elsker oss vil hjelpe oss å vite hvem vi er og vite at vi tilhører hans store evige familie.
The Mayo Clinic sa nylig i en rapport: “Å ha en følelse av tilhørighet er så viktig … Nesten alle aspekter av vårt liv er organisert rundt det å tilhøre noe.” Denne rapporten tilføyer: “Vi kan ikke skille betydningen av en følelse av tilhørighet fra vår fysiske og psykiske helse”3 – og jeg vil tilføye, vår åndelige helse.
Kvelden før sin lidelse i Getsemane og døden på korset, møtte Frelseren sine disipler til det siste måltid. Han sa til dem: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.”4 Før solnedgang dagen etter hadde Jesus Kristus lidd og “[dødd på korset] for våre synder.”5
Jeg lurer på hvor ensomme de trofaste kvinnene og mennene som fulgte ham, må ha følt seg i Jerusalem da solen gikk ned og mørket og frykten omsluttet dem.6
I likhet med disse disiplene i fordums tid for nesten 2 000 år siden, kan mange av dere også føle dere ensomme fra tid til annen. Jeg har opplevd denne ensomheten siden min kjære hustru Barbara døde for over to og et halvt år siden. Jeg vet hva det vil si å være omgitt av familiemedlemmer, venner og omgangsfeller, men likevel føle meg ensom – fordi mitt livs kjærlighet ikke lenger er her ved siden av meg.
Covid-19-pandemien har understreket denne følelsen av isolasjon og ensomhet for mange. Men til tross for utfordringene vi står overfor i livet, kan vi som på den første påskemorgenen, våkne til et nytt liv i Kristus med nye og fantastiske muligheter og nye realiteter når vi vender oss til Herren for håp og tilhørighet.
Jeg føler personlig smerten til dem som mangler en følelse av tilhørighet. Når jeg ser nyheter fra hele verden, ser jeg mange som synes å oppleve denne ensomheten. Jeg tror det er fordi de kanskje ikke vet at vår himmelske Fader elsker dem, og at vi alle tilhører hans evige familie. Det å tro at Gud elsker oss og at vi er hans barn er trøstende og gir visshet.
Fordi vi er Guds åndebarn, har vi alle guddommelig opprinnelse, natur og potensial. Hver enkelt av oss “er en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre.”7 Dette er vår identitet! Dette er hvem vi egentlig er!
Vår åndelige identitet blir styrket når vi forstår våre mange jordiske identiteter, herunder etnisk, kulturell eller nasjonal arv.
Denne følelsen av åndelig og kulturell identitet, kjærlighet og tilhørighet kan føre til håp i og kjærlighet til Jesus Kristus.
Jeg snakker ikke om håp i Kristus som ønsketenkning. I stedet snakker jeg om håp som en forventning som vil bli oppfylt. Et slikt håp er avgjørende for å overvinne motgang, fremme åndelig robusthet og styrke, og å få vite at vår evige Fader elsker oss, og at vi er hans barn som tilhører hans familie.
Når vi har håp i Kristus, får vi vite at ettersom vi trenger å inngå og holde hellige pakter, kan våre inderligste ønsker og drømmer bli oppfylt gjennom ham.
De tolv apostlers quorum har rådført seg med hverandre i en bønnens ånd og med et innstendig ønske om å forstå hvordan de kan hjelpe alle som føler seg alene eller føler at de ikke hører til. Vi ønsker å hjelpe dem som føler det slik. La meg spesielt nevne de som nå er enslige.
Brødre og søstre, mer enn halvparten av voksne i Kirken i dag er enker eller enkemenn, skilt eller har ennå ikke giftet seg. Noen lurer på sine muligheter og plass i Guds plan og i Kirken. Vi skulle forstå at evig liv ikke er et spørsmål om gjeldende sivilstand, men om disippelskap, og det å være “tapre i Jesu vitnesbyrd.”8 Håpet til alle enslige er det samme som til alle medlemmer av Herrens gjenopprettede Kirke – tilgang til Kristi nåde gjennom “å adlyde evangeliets lover og ordinanser.”9
La meg foreslå at det er noen viktige prinsipper vi trenger å forstå.
For det første bekrefter Skriftene og profeter i de siste dager at alle som er trofaste i å holde evangeliets pakter, vil få anledning til opphøyelse. President Russell M. Nelson underviste: “[Herren vil,] i sin egen tid og på sin egen måte, … se til at ingen velsignelse blir berøvet hans trofaste hellige. Herren vil dømme og belønne hver enkelt i henhold til både dyptfølte ønsker og gjerninger.”10
For det annet er ikke alt rundt det nøyaktige tidspunkt og måten opphøyelsens velsignelser blir skjenket på, blitt åpenbart, men de er likevel sikre..11 President Dallin H. Oaks forklarte at noen av omstendighetene “i jordelivet vil bli rettet opp i tusenårsriket, som er tiden for å oppfylle alt som er ufullstendig i den store plan for lykke for alle vår Faders verdige barn.”12
Det betyr ikke at enhver velsignelse blir utsatt til tusenårsriket. Noen er allerede mottatt, og andre vil fortsette å bli mottatt frem til den dag.13
For det tredje innebærer det å vente på Herren fortsatt lydighet og åndelig fremgang mot ham. Å vente på Herren innebærer ikke at man ikke skal gjøre noe. Du skulle aldri føle at du befinner deg i et venterom.
Å vente på Herren innebærer handling. Gjennom årene har jeg lært at vårt håp i Kristus øker når vi tjener andre. Når vi tjener slik Jesus tjente, øker vi naturligvis vårt håp i ham.
Den personlige vekst man kan oppnå nå mens man venter på Herren og hans løfter, er et uvurderlig, hellig element i hans plan for hver enkelt av oss. De bidrag man kan gi nå for å hjelpe til med å bygge opp Kirken på jorden og å samle Israel, er sårt tiltrengt. Sivilstand har ingenting å gjøre med ens evne til å tjene. Herren ærer dem som tjener og venter på ham i tålmodighet og tro.14
For det fjerde tilbyr Gud evig liv til alle sine barn. Alle som tar imot Frelserens generøse gave omvendelse og etterlever hans bud, vil motta evig liv, selv om de ikke oppnår alle dets egenskaper og fullkommenheter i jordelivet. De som omvender seg vil oppleve at Herren står klar til å tilgi slik som han har forsikret: “Ja, og så ofte som mitt folk omvender seg, vil jeg tilgi dem deres overtredelser mot meg.”15
Til syvende og sist er en persons evne, ønsker og muligheter når det gjelder handlefrihet og valg, innbefattet kvalifikasjon for evige velsignelser, saker som kun Herren kan dømme.
For det femte er vår tillit til disse forsikringene forankret i vår tro på Jesus Kristus ved hvis nåde alt som gjelder jordelivet blir rettet opp.16 Alle lovede velsignelser gjøres mulig gjennom ham som, ved sin forsoning, “steg ned under alt”17 og har “overvunnet verden.”18 Han “har tatt plass ved Guds høyre hånd for å kreve av Faderen den rett han har til å vise menneskenes barn barmhjertighet … derfor taler han menneskenes barns sak.”19 Til slutt skal “de hellige … fylles med hans herlighet og motta sin arv”20 som “Kristi medarvinger.”21
Vårt ønske er at disse prinsippene vil hjelpe alle å få et større håp i Kristus og få en følelse av tilhørighet.
Glem aldri at du er et Guds barn, vår evige Faders barn, nå og alltid. Han elsker deg og Kirken ønsker og trenger deg. Ja, vi trenger deg! Vi trenger din stemme, dine talenter, dine ferdigheter, din godhet og rettskaffenhet.
I mange år har vi snakket om “unge enslige voksne”, “enslige voksne” og “voksne”. Disse betegnelser kan være administrativt nyttige til tider, men kan utilsiktet endre hvordan vi oppfatter andre.
Finnes det en måte å unngå denne menneskelige tendensen som kan skille oss fra hverandre?
President Nelson ba om at vi refererer til oss selv som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det synes å være dekkende for oss alle, ikke sant?
Jesu Kristi evangelium har kraften til å forene oss. Når alt kommer til alt er vi mer like enn vi er forskjellige. Som medlemmer av Guds familie er vi virkelig brødre og søstre. Paulus sa: “[Gud] lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike.”22
Til dere stavspresidenter, biskoper og quorums- og søsterledere, jeg ber dere overveie hvert medlem av deres stav, menighet, quorum eller organisasjon som et medlem som kan bidra og virke i kall og delta på mange måter.
Alle medlemmer i våre quorumer, organisasjoner, menigheter og staver har gudgitte gaver og talenter som kan bidra til å bygge opp Hans rike nå.
La oss kalle på våre medlemmer som er enslige til å tjene, løfte og undervise. Se bort fra gamle oppfatninger som noen ganger utilsiktet har bidratt til deres følelser av ensomhet og at de ikke hører til eller ikke kan tjene.
Jeg bærer mitt vitnesbyrd denne påskehelgen om vår Frelser Jesus Kristus og det evige håp han gir meg og alle som tror på hans navn. Og jeg bærer dette vitnesbyrdet i ydmykhet i Jesu Kristi hellige navn. Amen.