Graven har ingen seier
Gjennom Jesu Kristi forløsende forsoning og strålende oppstandelse kan sønderknuste hjerter bli helbredet, kvaler kan bli til fred, og bekymringer kan bli til håp.
På denne strålende påskemorgen, synger våre barn med glede: “På en herlig vårdag dødens bånd ble brutt. Da oppsto Jesus, Frelseren, og kom fra graven ut”.1
Vi er takknemlige for vår kunnskap om Jesu Kristi oppstandelse. På et eller annet tidspunkt i vårt liv vil vi allikevel komme til å føle oss sønderknust etter å ha mistet noen som vi elsker inderlig. Gjennom den nåværende globale pandemien har mange av oss mistet noen av våre kjære – enten familiemedlemmer eller venner.2 Vi ber for dem som sørger over slike tap.
President Russell M. Nelson har sagt:
“Uansett alder sørger vi over de kjære som vi mister. Sorg er ett av de dypeste uttrykk for ren kjærlighet …
Det er vel også slik at vi ikke helt kan sette pris på gleden ved gjenforening senere uten tårefylte adskillelser nå. Den eneste måten å fjerne sorgen over døden på, er å fjerne kjærligheten fra livet”.3
Vi kan forestille oss hva Jesu venner, som hadde fulgt ham og hjulpet ham,4 følte da de var vitne til hans død.5 Vi vet at de “sørget og gråt”.6 På korsfestelsens dag, uten å vite hva som ville skje på søndag, må de ha vært overveldet av bekymring, og lurt på hvordan de kunne fortsette uten sin Herre. Likevel fortsatte de å yte omsorg til ham selv i døden.
Josef fra Arimatea tryglet Pilatus om å gi ham Jesu legeme. Han tok legemet, svøpte det i et rent linklede, la det i sin nye grav og rullet en stor sten for inngangen til graven.7
Nikodemus hadde med seg myrra og aloë. Han hjalp Josef med å svøpe legemet i linklær sammen med de velluktende urtene.8
Maria Magdalena og andre kvinner fulgte Josef og Nikodemus, så hvor de la Jesu legeme og tilberedte velluktende urter og salver for å salve det.9 Ifølge datidens strenge lover ventet de med å berede og salve legemet ytterligere fordi lørdag var sabbaten.10 Tidlig om morgenen på søndag, dro de til graven. Etter å ha innsett at Frelserens legeme ikke var der, gikk de for å fortelle det til disiplene, som var Jesu apostler. Apostlene kom sammen med dem til graven og så at den var tom. Alle unntatt Maria Magdalena dro til slutt, og lurte på hva som hadde skjedd med Frelserens legeme.11
Maria Magdalena holdt seg ved graven, alene. Bare noen dager før hadde hun sett sin venn og Mesters tragiske død. Nå var graven hans tom, og hun visste ikke hvor han var. Det var for mye for henne å ta inn over seg, og hun gråt. I det øyeblikket kom den oppstandne Frelser til henne og spurte hvorfor hun gråt og hvem hun søkte etter. Da hun trodde at hagevokteren snakket til henne, sa hun at dersom han hadde båret bort hennes Herres legeme, da måtte han fortelle henne hvor han hadde lagt ham, så hun kunne få ta ham.12
Jeg forestiller meg at Herren kan ha latt Maria Magdalena sørge og uttrykke sine følelser og sin smerte.13 Han kalte henne så ved navn, og hun vendte seg til ham og gjenkjente ham. Hun så den oppstandne Kristus og var et vitne om hans strålende oppstandelse.14
I likhet med dere kan jeg på en måte kjenne meg igjen i de kvaler Maria Magdalena og hennes venner opplevde da de sørget over sin Herres død. Da jeg var ni år gammel, mistet jeg min eldre bror under et katastrofalt jordskjelv. Fordi det skjedde så uventet, tok det meg en stund å forstå det som virkelig hadde skjedd. Jeg var sønderknust av sorg, og jeg spurte meg selv: “Hva skjedde med min bror? Hvor er han? Hvor dro han? Vil jeg noen gang få se ham igjen?”
Den gangen kjente jeg ennå ikke til Guds frelsesplan, og jeg hadde et ønske om å vite hvor vi kommer fra, hva hensikten med livet er og hva som skjer med oss etter at vi dør. Har vi ikke alle denne lengselen når vi mister en vi er glad i, eller når vi opplever vanskeligheter i vårt liv?
Noen år senere begynte jeg å tenke på min bror på en konkret måte. Jeg forestilte meg at han banket på døren vår. Jeg ville åpne døren, han ville stå der, og han ville si til meg: “Jeg er ikke død. Jeg lever. Jeg kunne ikke komme til deg, men nå vil jeg være hos deg og aldri dra igjen.” Denne forestillingen, nesten en drøm, hjalp meg å takle smerten jeg følte over å miste ham. Tanken på at han ville være sammen med meg kom til mitt sinn om og om igjen. Noen ganger stirret jeg til og med på døren i håp om at han ville banke på, og jeg ville få se ham igjen.
Omtrent 40 år senere, i påsken, grunnet jeg på Jesu Kristi oppstandelse og begynte å tenke på broren min. Da var det noe som gikk opp for meg. Jeg husket at jeg forestilte meg at han kom for å besøke meg.
Den dagen innså jeg at Ånden hadde trøstet meg i en vanskelig tid. Jeg hadde mottatt et vitne om at min brors ånd ikke er død, han lever. Han har fortsatt fremgang i sin evige eksistens. Jeg vet nå at “[min] bror skal stå opp”15 i det storartede øyeblikket da vi alle vil oppstå på grunn av Jesu Kristi oppstandelse. I tillegg har han gjort det mulig for oss alle å bli gjenforenet som familier og ha evig glede i Guds nærhet hvis vi vil velge å inngå og holde hellige pakter med ham.
President Nelson har undervist:
“Døden er en nødvendig bestanddel i vår evige eksistens. Ingen vet når den inntreffer, men den er nødvendig for Guds store plan for lykke. Takket være Herrens forsoning er oppstandelse en realitet, og evig liv er en mulighet, for alle mennesker …
For de sørgende etterlatte … vil dødens brodd i mellomtiden bli lindret ved standhaftig tro på Kristus, et fullkomment klart håp, kjærlighet til Gud og alle mennesker og et sterkt ønske om å tjene dem. Denne tro, dette håp, denne kjærlighet vil kvalifisere oss til å komme inn i Guds hellige nærhet og, sammen med vår evige ledsager og familie, bo hos ham for evig.”16
Jeg vitner om at “hvis Kristus ikke hadde oppstått fra de døde eller hadde brutt dødens bånd, så graven ikke skulle ha noen seier og døden ikke skulle ha noen brodd, kunne det ikke ha vært noen oppstandelse.
Men det er en oppstandelse, derfor har ikke graven noen seier, og dødens brodd er oppslukt i Kristus.
Han er verdens lys og liv, ja, et lys som er uendelig som aldri kan fordunkles, ja, og også et liv som er uendelig, så det aldri mer kan bli noen død.”17
Jesus Kristus selv erklærte: “Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør”.18
Jeg vitner om at gjennom Jesu Kristi forløsende forsoning og strålende oppstandelse kan sønderknuste hjerter bli helbredet, kvaler kan bli til fred, og bekymringer kan bli til håp. Han kan omfavne oss i sine barmhjertige armer og trøste, styrke og helbrede hver enkelt av oss. I Jesu Kristi navn. Amen.