Ydmyk til å godta og følge

Av eldste Joni L. Koch

i De sytti

Ydmykhet er et ufravikelig krav for oss for at vi skal være rede til å vende tilbake til Guds nærhet.

I det femte kapittel av Alma, stilles et selvransakende spørsmål: “Kunne dere – hvis døden tok dere bort nå – si ved dere selv at dere har vært tilstrekkelig ydmyke?”¹ Dette spørsmålet innebærer at ydmykhet er et ufravikelig krav for oss for at vi skal være rede til å vende tilbake til Guds nærhet.

Vi liker alle å tro at vi er tilstrekkelig ydmyke, men enkelte erfaringer i livet får oss til å innse at det naturlige, stolte mennesket ofte er svært levende i oss.

For mange år siden, da våre to døtre fortsatt bodde hjemme, bestemte jeg meg for å vise dem og min hustru forretningsenheten som jeg var ansvarlig for, i selskapet jeg jobbet for.

Min egentlige hensikt var å vise dem et sted der alle, i motsetning til hjemme hos oss, ville gjøre det jeg ba dem om å gjøre uten å tvile på meg. Da vi kom frem til porten, som vanligvis åpnet seg automatisk når bilen min nærmet seg, ble jeg forbauset over at den denne gangen ikke åpnet seg. I stedet kom en sikkerhetsvakt jeg aldri hadde sett før, frem til bilen og spurte etter min ID.

Jeg sa at jeg aldri trengte ID for å kjøre inn på eiendommen med bilen min, og stilte ham så det klassisk stolte spørsmålet: “Vet du hvem du snakker med?”

Til dette svarte han: “Ettersom du ikke har noe ID-kort, kan jeg ikke vite hvem du er, og mens jeg står ved denne porten, vil du ikke få lov til å komme inn i lokalene uten riktig identifikasjon.”

Jeg tenkte på å se i bakspeilet for å sjekke mine døtres reaksjon på alt det, men jeg visste at de nøt hvert sekund av dette øyeblikket! Min hustru ved min side ristet på hodet av misnøye over min oppførsel. Min siste utvei var å be vakten om unnskyldning og si at jeg var svært lei meg for at jeg behandlet ham så dårlig. “Du er tilgitt,” sa han, “men uten ID kommer du ikke inn i dag!”

Jeg kjørte så svært sakte hjemover for å hente ID-kortet mitt, etter å ha lært følgende verdifulle lærdom: At når vi velger å ikke være ydmyke, ender vi opp med å bli ydmyket.

I ordspråkene finner vi: “Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære.”² For å utvikle ydmykhet må vi forstå hva det egentlig betyr i evangeliets sammenheng.

Noen forveksler det å være ydmyk med andre ting, slik som for eksempel å være fattig. Men det er faktisk mange som er fattige og stolte, og også mange som er rike og likevel ydmyke. Andre som er svært sjenerte eller har dårlig selvaktelse, kan utvendig virke ydmyke, mens de innvendig er fulle av stolthet.

Hva er så ydmykhet? Ifølge Forkynn mitt evangelium, er det “villighet til å underkaste seg Herrens vilje … Det er å være lærevillig … [Det er] en viktig katalysator for åndelig vekst.”³

Det er utvilsomt mange muligheter for oss alle til å forbedre denne Kristus-lignende egenskapen. Jeg vil først finne ut hvor ydmyke vi har vært, eller skulle være, når det gjelder å følge vår profets råd. En spørrelek for oss individuelt kan være:

Nevner vi Kirkens fulle navn i all vår omgang med andre? President Nelson har sagt: “Å fjerne Herrens navn fra Herrens Kirke er en stor seier for Satan.”⁴
Lar vi Gud råde i vårt liv ved å følge vår profets svært konkrete oppfordring? “I dag oppfordrer jeg våre medlemmer overalt til å gå foran og gi avkall på holdninger og handlinger som skyldes fordommer.”⁵
Overvinner vi verden og stoler mer på Kristi lære enn menneskers filosofier, slik vår profet forkynte?⁶
Har vi blitt fredsstiftere som sier positive ting til og om mennesker? President Nelson underviste oss følgende på forrige generalkonferanse: “Hvis det er noe ‘som er dydig, skjønt, prisverdig og godt’ som vi kan si om en annen person – enten til ham eller bak ryggen hennes – skulle det være vår kommunikasjonsnorm.”⁷

Dette er enkle men mektige instruksjoner. Husk at alt folket på Moses’ tid måtte gjøre for å bli helbredet, var å se på kobberslangen som han hadde løftet opp.⁸ Men “fordi middelet var så enkelt, eller så lett, var det mange som omkom.”⁹

Under denne konferansen har vi hørt og vil fortsatt høre våre profeter og apostlers ufeilbarlige råd. Det er en fullkommen anledning til å utvikle ydmykhet og la våre sterke meninger bli oppslukt av en enda sterkere overbevisning om at Herren taler gjennom disse utvalgte lederne.

Fremfor alt, når vi utvikler ydmykhet, må vi også forstå og godta at vi ikke er i stand til å overvinne våre utfordringer eller oppnå vårt fulle potensial kun gjennom vår egen innsats. Motiverende talere, forfattere, trenere og influensere over hele verden, spesielt på digitale plattformer, vil si at alt avhenger utelukkende av oss og våre handlinger. Verden tror på kjødets arm.

Men gjennom det gjengitte evangelium har vi lært at vi i stor grad er avhengige av vår himmelske Faders velvilje og vår Frelser Jesu Kristi forsoning, “for vi vet at det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan.”¹⁰ Det er derfor det er så viktig å inngå og holde pakter med Gud, ettersom dette vil gi oss full tilgang til Jesu Kristi helbredende, styrkende og fullkommengjørende kraft gjennom hans forsoning.

Å delta på nadverdsmøtet hver uke og tilbe i tempelet regelmessig for å delta i ordinansene, og motta og fornye pakter, er et tegn på at vi erkjenner vår avhengighet av vår himmelske Fader og vår Frelser Jesus Kristus. Det vil innby deres kraft i vårt liv og bidra til å hjelpe oss gjennom alle våre problemer og til slutt oppfylle vår skapelses mål.

For ikke lenge siden ble nivået på min ydmykhet og min forståelse av min avhengighet til Herren, igjen satt på prøve. Jeg satt i en drosje på vei til flyplassen for å rekke et fly til et sted der det var en svært vanskelig situasjon som måtte løses. Drosjesjåføren, som ikke var medlem av Kirken, så på meg i speilet og sa: “Jeg kan se at du ikke har det så bra i dag!”

“Kan du se det?” spurte jeg.

“Selvfølgelig,” sa han. Så sa han noe sånt som “Du har faktisk en svært negativ aura omkring deg!”

Jeg forklarte ham at jeg hadde en ganske vanskelig situasjon som jeg måtte håndtere, hvoretter han spurte meg: “Har du gjort alt i din makt for å løse dette?”

Jeg svarte at jeg hadde gjort alt jeg kunne.

Så sa han noe jeg aldri har glemt: “Så legg dette i Guds hender og alt vil ordne seg.”

Jeg innrømmer at jeg var fristet til å spørre ham: “Vet du hvem du snakker med?” Men jeg gjorde det ikke! Det jeg gjorde, var å ydmyke meg i bønn for Herren gjennom hele denne én time lange flyturen, og be om guddommelig hjelp. Da jeg gikk av flyet, fikk jeg vite at den vanskelige situasjonen som skulle løses, allerede var løst, og at min tilstedeværelse ikke lenger var nødvendig.

Brødre og søstre, befalingen, oppfordringen og løftet fra Herren er tydelig og betryggende: “Vær du ydmyk, og Herren din Gud skal lede deg ved hånden og gi deg svar på dine bønner.”¹¹

Måtte vi være ydmyke og følge våre profeters råd og godta at bare Gud og Jesus Kristus kan forvandle oss – gjennom ordinanser og pakter som vi mottar i Hans kirke – til den beste versjon av oss selv i dette liv, og en dag gjøre oss fullkomne i Kristus. I Jesu Kristi navn. Amen.