Den fortapte og veien som fører hjem
Selv om valg kan ha ført deg langt bort fra Frelseren og hans kirke, står Mesterlegen ved veien som fører hjem og ønsker deg velkommen.
En mann hadde to sønner.
Den har av noen blitt kalt en av de beste fortellingene som noensinne er fortalt.1 Siden den har blitt oversatt til tusenvis av språk over hele verden, er det fullt mulig at solen de siste to årtusener ikke har gått ned uten at fortellingen er henvist til et eller annet sted i verden.
Den ble fortalt av Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser, som kom til jorden for å “frelse det som var fortapt”.2 Han begynner med disse enkle ordene: “En mann hadde to sønner.”3
Umiddelbart får vi høre om en hjerteskjærende konflikt. En sønn4 forteller sin far at han er ferdig med livet hjemme. Han ønsker sin frihet. Han ønsker å legge bak seg sine foreldres kultur og læresetninger. Han ber om sin del av arven – nå.5
Kan du forestille deg hva faren følte da han hørte dette? Da han innså at det hans sønn ønsket mer enn noe annet, var å forlate familien og kanskje aldri komme tilbake?
Det store eventyret
Sønnen må ha vært spent og begeistret for dette eventyret. Endelig var han på egenhånd. Fri fra prinsippene og reglene i kulturen i hans ungdom, kunne han endelig ta sine egne valg uten å bli påvirket av sine foreldre. Ikke mer skyldfølelse. Han kunne boltre seg ved å bli godtatt av likesinnede i samfunnet og leve på sine egne betingelser.
Da han kom til et land langt borte, fikk han raskt nye venner og begynte å leve det livet han alltid hadde drømt om. Han må ha vært en favoritt blant mange, for han brukte penger fritt. Hans nye venner – begunstiget ved hans ødsel – dømte ham ikke. De feiret, applauderte og støttet valgene hans.6
Hadde det vært sosiale medier på den tiden, ville han helt sikkert ha fylt sider med animerte bilder av leende venner: #Leverlivet! #Aldriværtlykkeligere! #Skullegjortdetteforlengesiden!
Hungersnøden
Men festen varte ikke – det gjør den sjelden. Det skjedde to ting, for det første gikk han tom for penger, og for det annet ble det hungersnød i landet.7
Etter hvert som problemene forverret seg, fikk han panikk. Den en gang ustoppelige, jublende storspilleren hadde nå ikke råd til et eneste måltid, langt mindre et sted å bo. Hvordan skulle han overleve?
Han hadde vært generøs mot vennene sine – ville de hjelpe ham nå? Jeg kan se ham be om litt støtte – bare denne gangen – til han kom seg på bena igjen.
Skriftene forteller oss: “Ingen ga ham noe.”8
Desperat etter å holde seg i live, fant han en lokal bonde som leide ham til å gjete svin.9
Ekstremt sulten nå, forlatt og alene, må den unge mannen ha lurt på hvordan ting kunne ha gått så fryktelig, forferdelig galt.
Det var ikke bare en tom mage som plaget ham. Det var en tom sjel. Han hadde vært så sikker på at det å gi etter for sine verdslige ønsker ville gjøre ham lykkelig, at moralske lover var hindringer for denne lykken. Nå visste han bedre. Og åh, hvilken pris han måtte betale for denne kunnskapen!10
Etter hvert som den fysiske og åndelige sulten vokste, vendte tankene hans tilbake til hans far. Ville han hjelpe ham etter alt som hadde skjedd? Selv de mest beskjedne av hans fars tjenere hadde mat å spise og ly mot stormene.
Men vende tilbake til sin far?
Aldri.
Bekjenne for landsbyen at han hadde sløst bort arven?
Umulig.
Møte naboene som sikkert hadde advart ham og sagt at han førte skam over familien og knuste foreldrenes hjerte? Vende tilbake til sine gamle venner etter å ha skrytt av hvordan han kom seg fri?
Uutholdelig.
Men sulten, ensomheten og angeren ville rett og slett ikke forsvinne – før “[han kom] til seg selv”.11
Han visste hva han trengte å gjøre.
Tilbakekomsten
La oss nå gå tilbake til faren, husets sønderknuste herre. Hvor mange hundre, kanskje tusenvis av timer hadde han brukt til å bekymre seg for sin sønn?
Hvor mange ganger hadde han sett nedover den veien hans sønn hadde gått og gjenopplevd det gjennomtrengende tapet han hadde følt da sønnen hans dro sin vei? Hvor mange bønner hadde han holdt i nattens mørke, og tryglet Gud om at hans sønn måtte være trygg, at han ville oppdage sannheten, at han ville komme tilbake?
Og så en dag ser faren ut på denne ensomme veien – veien som fører hjem – og ser en skikkelse i det fjerne som kommer gående mot ham.
Er det mulig?
Selv om vedkommende er langt borte, vet faren øyeblikkelig at det er hans sønn.
Han løper til ham, kaster armene rundt ham og kysser ham.12
“Far,” roper sønnen, med ord han må ha øvd på tusen ganger: “Jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine.”13
Men faren lot ham knapt fullføre. Med tårer i øynene befaler han sine tjenere: “Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade … Denne sønnen min var tapt og er blitt funnet!”14
Feiringen
På kontoret mitt henger et maleri malt av den tyske kunstneren Richard Burde. Harriet og jeg elsker dette maleriet. Det skildrer en gripende scene fra Frelserens lignelse i et dypere perspektiv.
Mens nesten alle er overlykkelig over sønnens gjenkomst, er det en som ikke er det – hans eldre bror.15
Han bærer endel følelsesmessig bagasje.
Han var der da hans bror krevde sin arv. Han var selv vitne til hans fars store sorg.
Helt siden broren dro, har han forsøkt å lette sin fars byrde. Hver dag har han arbeidet for å restituere sin fars sønderknuste hjerte.
Og nå er det hensynsløse barnet kommet tilbake, og folk gir hans opprørske bror oppmerksomhet hele tiden.
“I så mange år,” sier han til sin far, “og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.”16
Den kjærlige faren svarer: “Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! Dette handler ikke om å sammenligne belønninger eller feiringer. Dette handler om helbredelse. Dette er øyeblikket vi har håpet på i alle disse årene. Broren din var død og er blitt levende, han var tapt, men er nå funnet!”17
En lignelse for vår tid
Mine kjære brødre og søstre, kjære venner, i likhet med alle Frelserens lignelser, handler ikke denne bare om mennesker som levde for lenge siden. Den handler om deg og meg i dag.
Hvem blant oss har ikke veket bort fra hellighetens vei og tåpelig tenkt at vi kunne finne mer lykke på vår egen selvsentrerte vei?
Hvem blant oss har ikke følt seg ydmyket, nedbrutt og desperat etter tilgivelse og barmhjertighet?
Kanskje noen til og med har lurt på: “Er det mulig å gå tilbake? Vil jeg bli stemplet for evig, avvist og unngått av mine tidligere venner? Er det bedre å bare holde seg borte? Hvordan vil Gud reagere hvis jeg prøver å vende tilbake?”
Denne lignelsen gir oss svaret.
Vår himmelske Fader vil løpe oss i møte, mens hans hjerte flommer over av kjærlighet og medfølelse. Han vil omfavne oss, legge en kappe rundt skuldrene våre, sette en ring på fingeren og sko på føttene våre og erklære: “I dag feirer vi! For mitt barn, som en gang var død, er blitt levende!”
Himmelen vil fryde seg ved vår tilbakekomst.
Usigelig og herliggjort glede
Kan jeg ta et øyeblikk nå og tale til dere individuelt?
Uansett hva som måtte ha skjedd i ditt liv, gjentar og forkynner jeg ordene til min kjære venn og medapostel eldste Jeffrey R. Holland: “Det er ikke mulig for [deg] å synke lavere enn det uendelige lys av Kristi [sonoffer] skinner.”18
Selv om valg kan ha ført deg langt bort fra Frelseren og hans kirke, står Mesterlegen ved veien som fører hjem og ønsker deg velkommen. Og vi som medlemmer av Jesu Kristi Kirke prøver å følge hans eksempel og omfavne dere som våre brødre og søstre, som våre venner. Vi fryder oss og feirer sammen med deg.
Din tilbakekomst vil ikke redusere andres velsignelser. For Faderens rikdom er uendelig, og det som gis til én, reduserer ikke andres fødselsrett det aller minste.19
Jeg forestiller meg ikke at det er lett å komme tilbake. Jeg kan vitne om det. Det kan faktisk være det vanskeligste valget du noensinne vil ta.
Men jeg bærer vitnesbyrd om at i samme øyeblikk som du bestemmer deg for å vende tilbake og vandre på vår Frelser og Forløsers vei, vil hans kraft komme inn i ditt liv og forvandle det.20
Engler i himmelen vil fryde seg.
Og det samme vil vi, din familie i Kristus. Vi vet tross alt hvordan det er å være fortapt. Vi stoler alle daglig på den samme Kristi forsoningskraft. Vi kjenner denne veien, og vi vil vandre sammen med deg.
Nei, vår vei vil ikke være fri for sorg, smerte eller tristhet. Men vi er kommet så langt “ved Kristi ord, ved urokkelig tro på ham og ved å stole fullt og fast på hans fortjeneste, han som er mektig til å frelse.” Sammen vil vi “streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker”.21 Sammen vil vi “[fryde oss] med en usigelig og herliggjort glede”,22 for Jesus Kristus er vår styrke!23
Det er min bønn at hver enkelt av oss må høre, i denne dyptgripende lignelsen, Faderens røst kalle oss inn på veien som fører hjem – at vi kan ha mot til å omvende oss, motta tilgivelse og følge veien som fører tilbake til vår medfølende og barmhjertige Gud. Dette bærer jeg vitnesbyrd om, og gir dere min velsignelse i Jesu Kristi navn. Amen.