Her fins kjærlighet
Måtte hver enkelt av oss lære å tale og høre hans kjærlighet her, i vårt hjerte og hjem og i våre evangeliekall, aktiviteter, omsorgstjeneste og tjeneste.
Våre Primær-barn synger: “Her fins kjærlighet.”1
Jeg ga en gang søster Gong en liten medaljong. Jeg hadde fått inngravert prikk-prikk, prikk-prikk, prikk-prikk-strek. De som er kjent med morsekode, vil gjenkjenne bokstavene I, I, U. Men jeg tok med en annen kode. På mandarin-kinesisk betyr “ai” “elske”. Så, tvekodet, budskapet var: “Jeg elsker deg.” Susan, kjære, “Jeg, ai (爱), U.”
Vi uttaler kjærlighet på mange språk. Jeg er blitt fortalt at den menneskelige familie snakker 7168 aktive språk.2 I Kirken snakker vi 575 dokumenterte primære språk, med mange dialekter. Vi kommuniserer også intensjon, meningsinnhold og følelser gjennom kunst, musikk, dans, logiske symboler og personlige uttrykk mellom mennesker.3
La oss i dag snakke om tre språk evangeliet kommuniserer kjærlighet på: språk for varme og ærbødighet, språk for tjeneste og offer og språk for paktstilhørighet.
For det første, evangeliets språk for varme og ærbødighet.
Med varme og ærbødighet spør søster Gong barn og ungdom: “Hvordan vet du at dine foreldre og familie er glad i deg?”
I Guatemala sier barna: “Mine foreldre arbeider hardt for å skaffe mat til familien vår.” I Nord-Amerika sier barna: “Mine foreldre leser historier og legger meg om kvelden.” I Det hellige land sier barna: “Mine foreldre holder meg trygg.” I Ghana i Vest-Afrika sier barna: “Mine foreldre hjelper meg med målene mine i Barn og ungdom.”
Ett barn sa: “Selv om hun er veldig sliten etter å ha jobbet hele dagen, kommer mamma ut for å leke med meg.” Moren hennes gråt da hun hørte at hennes daglige ofre har betydning. En ung kvinne sa: “Selv om mor og jeg noen ganger er uenige, stoler jeg på mor.” Hennes mor gråt også.
Noen ganger trenger vi å vite at kjærligheten som uttales her, blir hørt og verdsatt her.
Med varme og ærbødighet fokuserer nadverdsmøtet og andre møter på Jesus Kristus. Vi snakker ærbødig om Jesu Kristi forsoning, personlig og virkelig, ikke bare om en abstrakt forsoning. Vi kaller Jesu Kristi gjenopprettede kirke ved hans navn, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi bruker ærbødig bønnespråk når vi henvender oss til vår himmelske Fader og varm respekt når vi snakker med hverandre. Når vi anerkjenner Jesus Kristus i hjertet av tempelpaktene, sikter vi mindre til å “dra til tempelet” og mer til å “komme til Jesus Kristus i Herrens hus”. Hver pakt hvisker: “Her fins kjærlighet.”
Nye medlemmer sier at Kirkens ordforråd ofte krever dekoding. Vi humrer over tanken på at det engelske “stake house”[stavsbygning] kan bety en god kjøttmiddag. “Ward building” [menighetsbygning] kan indikere et sykehus. “Opening exercises” [åpningsøvelser] kan innby oss til å gjøre hode, skuldre, kne og tå på kirkens parkeringsplass. Men la oss være forståelsesfulle og vennlige når vi lærer nye kjærlighetsspråk sammen. Da hun var ny i kirken, ble en konvertitt fortalt at skjørtene hennes var for korte. Istedenfor å bli fornærmet, svarte hun ganske enkelt: “Mitt hjerte er omvendt. Vær tålmodig mens skjørtene mine tar meg igjen.”4
Ordene vi bruker kan bringe oss nærmere eller distansere oss fra andre kristne og venner. Noen ganger snakker vi om misjonærarbeid, tempelarbeid, humanitær- og velferdsarbeid på måter som kan få andre til å tenke at vi tror vi gjør dette på egenhånd. La oss alltid tale med varm og ærbødig takknemlighet for Guds gjerning og herlighet og Jesu Kristi fortjeneste, barmhjertighet og nåde og hans sonoffer.5
For det annet, evangeliets språk, tjeneste og offer.
Når vi samles igjen hver uke i kirken for å hedre og glede oss over sabbatsdagen, kan vi uttrykke vår nadverdspakts forpliktelse overfor Jesus Kristus og hverandre gjennom våre kall i Kirken, fellesskap, sosial omgang og tjeneste.
Når jeg spør lokale ledere i Kirken hva som bekymrer dem, sier både brødre og søstre: “Noen av våre medlemmer tar ikke imot kall i Kirken.” Kall til å tjene Herren og hverandre i hans kirke gir anledning til å øke i medfølelse, kapasitet og ydmykhet. Når vi blir beskikket, kan vi motta Herrens inspirasjon til å løfte og styrke andre og oss selv. Naturligvis kan de skiftende omstendighetene og årstidene i vårt liv påvirke vår evne til å tjene, men forhåpentligvis aldri vårt ønske. Sammen med kong Benjamin sier vi: “Hvis jeg hadde, ville jeg gi”6 og tilby alt vi kan.
Ledere på stavs- og menighetsplan, la oss gjøre vår del. Når vi kaller (og avløser) brødre og søstre til å tjene i Herrens kirke, la oss gjøre det med verdighet og inspirasjon. Hjelp hver enkelt å føle seg verdsatt og at de kan lykkes. Rådfør dere med og lytt til søsterledere. Måtte vi huske, slik president J. Reuben Clark underviste, at i Herrens kirke tjener vi der vi blir kalt, “en stilling man hverken søker eller avslår”.7
Da søster Gong og jeg giftet oss, ga eldste David B. Haight følgende råd: “Ha alltid et kall i Kirken. Spesielt når livet er travelt,” sa han, “trenger du å føle Herrens kjærlighet til dem du tjener og til deg når du tjener.” Jeg lover at det uttales kjærlighet her, der og overalt når vi svarer ja til Kirkens ledere for å tjene Herren i hans kirke ved hans Ånd og våre pakter.
Herrens gjenopprettede kirke kan være et veksthus for et Sion-samfunn. Når vi tilber, tjener, nyter og lærer hans kjærlighet sammen, forankrer vi hverandre i hans evangelium. Vi er kanskje uenige i politiske saker eller i samfunnsspørsmål, men finner harmoni når vi synger sammen i menighetskoret. Vi nærer kontakt og kjemper mot isolasjon når vi regelmessig yter omsorgstjeneste med hjertet i hverandres hjem og nabolag.
Under besøk hos medlemmer sammen med stavspresidenter føler jeg deres dype kjærlighet til medlemmer i alle omstendigheter. Mens vi kjørte forbi medlemmenes hjem i staven hans, bemerket en stavspresident at enten vi bor i et hjem med svømmebasseng eller et hjem med jordgulv, er tjeneste i Kirken et privilegium som ofte innbefatter offer. Han la imidlertid klokt merke til at når vi tjener og ofrer i evangeliet sammen, finner vi færre feil og større fred. Når vi lar ham, hjelper Jesus Kristus oss å uttale hans kjærlighet her.
I sommer møtte familien vår fantastiske medlemmer og venner av Kirken i Loughborough og Oxford i England. Disse meningsfylte sammenkomstene minnet meg på hvordan menighetens sosiale og tjeneste-aktiviteter kan bygge nye og varige evangeliebånd. En god stund har jeg følt at på mange steder i Kirken kan noen flere menighetsaktiviteter, naturligvis planlagt og gjennomført med evangelieformål, knytte oss sammen med enda større tilhørighet og enhet.
En inspirert aktivitetsleder og komité i menigheten gir næring til enkeltpersoner og et samfunn av hellige. Deres godt planlagte aktiviteter hjelper alle å føle seg verdsatt, inkludert og invitert til å spille en nødvendig rolle. Slike aktiviteter bygger bro over alder og bakgrunn, skaper varige minner og kan gjennomføres med liten eller ingen kostnad. Hyggelige evangelieaktiviteter inviterer også naboer og venner.
Sosial omgang og tjeneste hører ofte sammen. Unge voksne vet at hvis du virkelig ønsker å bli kjent med noen, står du side om side med andre på en stige og maler i et tjenesteprosjekt.
Ingen enkeltperson og ingen familie er naturligvis fullkommen. Vi trenger alle bedre hjelp til å uttale kjærlighet her. “Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.”8 Tro, tjeneste og offer trekker oss forbi oss selv og nærmere vår Frelser. Jo mer medfølende, trofaste og uselviske vår tjeneste og vårt offer er i ham, desto mer kan vi begynne å fatte Jesu Kristi sonende barmhjertighet og nåde for oss.
Og det bringer oss til evangeliets språk for paktstilhørighet.
Vi lever i en selvsentrert verden. Så mye er: “Jeg velger meg.” Det er som om vi tror at vi vet vårt eget beste og hvordan vi skal oppnå det.
Men til syvende og sist er det ikke sant. Jesus Kristus personifiserer denne mektige, tidløse sannheten:
“For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.
For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?”9
Jesus Kristus tilbyr en bedre måte – relasjoner som er grunnlagt på guddommelig pakt, sterkere enn dødens bånd. Paktstilhørighet med Gud og hverandre kan helbrede og helliggjøre våre mest verdsatte relasjoner. I virkeligheten kjenner Herren oss bedre og elsker oss høyere enn vi kjenner eller elsker oss selv. I virkeligheten, når vi inngår pakt med alt vi er, kan vi bli til noe mer enn det vi er. Guds kraft og visdom kan velsigne oss med enhver god gave, i hans tid og på hans måte.
Generativ kunstig intelligens (AI) har gjort store fremskritt innen språkoversettelse. Det er lenge siden en datamaskin oversatte det engelske uttrykket “The spirit is willing, but the flesh is weak“ [Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig] som “The wine is good, but the meat is spoiled” [Vinen er god, men kjøttet er ødelagt]. Interessant nok lærer det å gjenta omfattende eksempler på et språk, en datamaskin mer effektivt å lære et språk enn å lære en datamaskin grammatikkreglene.
På samme måte kan våre egne direkte, gjentatte opplevelser være vår beste åndelige måte å lære evangeliets språk for varme og ærbødighet, tjeneste og offer og paktstilhørighet på.
Så, hvor og hvordan taler Jesus Kristus til deg i kjærlighet?
Hvor og hvordan hører du hans kjærlighet uttalt her?
Måtte hver enkelt av oss lære å tale og høre hans kjærlighet her, i vårt hjerte og hjem og i våre evangeliekall, aktiviteter, omsorgstjeneste og tjeneste.
I Guds plan vil vi alle en dag gå over fra dette liv til det neste liv. Når vi møter Herren, kan jeg forestille meg at han sier med instruksjoner og løfter: “Her fins kjærlighet.” I Jesu Kristi hellige navn. Amen.