Et banner for nasjonene, et lys for verden
Hvis vi skal [være] et banner for nasjonene og et lys for verden, må vi ikle oss mer av Kristi livs glans.
Mine kjære brødre og søstre. Dere skal vite at jeg er takk-nemlig for deres oppholdende tro og bønner. Herren har pålagt Kirkens lederskap et stort og alvorlig ansvar, og dere har støttet oss i dette ansvaret. Vi vet at dere ber for oss, og dere skal vite at vi ber for dere.
Det går ikke en dag uten at jeg takker Herren for trofaste siste-dagers-hellige. Det går ikke en dag uten at jeg ber ham om å velsigne dere hvor enn dere er og hva enn deres behov er.
Jeg vil gjerne minne om at vi alle er i samme båt. Det er ikke noe skille mellom generalautoriteter på den ene siden og Kirkens medlemmer på den andre. Vi er alle ett i en stor sak. Vi er alle medlemmer av Jesu Kristi Kirke.
Dere har en like stor forpliktelse innenfor deres ansvarsområde som jeg har innenfor mitt ansvarsområde. Hver av dere skulle være fast bestemt på å bygge opp Guds rike på jorden og fremme rettferdighetens verk.
Jeg tror jeg trygt kan si at vi ikke har noen selviske ønsker i forhold til dette arbeidet, annet enn at det skal lykkes.
Vi i Det første presidentskap må stadig håndtere en rekke forskjellige problemer. De blir lagt foran oss hver eneste dag.
På slutten av en særdeles tung dag kikket jeg opp på et portrett av Brigham Young som henger på veggen min. Jeg spurte: «Bror Brigham, hva skal vi gjøre?» Jeg syntes jeg så ham smile litt, og så var det som om han sa: «På min tid hadde jeg mange nok problemer selv. Ikke spør meg hva du skal gjøre. Dette er din vakt. Spør Herren, hvis verk dette egentlig er.» Jeg kan love dere at det er det vi gjør og alltid må gjøre.
Mens jeg grunnet over disse sakene denne tunge dagen nylig, åpnet jeg Bibelen til første kapittel av Josva og leste disse ordene:
«Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg» (Josva 1:9).
Jeg sa til meg selv: «Det finnes aldri grunn til å fortvile. Dette er Guds verk. Til tross for alle motstanderes innsats vil det gå fremover slik himmelens Gud har planlagt det.»
Jeg bladde videre i Det gamle testamente og kom til annet kapittel av Jesaja og leste disse ordene:
«Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle [nasjoner] skal strømme til det.
Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem» (Jesaja 2:2-3).
Helt siden Salt Lake tempel ble innviet, har vi tolket dette skriftstedet i Jesaja, som blir gjentatt i Mika (se Mika 4:1-2), dithen at det gjelder dette hellige Herrens hus. Et stadig økende antall over hele verden har siden dets innvielse sagt om dette stedet: «Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier!»
Jeg tror og vitner om at det er Kirkens misjon å stå som et banner for nasjonene og et lys for verden. Vi har fått en stor og altomfattende befaling som vi ikke kan vike bort fra eller sette til side. Vi tar imot denne befalingen og er fast bestemt på å utføre den, og med Guds hjelp skal vi gjøre det.
Det finnes krefter rundt oss på alle kanter som prøver å avlede oss fra denne innsatsen. Verden kommer stadig tettere inn på oss. Fra alle kanter føler vi press for å myke opp vårt standpunkt og gi etter, litt her og litt der.
Vi må aldri miste målet av syne. Vi må alltid ha foran oss det målet Herren har gitt oss.
For å sitere Paulus:
«For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft!
Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep.
For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:10-12).
Vi må stå fast. Vi må holde verden på avstand. Hvis vi gjør dette, vil Den allmektige være vår styrke og vår beskytter, vår veileder og åpenbarer. Vi vil alle ha den betryggende følelsen av at vi gjør det han ønsker at vi skal gjøre. Andre vil kanskje ikke være enige med oss, men jeg er sikker på at de vil respektere oss. Vi kommer ikke til å stå alene. Det finnes mange utenfor vår tro som føler det samme som oss. De vil støtte oss. De vil oppholde oss i vår innsats.
Vi kan ikke være arrogante. Vi kan ikke være selvrettferdige. Selve omstendighetene Herren har satt oss i, fordrer at vi er ydmyke som mottakere av hans veiledning.
Selv om vi ikke er enige med andre i visse saker, må vi aldri være ubehagelige. Vi må være vennlige, milde, hyggelige og forståelsesfulle.
Nå vil jeg understreke et emne som allerede er behandlet på konferansen. Til våre unge, denne generasjonens strålende ungdom, sier jeg: Vær trofaste. Hold fast ved troen. Stå fast på det dere vet er rett.
Dere møter enorme fristelser. Dere møter dem i populær underholdning, på Internett, i filmer, på TV, i smusslitteratur og på andre måter – underfundige, pirrende og vanskelige å motstå. Gruppepresset kan være nesten uimotståelig. Men, mine kjære unge venner, dere må ikke gi etter. Dere må være sterke. Dere må ha et mer langsiktig perspektiv istedenfor å falle for øyeblikkets forføreriske fristelser.
Tarvelig utseende artister tiltrekker seg horder av vår ungdom. De blir rike på dyre inngangsbilletter. Mange av deres sanger er uanstendige av natur.
Pornografi finnes overalt med sin forføreriske invitt. Dere må vende dere bort fra det. Det kan slavebinde dere. Det kan ødelegge dere. Dere må forstå hva det egentlig er – prangende og tarvelig materiale som produseres og distribueres av personer som blir rike på bekostning av dem som ser det.
Seksualaktens hellighet blir fullstendig tilsøplet av slibrige fremstillinger i mediene. Det som er ment å være noe vakkert, blir fordervet av den populære fremstillingen. Det gledet meg at vår kirkeeide TV-kanal her i Salt Lake City nektet å sende et slibrig program fra moderselskapet. Det var også interessesant å merke seg at den eneste andre kanalen tilknyttet dette selskapet som kansellerte sendingen, var en i South Bend, Indiana, hvor University of Notre Dame ligger. Det er en lettelse å vite at det finnes andre som føler like sterkt som oss og er villige til å gjøre noe med det.
Livet er bedre enn det som så ofte fremstilles. Naturen er bedre enn som så. Kjærligheten er bedre enn som så. Denne formen for underholdning er bare en dårlig karikatur av det gode og det vakre.
Dere unge menn og kvinner som hører meg i dag, dere universitetsstudenter ved mange universiteter, er klar over at et av de store problemene ved disse universitetene er fyll. Det reduserer evner. Det ødelegger liv. Det sløser bort penger, tid og konstruktiv innsats. Hvilket sørgelig syn det er å se oppvakte unge mennesker skade seg selv og spolere sine muligheter med overdreven alkoholbruk.
Det var en stor hyllest til studentene ved Brigham Young University da The Princeton Review kåret dem til «den mest edruelige» gruppen studenter i Amerika. De fleste av dere kan naturligvis ikke gå på BYU, men uansett hvor dere bor, kan dere etterleve de samme normene som kreves der.
Jeg leste nylig i tidsskriftet New Era en artikkel om unge siste-dagers-hellige i Memphis, Tennessee. I noen tilfeller er de de eneste siste-dagers-hellige på universitetet. En av dem sa: «Jeg er kanskje det eneste medlemmet på skolen min, men … selv om jeg er fysisk alene, er jeg aldri åndelig alene.» (Arianne B. Cope, «Smiling in Memphis», New Era, okt. 2003, s. 23-24.)
En annen sa: «Jeg vet at mange tenåringer lurer på om de egentlig vet at evangeliet er sant. Men … her må du være bevisst på hva du vet, for andre spør deg om det hver eneste dag. Hver gang du svarer på et spørsmål, bærer du vitnesbyrd.» (New Era, okt. 2003, s. 25.)
Disse unge menneskene, spredt ut over denne store byen, har lært å holde sammen og støtte hverandre.
Gud velsigne dere, mine kjære unge venner. Dere er den beste generasjonen vi har hatt. Dere har større kunnskap om evangeliet. Dere utfører deres plikter mer trofast. Dere er sterkere i møte med de fristelsene dere står overfor hver dag. Etterlev deres normer. Be om Herrens veiledning og beskyttelse. Han vil aldri la dere i stikken. Han vil trøste dere. Han vil oppholde dere. Han vil velsigne og foredle dere og gjøre deres belønning utsøkt og vakker. Dere vil oppdage at deres eksempel vil tiltrekke andre som vil hente mot i deres styrke.
Det som gjelder ungdommen, gjelder også dere voksne. Hvis vi skal kunne holde opp denne kirken som et banner for nasjonene og et lys for verden, må vi ikle oss mer av Kristi livs glans i våre egne liv og i våre egne omstendigheter. Når vi står for det rette, må vi ikke frykte konsekvensene. Vi må aldri være redde. Paulus sa til Timoteus:
«For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.
Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd» (2. Timoteus 1:7-8).
Jeg tør si at denne kirken er noe langt mer enn en sosial organisasjon hvor vi kommer sammen for å nyte hverandres selskap. Den er mer enn Søndagsskolen og møtene i Hjelpeforeningen og prestedømmet. Den er mer enn nadverdsmøtet, og til og med mer enn tempeltjeneste. Den er Guds rike på jorden. Det er påkrevet at vi oppfører oss på en måte som passer seg i dette riket.
Dere som bærer prestedømmet, har et enormt ansvar. Dere må unngå verdens uanstendige fristelser. Dere må heve dere over dem. Dere må holde dere verdige til Guds prestedømme. Dere må sky ondskap i alle former, ikle dere godhet og sømmelighet og la lyset, det guddommelige lys, skinne gjennom i deres handlinger.
Et hjem kan umulig være et tilfluktssted og et fredens sted om mannen som bor der, ikke er en forståelsesfull og hjelpsom ektemann og far. Styrken vi henter i våre hjem, vil gjøre oss bedre i stand til å møte verden, mer akseptert i det samfunn vi lever i, og mer verdifulle for våre arbeidsgivere – bedre menn.
Jeg kjenner mange slike menn. Det er tydelig at de elsker sine hustruer og sine barn. De er stolte av dem. Og det fantastiske er at de er enormt fremgangsrike i sine yrkeskarrierer. De blir hedret og respektert.
Og så til dere kvinner. Jeg talte i detalj til kvinnene i Hjelpeforeningen for en uke siden. Den talen uttrykte mine dyptfølte synspunkter angående dere. Dere kan også ikle dere Kristi glans. Dere kan også være sterke og oppmuntrende og vakre og hjelpsomme.
Jeg vil minne oss alle om at vi er siste-dagers-hellige. Vi har inngått pakter med vår himmelske Fader som er hellige og bindende. Hvis vi holder disse paktene, vil vi bli bedre fedre og mødre, bedre sønner og døtre.
Jeg tror andre vil samle seg rundt oss når vi gjør det. Vi kan stå for sannhet og godhet, og vi vil ikke stå alene. For ikke å snakke om at vi vil ha himmelens usynlige krefter på vår side.
Jeg tar dere igjen med tilbake til Det gamle testamente.
«Da tjeneren til Guds mann stod opp tidlig om morgenen og gikk ut, fikk han se at en hær med hester og vogner omringet byen. Og tjeneren sa til ham: Å, min herre, hva skal vi gjøre?
Han svarte: Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem.
Og Elisa bad og sa: Herre! Åpne øynene hans så han kan se! Og Herren åpnet guttens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa» (2. Kongebok 6:15-17).
Herren har sagt til oss:
«Derfor, frykt ikke, lille hjord, gjør godt, la jord og helvete forene seg mot dere, for hvis dere er bygget på min klippe, kan de ikke få overhånd…
«Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke» (L&P 6:34, 36). I Jesu Kristi navn, amen.