De så løftene langt borte
Tro, den åndelige evnen til å tro på løfter som er «langt borte»…, er et sikkert kjennetegn på dem som virkelig tror.
Jeg kommer aldri til å glemme en varm, fuktig dag i den tette regnskogen i det sydøstlige Nigeria. Min mann og jeg hadde reist til et av de fjerneste steder i misjonen for at han kunne ha intervjuer for tempelanbefaling med medlemmer i Ikot Eyo distrikt. Noen i dette voksende distriktet hadde vært medlemmer av Kirken i mindre enn to år. Alle medlemmene bodde 4800 kilometer fra nærmeste tempel i Johannesburg i Syd-Afrika. Ingen hadde mottatt sin tempelbegavelse.
Disse medlemmene visste hvilken dag i hver måned vi ville komme til deres distrikt, men selv ikke vi visste nøyaktig på hvilket klokkeslett vi ville ankomme. Heller ikke kunne vi ringe, for telefoner var en sjeldenhet i denne delen av Vest-Afrika. Så disse hengivne afrikanske hellige samlet seg tidlig om morgenen for å vente hele dagen, om nødvendig, på intervjuet for tempelanbefaling. Da vi kom, la jeg merke til at det blant dem som ventet i den kvelende varmen, var to Hjelpeforenings-søstre i stormønstrede omslagskjørt, hvite bluser og de tradisjonelle afrikanske hodetørklærne.
Mange timer senere, etter at alle intervjuene var avsluttet og min mann og jeg kjørte tilbake på grusveien gjennom jungelen, ble vi forbløffet da vi så at disse to søstrene fremdeles var på veien. Vi forsto at de hadde gått fra landsbyen sin – en strekning på omkring 30 kilometer tur-retur – for å få en tempelanbefaling de visste de aldri ville få anledning til å bruke.
Disse nigerianske hellige trodde på president Howard W. Hunters ord: «Det ville glede Herren om alle voksne medlemmer var verdige til – og innehadde – en gyldig tempelanbefaling, selv om avstanden til nærmeste tempel ikke tillater umiddelbar eller hyppig bruk av den.»1 I hånden sin, varsomt pakket inn i et rent lommetørkle, bar de begge på sin dyrebare tempelanbefaling. Jeg har minnet om deres eksempel på tro omhyggelig bevart i mitt hjerte.
Disse to paktens søstre i Hjelpeforeningen er sanne eksempler på Almas ord «angående tro – tro er ikke å ha en fullkommen kunnskap om noe. Hvis dere derfor har tro, håper dere på noe som ikke er sett, som er sant».2
Tro er det mest personlige uttrykk for kjærlighet til – og hengivenhet overfor – vår himmelske Fader og hans enbårne Sønn, Jesus Kristus. Fast forankret til dette første og ytterst viktige prinsipp i evangeliet stoler vi på vår Frelser og vet at «Jesus… er troens opphavsmann og fullender».3
Min oldefars søster, Laura Clark Phelps, var det første medlem av familien Clark som sluttet seg til Kirken. Hun var en kvinne som på en enestående måte viste en tro på Herren som holder stand og aldri vakler.4
Lauras arv er en stor leksjon i læren om tro som «visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser».5 Hun mottok sin patriarkalske velsignelse fra Joseph Smith sr. I den ble hun rådet til å være trofast og ble lovet en arv i Sion. Videre ble hun bedt om å «vende seg til Gud i tro, og hvis du så gjør, skal du motta alt du i ditt hjerte ønsker».6
Laura og hennes mann kjente profeten Joseph Smith. Ved en anledning kom profeten og hans bror Hyrum løpende hjem til gården deres utenfor Far West i Missouri, hvor Laura skjulte dem bak et forheng. Rolig sto hun foran mobbens ledere som like etterpå kom farende på jakt etter profeten.
Laura opplevde gledene og vanskelighetene som de første medlemmene i denne evangelieutdeling hadde. Hennes tro vokste når hun ble jaget fra sine hjem og adskilt fra sin mann ved forskjellige anledninger. Som en dyktig jordmor arbeidet hun og var på farten dag og natt i allslags vær for å bidra til familiens underhold. Denne overanstrengelsen krevde sitt. Hun døde i en alder av bare 34 år og etterlot seg mann og fem barn. Hun levde ikke lenge nok til å se at hennes barn, barnebarn og oldebarn fulgte henne i tro. Hun fikk ikke den velsignelse å motta sin tempelbegavelse i dette jordeliv, en velsignelse jeg tror hun ville ha verdsatt høyt.
Lauras trofasthet bærer vitnesbyrd om følgende vers fra Hebreerbrevet: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.»7 Troen var levende i Laura, og Laura levde ifølge sin tro.
Jeg elsker min grandtante Laura og har minnet om hennes eksempel i mitt hjerte. I likhet med disse Hjelpeforenings-søstrene i Nigeria minner hun meg om at «alt er mulig for den som tror».8
Tro, den åndelige evnen til å tro på løfter som er «langt borte» og som kanskje ikke blir innfridd i dette liv, er et sikkert kjennetegn på dem som virkelig tror. Eldste Bruce R. McConkie gir uttrykk for denne sannhet med følgende ord: «Tro i dens fulle og rene form krever en urokkelig visshet og… absolutt tillit til at [Gud] vil høre våre bønner og besvare dem»9 i sin egen beleilige tid. Ved å tro dette kan også vi «stå faste i troen»10 i dag og i morgen.
Det spiller ingen rolle hvor vi bor eller hvordan vår personlige situasjon er. Hver dag kan vår rettferdige livsførsel vise en tro på Jesus Kristus som går utover jordelivets sorger, skuffelser og uoppfylte løfter. Det er stort å eie en tro som gjør oss i stand til å se fremover til den dag «når alt som var lovet Guds barn, skal dem gives».11
Der de vandret med «tro i hvert steg» på grusveien gjennom jungelen i Vest-Afrika, kunne disse tapre nigerianske søstrene ikke ha forestilt seg at veggene til et hellig Guds tempel en dag ville bli reist i deres eget land. De kunne ikke ha forestilt seg at de inspirerte ordene til en annen Guds profet, president Gordon B. Hinckley, skulle bringe de lovede velsignelser de håpet på og hadde sett «langt borte». De visste bare at Herren hadde gjengitt sitt evangelium i denne tid, at et vitnesbyrd om dette evangelium brant i deres hjerte, at tro opplyste deres vei i livet. Så gjorde de det en profet ba dem om for å være verdige og for å inneha en tempelanbefaling.
Min mann og jeg mintes med glede disse søstrene og mange andre vestafrikanske hellige den minneverdige dagen i april 2000 da president Gordon B. Hinckley sa: «Vi kunngjør under denne konferansen at vi håper å bygge et Herrens hus i Aba i Nigeria.»12 Brødre og søstre, jeg bærer vitnesbyrd om at noen ganger «bekrefter… mirakler… troen».13 Templene i Afrika er en praktfull tilkjennegivelse av mirakler som er frembragt ved så mange helliges tro i de små landsbyene og store byene som er spredt utover dette veldige kontinentet.
Jeg er dypt takknemlig for at jeg har sett den tro som bragte to pionerer i Afrika mange kilometer til et intervju for tempelanbefaling. Jeg fryder meg over at templet som oppføres i Nigeria, vil gi disse kvinnene, deres familier og tusener av andre anledning til å bruke sine anbefalinger både som et symbol og som et håndgripelig bevis på deres tro.
Noen ganger ligger de velsignelser som vi ennå ikke har mottatt, utenfor synsvidden for våre jordiske øyne. Jeg bærer vitnesbyrd om at det alltid er tro som gjør det mulig å se «langt borte» med åndelig visjon alt som Gud har i vente for sine barn.
Like sikkert som søstrene visste – de som gikk på grusveien gjennom jungelen – vet jeg at Gud lever. Han elsker enhver av oss på ethvert kontinent og ønsker å velsigne oss, en for en. Jeg vet at vår tro på Jesus Kristus kan holde oss oppe hver dag når vi «gjør alt som står i vår makt» og har «full tillit»14 til at de løftene vi kan «se langt borte», en dag vil bringe oss alle de velsignelser vi håper på. I Jesu Kristi navn, amen.