Han kjenner oss, han elsker oss
Herren… vet hvem vi er og hvor vi er, og han vet hvem som trenger vår hjelp.
Joseph Smith måtte i en alder av 14 år ha vært det minst iøynefallende menneske på jorden på den tiden, og likevel kjente Gud i himmelen ham og kalte ham ved navn i Den hellige lund. Jeg tror Herren kjenner mitt navn og ditt også.
I Primær lærer vi barna at hvert av dem er et Guds barn og at deres himmelske Fader kjenner dem og elsker dem. Primærs ledere og prestedøms-lederne er eksempler på hva Frelseren ville gjort når de kaller et barn ved hans eller hennes navn. Jesus sa: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.»1 I Skriften leser vi: «Han kaller sine får ved navn og fører dem ut.»2
Herren vet ikke bare hvem vi er, han vet hvor vi er, og han leder oss til å gjøre godt. En dag følte en mor jeg kjenner, at hun skulle ringe til sin datter. (Det er noe som skjer mødre hele tiden.) Det var midt på dagen og moren var på arbeid, så det var helt uvanlig å ringe på den tiden. Til hennes overraskelse var det svigersønnen som tok telefonen – han er vanligvis heller ikke hjemme på hverdager. Da han rakte sin kone telefonen, sa han: «Det er din mor med sin vanlige inspirasjon.»
De hadde nettopp vært hos legen. Hun kom i telefonen nesten på gråten, og sa: «Ultralyden viser at navlestrengen ligger to ganger rundt barnets hals. Legen sier at vi ikke har annet valg enn å foreta keisersnitt straks.» Så kom den virkelige grunnen til at hun var ulykkelig: «Og han sa at jeg ikke kan løfte noe tyngre enn den nye babyen på fire uker!» Hun trengte å bli beroliget før operasjonen om at Herren visste hva hun trengte og at han elsket henne – og at hun ville få hjelp til å passe de tre små hjemme som ikke var stort mer enn babyer de heller. Når mødre – og fedre – ber om at Herren må velsigne og styrke familien deres, viser han dem ofte en utvei.
Søster Gayle Clegg i Primærs generalpresidentskap og hennes mann bodde i mange år i Brasil. Hun hadde nylig et oppdrag for Primær i Japan. Da hun kom inn i møtehuset på søndagen, la hun merke til en brasiliansk familie blant de japanske hellige. «De så brasilianske ut,» sa hun. Hun hadde bare et øyeblikk til å hilse på dem og oppdaget at mor og barn var svært begeistret, men at faren var heller stille. «Jeg får anledning til å snakke med dem etter møtet,» tenkte hun og ble raskt ført opp på forhøyningen. Hun holdt sin tale på engelsk, som ble tolket til japansk, og så følte hun seg tilskyndet til å bære sitt vitnesbyrd på portugisisk også. Hun nølte litt fordi det ikke var noen tolk for portugisisk, og 98 prosent av tilhørerne ville ikke forstå hva hun sa.
Etter møtet kom den brasilianske faren bort til henne og sa: «Søster, skikkene er så annerledes her, og jeg har følt meg så alene. Det er vanskelig å komme til Kirken og ikke forstå noe. Noen ganger undres jeg om det ikke ville vært bedre bare å lese i Skriften hjemme. Jeg sa til min hustru: ”Jeg skal gi det én sjanse til,” og jeg kom hit i dag for det jeg tenkte skulle bli siste gang. Da du bar ditt vitnesbyrd på portugisisk, rørte Ånden ved mitt hjerte, og jeg visste at det er her jeg hører til. Gud vet at jeg er her, og han vil hjelpe meg.» Og han hjalp de andre med å rydde bort stolene.
Var det en tilfeldighet at det eneste portugisisktalende medlemmet i Primærs presidentskap ble sendt til Japan istedenfor til Portugal? Eller var det fordi Herren visste at noen der trengte noe bare hun kunne gi – og at hun hadde mot til å følge en tilskyndelse fra Ånden? En av de store velsignelser ved å ha et kall i Kirken er at Herren gjennom sin Ånd vil inspirere oss til å hjelpe dem vi er kalt til å tjene.
Enhver som betaler full tiende, kan vitne om at Herrens velsignelser kommer til oss personlig og dekker våre individuelle behov. Herren har lovet at hvis vi betaler vår tiende, vil han åpne himmelens sluser og utøse en velsignelse over oss så stor at vi knapt vil ha rom for å ta imot den.3
For mange år siden arbeidet John Ort på et støperi i Australia, og ved en fryktelig ulykke sprutet varmt bly utover ansiktet og kroppen hans. Han ble salvet, og han fikk noe syn tilbake på det høyre øyet, men han ble fullstendig blind på det venstre. Fordi han ikke kunne se, mistet han jobben sin. Han forsøkte å få arbeid hos sin hustrus familie, men bedriften deres led fallitt i nedgangstiden. Han ble nødt til å gå fra dør til dør og søke forefallende arbeid for å tjene til mat og husleie.
Et år betalte han ikke tiende, og han gikk for å snakke med grenspresidenten. Grenspresidenten forsto situasjonen, men ba John om å be og faste om saken så han kunne finne en utvei til å betale sin tiende. John og hans hustru, Alice, fastet og ba og fant ut at det eneste de eide av verdi, var forlovelsesringen hennes – en vakker ring som var kjøpt i lykkeligere tider. Etter mye kval besluttet de å gå til en pantelåner med ringen. Der fikk de vite at den var verd nok til å få betalt tienden og enda noen utestående regninger. På søndag gikk han til grenspresidenten og betalte tienden. Idet han kom ut fra kontoret, møtte han tilfeldigvis misjonspresidenten, som la merke til de ødelagte øynene hans.
Bror Orths sønn, som nå er biskop i Adelaide, skrev senere: «Vi tror [misjonspresidenten] var øyenlege, for han ble vanligvis omtalt som president dr. Rees. Han snakket med far og fikk anledning til å undersøke ham og tilby hjelp for synet. Far fulgte hans råd,… og etter en tid fikk han synet tilbake – 15 prosent på det venstre øyet og 95 prosent på det høyre – og med briller kunne han se igjen.»4 Etter å ha fått synet tilbake var John aldri arbeidsløs, han løste ut ringen som nå er et arvestykke i familien, og betalte full tiende resten av sitt liv. Herren kjente John Ort, og han visste hvem som kunne hjelpe ham.
«President dr. Rees» var min mors far, og han visste trolig aldri hvilket mirakel som fant sted den dagen. Generasjoner ble velsignet fordi en familie bestemte seg for å betale tiende på tross av den vanskelige situasjonen – og deretter møtte en mann som «tilfeldigvis» var der og «tilfeldigvis» var øyenlege som kunne forandre deres liv. Selv om noen kan fristes til å tro at dette bare var tilfeldigheter, har jeg tro på at ikke engang en spurv faller til jorden uten at Han vet det.5
Vår familie kjente ikke til denne historien før for to år siden, men så mye vet vi om morfar – han elsket Herren og forsøkte å tjene ham hele sitt liv. Og vi vet om Herren at han vet hvem vi er og hvor vi er, og han vet hvem som trenger vår hjelp.
Jeg har sett dere som kjenner Herren og oppriktig elsker ham, fortelle en ungdom som strevde med å finne veien: «Gud elsker deg. Han ønsker at du skal lykkes. Hans største ønske er å velsigne deg.» Jeg har hørt dere trøste en sørgende venn: «Jeg vet at det er et liv etter dette. Jeg vet at barnet ditt fortsatt lever og at det fins en mulighet for at du kan få se ham igjen og være sammen med ham.» Jeg har iakttatt at mange av dere har sagt til en motløs ung mor: «La meg hjelpe deg – det arbeidet du gjør, er det viktigste i hele verden.» Jeg har sett at de dere hjelper, ikke bare verdsetter deres kjærlighet, men også føler Herrens kjærlighet og kraft når Hans ånd vitner om at det dere har sagt, er sant.
Hvem skal skille oss fra Kristi kjærlighet? Jeg er overbevist om, i likhet med Paulus, at hverken prøvelser, liv eller død eller noen annen omstendighet skal ha makt til å skille oss fra hans kjærlighet.6
Frelseren ga sitt liv for hver og en av oss. Han kjenner våre gleder og sorger. Han kjenner mitt navn og ditt navn. Når vi inngår pakt med ham i dåpen, lover vi å holde hans bud, alltid huske ham og å påta oss hans navn. Til sist er det ved Hans navn vi ønsker å kalles, for «det skal ikke gis noe annet navn, heller ingen annen vei eller noe annet middel hvorved frelse kan komme til menneskenes barn, enn i og gjennom Den Allmektige Herre Kristi navn».7 Jeg vitner om at han lever og elsker oss og kaller oss ved navn til å komme til ham. I Jesu Kristi navn, amen.