En pakt med ham
Vårt søsterfellesskap omfatter alle aldre og enhver bakgrunn. Vi er knyttet til hverandre ved paktene vi har inngått.
Mine kjære søstre, året har gått fort, og det er skjønt igjen å møtes som kvinner i Hjelpeforeningen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Uansett omstendigheter er vi velsignet som kvinner. Vi har inngått pakter med vår himmelske Fader om å utføre hans verk – og vi utfører dette verk! I likhet med Maria og Marta har vi satt oss ved Mesterens føtter og har valgt «den gode del».1 Vi har valgt Kristus, og vi har valgt Hjelpeforeningen.
Likevel undres jeg om vi kvinner fullt ut forstår hva Hjelpeforeningen er. Da Joseph Smith leste de første vedtektene som Eliza R. Snow hadde skrevet, sa han at det var det beste dokumentet han noen gang hadde sett, men han så for seg «noe bedre». Han ville «organisere kvinnene under prestedømmet etter mønster av prestedømmet».2 Da profeten Joseph «vred om nøkkelen»3 og opprettet Den kvinnelige hjelpeforening i Nauvoo, sa han at Kirken ikke hadde vært fullt ut organisert før dette øyeblikket.4 Søstre, det er viktig at vi forstår denne uttalelsen. Hjelpeforeningen ble opprettet av Gud, gjennom en profet, i kraft av prestedømmets myndighet. Dens eksistens er en nødvendig del av Kirkens organisasjon. Menn og kvinner arbeider sammen i prestedømmet og Hjelpeforeningen når vi streber etter å bringe familier til Kristus. Som kvinner skulle vi aldri tenke at vår rolle i Kirken er en mindre enn den rolle mennene har. På samme måte som vi, som rettferdige kvinner, holder prestedømmet i ære, må vi også holde vårt kall som kvinner hellig.
Når jeg har studert dette maleriet av Marta og Maria sammen med Frelseren, har jeg kommet til å tenke på disse kvinnene som mine forgjengere. Jeg har undret om de også var kvinner som «var rike på gode gjerninger… og gav mange almisser».5 Det er hyggelig å tenke på at de, og andre trofaste kvinner som var Kristi disipler, kan ha kommet sammen for å lære hva de kunne bidra med for å bygge opp riket. De var paktskvinner i likhet med oss. De hadde besluttet å gi Frelseren hele sitt hjerte. Så da Hjelpeforeningen ble organisert, var det også på grunn av vårt guddommelige kall og vårt ønske om å tjene, elske og vise omsorg for hverandre. På samme måte som prestedømmets ordinanser og ledelse er nødvendig i Herrens verk, er den tjeneste vi gjør nødvendig
For å utføre dette viktige arbeidet, velger vi å være paktskvinner – kvinner som har gitt Herren hellige løfter. De av oss som har mottatt våre tempelvelsignelser, har lovet at vi vil vie vår tid og våre talenter til å bygge opp Herrens rike. Gjennom denne pakten kan vi tjene Kirken i mange roller.
For 20 år siden ble jeg kalt til Unge kvinners president i min menighet. Håret mitt var brunt, og kroppen var … la oss si litt mer smidig. Mange år senere ble jeg igjen kalt til den samme stillingen, denne gangen i en ny menighet. Jeg ble resirkulert og syntes det var spennende. Det var en anledning til å fornye min pakt med Gud om å tjene i en hvilken som helst stilling han trengte meg. Men nå var håret blitt sølvgrått (i hvertfall nesten), og det var vanskelig å nå ned til tærne. Men jeg følte meg ikke for gammel til igjen å bli velsignet på grunn av bemerkelsesverdige unge kvinner som var trofaste, oppvakte og fulle av moro. Jeg liker å tro at jeg da hadde litt mer visdom å dele med dem og et dypere vitnesbyrd om evangeliet, men igjen lærte jeg like mye av dem som de lærte av meg. Vårt søsterfellesskap omfatter alle aldre og enhver bakgrunn. Vi er knyttet til hverandre ved paktene vi har inngått.
Og husk, vi vokser ikke fra disse paktene. Vi kan tjene hverandre i enhver periode av livet. Jeg hørte nylig om en ung mor hvis mann, som var medlem av biskopsrådet, satt på forhøyningen mens hun strevde med sine urolige barn. En langt eldre kvinne tok smårollingen på fanget og hjalp til med å roe barnet. Slike enkle gjerninger er en del av å bygge opp Guds rike. Det er det vi gjør. Det er hvem vi er som søstre i Hjelpeforeningen. Enten vi er Hjelpeforenings-president eller Primær-lærer eller leirleder i Unge kvinner, utfører vi vårt hellige ansvar som Hjelpeforenings-søstre. Når vi ringer til eller besøker en eldre nabo for å få vite hvordan det står til, eller oppmuntrer og hjelper en ung mor eller tar med en annen familie i våre bønner, holder vi våre pakter.
Vårt presidentskap hadde nylig et møte med et leder i Kirken. Han sa at han ønsket at Hjelpeforenings- og prestedømsmøtene ville være steder hvor vi kan si til hverandre: «Søstre, eller brødre, jeg har det tungt akkurat nå. Vil dere hjelpe meg?» Jeg har vært på slike Hjelpeforenings-møter. Jeg kommer alltid til å huske en søndag morgen da vitnesbyrd ble båret og en enslig søster fortalte oss om hvor ensom hun var. Hun hadde blitt sveket, opplevd en skilsmisse og hatt påfølgende økonomiske vanskeligheter mens hun prøvde å arbeide og forsørge sine barn på en liten inntekt. Nå var hun ensom ettersom hennes voksne barn hadde reist hjemmefra. Det var en fin stund, Ånden var sterk, og jeg så søstre samle seg rundt henne og gjøre det vi kan best – vise kjærlighet. Hjelpeforenings-rommet var et hellig sted den dagen. Det var det ethvert Hjelpeforenings-rom skulle være for hver søster.
Det er så viktig at vi innlemmer hver søster. La oss ikke glemme kvinnene som arbeider i Primær eller Unge kvinner. De trenger omsorg fra trofaste besøkende lærerinner, og de trenger godt planlagte og lett tilgjengelige Hjem, familie og personlig berikelsesmøter. Det er også mange blant oss som blir eldre – i likhet med meg! Dere søstre som er på min alder eller eldre, vær så snill å la dere «resirkulere». Herren trenger deres tjeneste, og vi trenger dere.
Jeg vet om en ung søster som strever med overgangen fra Unge kvinner til Hjelpeforeningen. Hun er trofast og sterk, men akkurat nå føler hun seg alene. Hvordan kan dette ha seg? Hvis vi virkelig er søstre, vil vi kjenne hverandres behov. Denne perioden som ung voksen skulle ikke være en overgang, men et naturlig trinn i et utvidet søsterfellesskap. Det er mange av disse unge kvinnene i våre menigheter. Vær så snill å finne dem, vær glad i dem og før dem inn i søsterfellesskapet. Men til dere unge søstre vil jeg si: Ikke anta at dere vet hva Hjelpeforeningen er før dere har sluttet dere til søstrene og gjort deres del for å bli kjent med dem. Å gå over fra Unge kvinner til Hjelpeforeningen er ikke en forandring fra en klasse til en annen. Det er en anledning til å påta seg en større rolle når det gjelder å tjene Herren og utføre hans verk.
Søstre, vi er ingen sosial klubb, selv om det utvikles nære vennskap gjennom vårt fellesskap. Vi er ikke, som jeg hørte en ung kvinne si: «De gamle kvinnene som kommer sammen på søndager.» Vi har kraft når vi bruker den, kraft som Gud har gitt oss til å oppfylle hans hensikter. Vi er verdens største kvinneorganisasjon. Når vi strekker oss ut til våre lokalsamfunn med den kunnskap og inspirasjon som Herren har gitt oss, kan vi være med og lede en verden som trenger vår veiledning. Det er det profeten Joseph ventet av oss. Det er det president Hinckley venter av oss i dag.
Arbeidsområdet vårt kan virke overveldende, men som min dattersønn som nylig ble døpt, kan fortelle dere, er en pakt et toveis løfte. Vi kjenner alle Skriftens ord om at der «mye er gitt,… skal mye kreves»6. Men husk at der mye kreves, blir også mye gitt. Når vi inngår pakter med Gud og holder disse paktene, blir alt gjort mulig. Han gir oss det vi trenger for å utføre hans verk.
I kveld, mine kjære søstre, oppfordrer jeg dere som paktskvinner til på ny å vie dere til Kristus og hans organisasjon for oss, hans døtre. Velg denne gode del. Velg å følge Kristus. Velg Hjelpeforeningen. I Jesu Kristi navn, amen.