Herren din Gud vil ta deg ved hånden

Eldste W. Craig Zwick

I De sytti

Hvis vi vil… vandre hånd i hånd med Ham på hans veier, vil vi gå med tro og aldri føle oss alene.

I øynene og hjertet til mange i verden ser vi tvil, frykt og håpløshet. Mye av usikkerheten i verden har sivet inn i våre hjem og personlige liv. Uansett alder eller omstendigheter trenger vi alle å vite at vi har makt til å gjøre noe nå og at det fins håp for fremtiden.

Hør hva Mormon sier: «Vet dere ikke at dere er i Guds hender? Vet dere ikke at han har all makt?» (Mormon 5:23).

Hendene er symbolsk uttrykksfulle kroppsdeler. På hebraisk brukes yad, det vanligste ordet for «hånd», også som metafor for kraft, styrke og makt (se William Wilson, Old Testament Word Studies, [1978], s. 205). Hendene betegner derfor kraft og styrke.

De fremstrakte hendene til vår levende profet, Gordon B. Hinckley, styrker, løfter og inspirerer folk over hele verden.

Å være i Guds hender vil si at vi ikke bare har hans årvåkne omsorg, men at vi også blir passet på og beskyttet ved hans underfulle kraft.

Gjennom alle Skriftene henvises det til Herrens hånd. Han guddommelige assistanse tilkjennegis om og om igjen. Hans mektige hender skapte verdener og var likevel varsomme nok til å velsigne små barn.

Overvei Johannes’ beskrivelse av vår oppstandne og herliggjorte Frelser: «Da jeg fikk se ham,… la han sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke!… Jeg er den… levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet» (Åp. 1:17-18). Når han legger sine hender på oss, kan vi, i likhet med Johannes, bli levende i ham.

For 24 år siden kjempet vår lille nyfødte sønn for sitt liv på intensivavdelingen på et sykehus. Lungene hans var ikke fullt utviklet fordi han var for tidlig født, og han kjempet fortvilt for hvert åndedrag. Han var så liten, men hadde slik vilje til å leve. Som unge uerfarne foreldre ba min tapre og alltid trofaste hustru, Jan, og jeg om at Herren måtte rekke ut sin hånd og på en eller annen måte hjelpe guttebarnet vårt å fortsette å puste. Da jeg stakk min skjelvende hånd inn gjennom det lille hullet i kuvøsen, følte jeg meg så utilstrekkelig og maktesløs. Jeg grep den ørlille, men fullkomne hånden til vår nyfødte sønn, og det oppsto en mektig åndelig forbindelse som aldri vil bli glemt. To fingre på hver av mine hender dekket det lille hodet hans mens jeg salvet ham.

Vårt ønske for ham var dypfølt, men vi visste at hans jordiske erfaring lå i Herrens hender og ikke i våre, heller ikke hos leger og pleiere. Jeg forsto ydmykt at mine skjelvende hender hadde kraft og myndighet langt ut over min egen. Fingrene mine på hodet hans symboliserte at Gud la sine hender og sin makt på vår sønn. Etter denne velsignelsen, og i et øyeblikks følelsesladet fred, så min evige ledsager og jeg på hverandre over kuvøsen og følte fornyet håp og trøst, tent av tro på den Herre Jesus Kristus og på den personlige virkning hans forsoning har. Det var et sterkt vitnesbyrd om hans kjærlighet til en nyfødt sønn som nettopp hadde forlatt hans nærhet. Vi var nå bedre forberedt til å akseptere hans vilje for vår sønn. Vi følte virkelig at vi hadde lagt våre hender i Frelserens hender. Det var som om Frelseren egne hender ga den kritiske hjelpen så vår sønn fikk puste og kunne leve. For hvert åndedrag og for hvert lite fremskritt uttrykte vi takk. I dag er vår friske sønn og hans foreldre fortsatt inderlig takknemlige for Frelserens villige hender.

Blant de guddommelige løfter om å komme frem i den første oppstandelses morgen og arve «troner, riker, fyrstedømmer og makter» fins det andre løfter i alle betydninger (L&P 132:19). Den store planen for lykke innbefatter alle kjente utfordringer i tillegg til den aller høyeste lykke. Ja, vi har alle vanskelige stunder og hjertesorg. En og annen gang er det så tungt at vi får lyst til å gi opp. Det er stunder da vi føler utrygghet, da vi føler oss motløse og desperat søker hjelp.

Eldste Holland minner om at «symbolet med kalken som ikke kan gå oss forbi, er prøvelser som kommer til oss så vel som til Frelseren. De kommer på langt mildere måte, i langt mindre grad, men de kommer ofte nok til å lære oss at vi må være lydige». (Trusting Jesus, [2003], s. 42, 43.)

Vi trenger alle å vite at vi kan komme videre med Herrens styrke. Vi kan legge vår hånd i hans og føle hans oppholdende nærvær løfte oss til høyder som er uoppnåelige på egenhånd.

Da en sorgtynget far bragte sin alvorlig syke sønn til Jesus, skriver Markus at: «Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp» (Markus 9:27).

Vi må sette vår lit til Herren. Hvis vi betingelsesløst gir oss selv til ham, vil våre byrder bli løftet av og vårt hjerte vil bli trøstet.

Eldste Scott har nylig sagt: «Stol på Gud uansett hvor vanskelige forholdene er. Din indre fred, din forvissning om svar på ubehagelige problemer, din største glede avhenger av din tillit til vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus.» (Eldste Richard G. Scott, «Troens oppholdende kraft i tider med usikkerhet og prøvelser», Liahona, mai 2003, s. 78.)

Hvordan lærer vi å ha tillit? Hvordan lærer vi å rekke ut hånden for å koble oss til den trøst Herren gir?

Klare instruksjoner kom fra Herren til Joseph Smith: «Lær av meg, og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og du skal ha fred i meg… Be alltid, og jeg vil utgyte min Ånd over deg» (L&P 19:23, 38).

Her er fire nøkler:

• Lære

• Lytte

• Søke Ånden

• Be alltid

Herren vil gi oss styrke og støtte hvis vi er villige til å åpne døren og ta imot hans hånd med guddommelig hjelp.

President Thomas S. Monson minner oss om Frelserens vilje til å hjelpe. «Verdsatt blir den hånd som hjelper… ja, Jesu Kristi hånd, han som er Guds Sønn … Med denne hånden banker han på vår forståelses dør.» (Thomas S. Monson, «Hender», Lys over Norge, mars 1991, s. 2.)

Nylig forberedte min datter og svigersønn seg på å ha en hyggelig stund sammen. De skyndte seg å gjøre seg ferdig og ga barnevakten de siste instruksjonene. De la ikke så mye merke til det triste uttrykket til et av barna og tårene i et annets øyne, før de sto ved døren, klare til å dra. De skjønte at barna var engstelige over at mor og far skulle være borte fra dem. Derfor samlet foreldrene sine fire dyrebare barn omkring seg. Faren ba dem strekke frem hendene. Alle de åtte hendene ble rakt frem. Mor og far kysset hver hånd og fortalte at når de savnet dem, eller hvis de ble redde eller trengte deres kjærlighet, kunne de legge de små hendene sine mot kinnet sitt og når som helst føle mors og fars nærhet. De ble så glade, og da vår datter og svigersønn dro, fikk de se fire smilende små barn i vinduet, med hendene mot kinnet.

De hadde tillit til sine foreldre. De visste at de var elsket.

På samme måte som barn er tillitsfulle, må vi alle ha en like barnlig, uforbeholden tillit. Vi må alle huske at vi er sønner og døtre av Gud, og at han elsker oss svært høyt… Hvis vi virkelig forstår hvem vi er, vil vi ha en usvikelig kilde til håp og trøst.

Vi kan aldri fullføre «den kamp vi har foran oss» (Hebr. 12:1) uten å legge vår hånd i Herrens hånd.

For mange år siden fant vår eneste datter ut at hun ville delta i et maratonløp. Hun trente og jobbet hardt sammen med noen venner. Løpet var vanskelig, og det var øyeblikk da hun hadde lyst til å gi opp. Men hun fortsatte videre og konsentrerte seg om ett trinn av gangen. Da hun nærmet seg midtveis i løpet, hørte hun en bak seg rope: «Blind mann til venstre for deg».

Hun snudde på hodet og så at en blind mann var i ferd med å løpe forbi… hånd i hånd med en annen. De løp begge maraton. Idet de løp forbi, kunne hun se hvor fast den blinde holdt kameratens hånd.

Løpet hadde tatt hardt på henne og hun hadde det vondt, men da hun så de to mennene som løp hånd i hånd, følte hun seg oppløftet. Den seende ble motivert av den blinde vennen, og den blinde var avhengig av forbindelsen med vennens hånd. Vår datter visste at den blinde mannen aldri kunne gjennomføre løpet alene. Hun ble inspirert av den blinde mannens tillitsfullhet og hans venns hengivne kjærlighet.

Slik har også Frelseren rakt frem sin hånd til hver av oss, så vi ikke behøver å løpe alene. «For dem som av og til vakler eller faller, er han på pletten for å gi støtte og styrke.» (Trusting Jesus, s. 43.) Når vi nærmer oss mållinjen, vil han stå der for å frelse oss, og for alt dette ga han sitt liv.

Se for dere sårene i hans hender. Hans værbitte hender, ja, sønderrevne hender som vitner om fysisk offer, gir dine egne hender større kraft og veiledning

Det er den sårede Kristus som leder oss gjennom våre vanskelige stunder. Det er han som holder oss oppe når vi trenger mer luft for å puste eller rettledning for å følge, eller mot til å fortsette.

Hvis vi vil holde Guds bud og vandre hånd i hånd med Ham på hans veier, vil vi gå med tro og aldri føle oss alene.

Stol på hans løfte om evig liv, og la fred og håp falle over deg.

Når vi knytter oss til kilden til fred og til hans fullkomne og forløsende kjærlighet, da kan vi komme til å kjenne det reelle i Herrens løfte: «Jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg» (Jesaja 41:13.)

Jeg vitner om Jesus Kristus, vår Forløser og levende Frelser.

Jeg vitner om at han lever og har sin kjærlige hånd utrakt mot hver av oss. I Jesu Kristi navn, amen.