Jeg husket gresshoppene
Jeg ble født i England i 1942 i en kjærlig familie som besto av mor, far og en søster. Da jeg var syv, ble vi velsignet med en familieforøkning – en liten gutt. Min mor elsket Frelseren, men var ikke medlem av noen spesiell kirke. Hun pleide gå i den nærmeste kirken og oppmuntret min søster og meg til å bli med henne. Derfor lærte jeg mye om Jesus Kristus og håpet å finne en kirke som ville styrke min tro på ham.
En dag havnet en stor bildebok i huset vårt. Den het Buffalo Bill’s Wild West Annual (Buffalo Bills Ville vesten-årbok). Jeg vet ikke hvor den kom fra. Jeg trodde at en av vennene mine kanskje hadde hatt den med og så glemt å ta den med hjem igjen. Den inneholdt bildefortellinger om Buffalo Bill og Billy the Kid, nettopp den slags stoff som var viktig for en gutt som ønsket å bli cowboy. Den inneholdt også en historie i bilder om et forfulgt folk som ble utdrevet fra en vakker by av en lovløs mobb, og som ble tvunget til å reise hundrevis av kilometer og utholde uendelige plager før de opprettet et nytt hjem i ørkenen i vest. Hvert lite bilde fortalte en dramatisk historie om lidelse og tro, og historien inneholdt noen bilder av et mirakel med gresshopper som spiste avlingen og måker som spiste gresshoppene.
Jeg leste historien mange ganger før jeg forsto at de fattige, forfulgte menneskene var medlemmer av en kirke. Så gikk det langsomt opp for meg at det var denne kirken jeg lette etter. Jeg ønsket å bli medlem av den kirken. Jeg sto dessverre overfor et problem. Det siste bildet i historien beskrev Salt Lake City, Utah. Fra en annen kilde fikk jeg vite at Utah var i USA. Siden jeg ikke hadde noe håp om å kunne reise fra England til Utah, måtte jeg oppgi min plan om å slutte meg til den kirken. Det falt meg aldri inn at Kirken kunne finnes andre steder enn i USA.
Og slik var tingenes tilstand inntil 11 år senere. Da hadde min familie utvandret til Australia og slått seg ned i Sydney. Der begynte min bror å undersøke en ny religion. Han kom hjem med noen brosjyrer som interesserte meg, og sa han ville be eldstene komme på besøk. Jeg samtykket og tenkte jeg ville få besøk av et par ærverdige, gamle menn. Jeg ble ganske forbauset da to unge menn omtrent på min egen alder kom og underviste meg om det grunnleggende i frelsesplanen. Jeg ble svært nysgjerrig og gikk med på å gjennomgå en rekke diskusjoner.
Jeg lyttet til misjonærene, men hadde ikke til hensikt å slutte meg til Kirken, spesielt ikke da jeg lærte om tiende. Men en dag begynte en av misjonærene å snakke om noen pionerer som var blitt tvunget til å foreta en lang marsj til et sted kalt Salt Lake City. Jeg spisset ører og begynte å stille spørsmål. Var dette den kirken med gresshopper og måker? Da han nevnte Brigham Young, gjenkjente jeg straks navnet og forsto at jeg var kommet til en viktig korsvei i livet. Hvis jeg skulle slutte meg til noen kirke, så var det denne.
Problemet med tiende ble løst da jeg lærte om Visdomsordet. Jeg regnet ut at jeg brukte 10 prosent av min inntekt på sigaretter og alkohol. Så ved å betale tiende ville jeg ikke få det vanskeligere økonomisk, og pengene ville bli brukt til noe langt bedre enn å fylle lungene mine med sort tjære og forgifte leveren min.
I mellomtiden hadde min bror også gitt brosjyrene til min mor. Hun gikk med på å lese dem på toget til arbeidet den dagen. Da hun kom hjem om kvelden, var hun fullstendig omvendt til Kirken. Hun ble skuffet over å høre at hun måtte ha en rekke misjonærleksjoner før hun kunne bli døpt!
Så vi sluttet oss alle til Kirken – først min bror, så jeg en uke senere, og min mor ble døpt og bekreftet en uke etter det. Far holdt ut i 21 år før han endelig ble medlem i 1985. Vi ble alle beseglet i Sydney tempel et år senere.
Jeg har vært i Salt Lake City flere ganger og har besøkt Kirkens historiske steder i Palmyra, Kirtland og Nauvoo. Overalt hvor jeg drar, blir jeg minnet om historien i Buffalo Bills bildebok, og jeg slutter aldri med å takke Herren for at han bragte den inn i mitt liv da jeg var en gutt på 10.