Søt er den fred templet gir

Medlemmer forteller om den fred de har funnet ved å være tilstede i templet.

Gleden ved tempelekteskap

Helt siden vi var barn, har vi begge ønsket å bli viet i templet. Vi hadde forberedt oss og holdt oss verdige til en dag å tre inn i et hellig tempel. Da vi bestemte oss for å gifte oss, fikk vi en stor velsignelse: Et annet par gjorde det mulig for oss å reise til Hong Kong Kina tempel, langt unna vårt hjem i Indonesia, og vi ble beseglet der 17. februar 2004.

Vi følte stor glede da vi knelte ved alteret i forvissning om at vår kjærlighet var evig og at vi ville være et par for tid og evighet. Vi er takknemlige for å være delaktige i templets velsignelser. Vi er takknemlige for å være i stand til å bli døpt på vegne av våre forfedre og gjøre det slik at de kan motta begavelsen og bli beseglet som evige familier. Det finnes ingen annen lykke som kan erstatte gleden ved å utføre tempelordinanser.

Edi og Lisa Rochadi, Indonesia

Fjernt fra verden

Da jeg bodde i Argentina, reiste jeg to ganger til Buenos Aires tempel – en gang for å motta min egen begavelse og en gang for å utføre ordinanser for de døde. Ord kan ikke beskrive hva jeg føler når jeg er i templet. Det jeg kan fortelle, er hvor fjernt fra verden jeg føler meg der, og hvor glad jeg blir ved tanken på å reise tilbake til templet. Jeg kan vitne om Den hellige ånds ledsagelse, kjærlighet og trøst. Jeg vet med sikkerhet hvilken kjærlighet vår himmelske Fader har vist meg og mine brødre og søstre ved å gi oss evangeliet og profetene.

Norma Rodríguez, Israel

Fantastiske velsignelser

Da jeg bodde i San Diego i California sammen med min mann og mine to små gutter, hadde jeg den strålende anledningen å besøke templet hver uke. Da jeg en gang deltok i tempelordinanser på vegne av en avdød søster, følte jeg det som om jeg opplevde ordinansene for første gang. Jeg satt med vidåpne øyne og suget til meg alt jeg lærte. Min sjel tørstet virkelig etter alt det ble undervist om. Det var fantastisk å tenke på velsignelsene som ble lovet denne søsteren og hennes etterkommere gjennom tempelordinansen. Den glede og takknemlighet jeg følte, er nesten umulig å beskrive. Jeg gråt åpenlyst. Jeg ønsket å rope av glede og omfavne alle jeg så!

Da jeg kom tilbake til garderoben, omfavnet jeg en overrasket tempelarbeider og fortalte henne om det jeg følte. Jeg var overrasket over hvor bokstavelig jeg hadde vært et redskap til å bringe evige sannheter til en som var gått bort.

Ritva Hokkanen, Finland

Mirakler i templet

I august 2002 kom president Gordon B. Hinckley uventet til New York City og talte til oss. Han sa: «I dag ønsker vi å kunngjøre for dere at dere om to år vil ha et tempel. Jeg håper å være her og se det.» Tiden gikk, og våre forventninger vokste. Endelig ble det kunngjort at det ville holdes åpent hus fra tidlig i mai 2004. Jeg skrev meg opp som frivillig på alle lister jeg fant, og fordi jeg hadde samlet opp feriedager på arbeidet, var jeg i stand til å arbeide 11 sammenhengende dager i templet.

Som omviser følte jeg Ånden på hver omvisning, og den beste belønningen var å høre de besøkendes kommentarer. Jeg minnes en kraftig mann som brukte stokk. Etter omvisningen sa han med skinnende øyne: «Jeg hadde aldri trodd jeg ville finne et sted som utstrålte så mye fred som jeg har følt her i dag.» Åpent hus for templet førte til mange slike mirakler. Mange ble grepet, og det fikk mange til å reflektere over og føle den svært spesielle ånden som hersker der.

En dag møtte jeg en ung dame fra Chile som arbeidet som plassanviser under åpent hus. Hun var svært begeistret og tilbød seg å hjelpe overalt der det var behov. Hun fortalte meg at hun var i USA for å se seg om noen få uker, og hun skulle snart reise hjem igjen. Jeg spurte hvor lenge hun hadde vært medlem av Kirken, og ble forbløffet da hun fortalte meg at hun ennå ikke var døpt.

Hun må ha merket at jeg ble målløs, så hun fortalte meg historien sin. Den andre dagen i ferien hadde hun sett en annonse i avisen med kunngjøring om åpent hus for templet. Hun ble nysgjerrig og bestemte seg for å dra dit. Under omvisningen ble hun så betatt av den skjønnhet og fred hun følte, at hun ikke kunne holde tårene tilbake. Da omvisningen var over, ba hun misjonærene fortelle henne mer om Kirken. Etter å ha blitt undervist bestemte hun seg for å bli døpt. Hun hadde kommet hit på ferie, og Herren beredte en utvei for henne til å høre evangeliet. Og selv om hun ennå ikke var medlem, hadde hun bedt om å få arbeide som plassanviser under åpent hus!

Mirakler finner uten tvil sted i templet – hver gang noen mottar begavelsen eller blir døpt på vegne av forfedre, eller hver gang et hengivent, ungt par blir beseglet for tid og evighet. Til og med før Manhattan New York tempel ble innviet, dvelte Ånden der. Med president Hinckleys ord: «Dette er lysets, fredens og kjærlighetens sted, hvor vi behandler det som angår evigheten.»

Carlos González, Mexico