Én bøtte pr. person
Den 12. juli 2004 våknet jeg ca. 5.20 og tittet som vanlig ut av vinduet. Vaktmannen ved porten til vårt inngjerdede område var absolutt våken. En kvinne ristet fingrene sine foran ansiktet hans, og 25 andre kvinner sto ved gjerdet. Alle hadde med seg en eller flere tomme bøtter eller kar. Jeg kledde raskt på meg og gikk ut.
Vannet var blitt skrudd av dagen før i Tema – en by på 100 000 – og i kilometers omkrets. Ingen hadde hatt tilgang til vann på 24 timer, og panikken begynte å melde seg. Vi hadde ikke lagt merke til problemet, for opplæringssenteret for misjonærer i Ghana, der jeg var senterets president, har en stor vanntank, og vi pumpet vann fra denne hver gang vi trengte vann. Selv om det ikke ble tilført friskt vann, hadde vi nok i tanken vår.
Dessuten kom det, av en eller annen grunn, fremdeles noe vann ut fra møtehusets utendørs tappekran (i det samme inngjerdete området), og noen hadde gjort folk oppmerksomme på at de siste-dagers-hellige hadde vann. De kom fra alle kanter med bøtter og spann. Vaktmesteren kom til møtehuset før meg og hadde ikke lyst til å slippe noen inn. Han var sikker på at det bare dreide seg om kort tid før også vi ville være uten vann.
Jeg kalte sammen vaktmannen og vaktmesteren. Jeg spurte vaktmesteren hva Frelseren ville gjøre. Jeg ba ham overveie hva vår avgjørelse ville føre til – godvilje eller motvilje. Jeg sa til ham at det godt kunne tenkes at vi ville slippe opp for vann, men det ville være bedre at det var en nabos bøtte som fikk den siste dråpen. Han var enig, og vi åpnet porten og prøvde å skape orden i den stadig økende folkemengden som løp for å komme inn. Vi ba dem begrense seg til «én bøtte pr. person». Nå var klokken ca. 6.15. Køen var lang og vanntrykket dårlig, men det fortsatte å komme vann fra kranen.
Vi trodde vannet ville stoppe. Ingen andre steder i byen fikk folk vann. Vi ba alle holde bønn sammen med oss og be vår himmelske Fader la det fortsette å komme vann fra denne kranen for disse svært tørste menneskene. Vannkranen sluttet ikke å gi vann. Og folk var så takknemlige.
Noe annet strålende hendte under denne krisen. Vi sjekket senterets vanntank. Den var bare halvfull. Vi ønsket ikke å opplyse om at vi hadde dette vannet, for vi tenkte vi skulle spare det til en virkelig nødssituasjon hvis krisen vedvarte i dagevis. Men så kom en lastebil med flere store tønner kjørende inn på området vårt. Den kom fra sykehuset i Tema. Der hadde de også en stor vanntank til krisesituasjoner, men den var allerede tom, og de hadde tørste pasienter. Så vi lot dem rygge bilen bort til tanken vår og fylle tønnene sine fra vårt kriselager. Vi ba dem komme tilbake hvis de trengte mer. Vi ville dele med dem så lenge vi hadde noe. De var takknemlige.
Ca. kl. 15.00 om ettermiddagen kom vannet tilbake i byen, og de som sto i køen, tok sine tomme bøtter og løp hjem. Men de gode følelsene vedvarer.