Støtt biskopen
«Vi tror at en mann må kalles av Gud ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet» (5. trosartikkel).
«Alle som kan støtte bror Rulon T. Sheets som vår nye biskop, bes vise det ved å rekke opp høyre hånd.»
Hånden min fór i været. Jeg var begeist-ret over å få bror Sheets som biskop. Hans datter, Peggy, var min venninne. Selv om hun var noen år eldre, inviterte hun meg ofte hjem til seg til forskjellige aktiviteter. Bror Sheets pleide av og til å dukke opp, og han viste oss et bestemt dansetrinn sammen med Peggy eller tok sin tur i en spørrelek. Noen ganger laget han popcorn og satte seg ned og pratet med oss en stund.
Jeg var glad for å støtte bror Sheets som vår nye biskop. Men mens jeg holdt hånden oppe i kirken og så meg rundt i møtesalen som var full av oppløftede hender, lurte jeg på hva slags støtte mine små 11 år gamle hender kunne gi en så stor mann.
Noe av det første jeg gjorde, var å bruke hendene mine til å lage småkaker til vår nye biskop. Mor fortalte meg at biskoper tilbringer mye tid i kirken og noen ganger går glipp av måltider hjemme, så vi laget en porsjon av våre beste havremakroner. Jeg rørte i deigen til den var akkurat passe. Da kakene var ferdige, bar jeg dem forsiktig hjem til ham. Han ble henrykt, men jeg ønsket å hjelpe mer.
Noen uker senere var jeg sammen med Peggy hjemme hos henne. Hun lot meg ha ansvaret for musikken. Jeg brukte hendene mine til å stille inn radioen og finne en stasjon med god musikk. Så dempet jeg lyden så den ikke skulle være for kraftig. Dette var biskopens hus, og jeg ønsket å hjelpe til med å gjøre det til et fredelig sted.
Da skolen begynte, inviterte biskopens familie en fosterpike som het Carla, til å bo hos dem. Første gang jeg møtte henne, rakte jeg henne hånden og ønsket henne velkommen. Jeg visste det ville hjelpe biskopen om Carla kunne få noen nye venner.
Etter hvert som månedene gikk, ble biskopen dårlig og måtte bruke stokk når han gikk. Mor sa at han var syk og trengte våre bønner og vår støtte mer enn noen gang.
Da min 12-årsdag nærmet seg, hadde jeg et intervju med biskop Sheets. Mor og jeg spaserte til kirken og ankom akkurat da biskopen gikk ut av bilen sin. Han vinket muntert til meg og slepte seg bort til fortauet. Jeg la merke til at han hadde tatt på seg dress og slips til intervjuet med meg, selv om det var lørdag. Jeg følte meg beæret.
Da biskopen kom til fortauskanten, stoppet han og så litt bekymret ut. Jeg forsto at han var for svak til å gå opp. Jeg løp bort til ham.
«Ta hånden min,» sa jeg. «Jeg kan hjelpe deg.»
Takknemlig tok han hånden min og trakk seg opp. Så løp jeg foran ham og åpnet den tunge døren inn til kirken.
«Jeg skulle gjøre det for deg,» sa han mildt. «Takk skal du ha.»
På kontoret sitt satte han seg til rette i stolen sin med et sukk. Så ba han meg holde bønn. Jeg foldet armene ærbødig, og selv om jeg ikke nevnte biskopen i bønnen, ba jeg i mitt hjerte vår himmelske Fader om å velsigne og styrke ham.
Etter bønnen så biskopen mer ut som sitt gamle jeg igjen. Han rettet seg opp i stolen, og det kom et lys i øynene hans. Da intervjuet var over, ga han meg et fast håndtrykk, som jeg med glede besvarte.
Da mor og jeg gikk hjem etter intervjuet, tenkte jeg på hvor glad jeg var i biskop Sheets, og jeg visste at han var kalt av Gud. Jeg var takknemlig for at jeg kunne finne måter å støtte og oppholde min kjære biskop på, selv om hendene mine var små.
«Embedene biskop og grenspresident og rådgivere er hellige i denne kirke. De menn som har disse embeder, respekteres av Herren… Vi hedrer og elsker dem, og vi viser dette ved vår omtanke for dem.»
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum: «Biskop, hjelp!» Lys over Norge, juli 1997, 23.