Aldri alene

Av Anne Grenzebach

Tenk deg at du har bestemt deg for å slutte deg til en annen kirke enn den du er oppdratt i. Tenk deg så at du skal fortelle familien dette. Hvordan ville de reagere? Ville de støtte deg eller bli skuffet? Ville det å gå over til en annen religion være verdt å tape familiens vennskap?

Dette er noen av problemene jeg fikk for noen år siden da jeg undersøkte Kirken. En venn rådet meg til å følge mitt hjerte og tro at Herren ville hjelpe meg å overvinne frykten for å bli avvist av familie og venner. Med denne enkle tro fattet jeg min beslutning og ble døpt i april 2002.

Det er ikke lett å være den eneste i familien som er medlem av Kirken. Man får ingen støtte fra familien som hjelp til å holde sine pakter, lese i Skriftene daglig og gjøre de enkle tingene som skal til for å utvikle vitnesbyrdet. Å forbli motivert hviler ene og alene på ens egne skuldre. Som eneste medlem av Kirken i min familie har jeg funnet ut at jeg finner støtte og styrke ved å gå helt inn for Kirken, dele evangeliet med andre, fokusere på tempelarbeid og aldri oppgi håpet om at min familie en dag vil slutte seg til Kirken.

Støtte under motstand

Før jeg ble medlem av Kirken, hadde jeg aldri skuffet min familie alvorlig. Da jeg ble medlem, visste jeg at de følte seg sviktet, og jeg syntes det var fryktelig å gjøre dem så vondt. Jeg fortsatte i Kirken fordi jeg visste i mitt indre at det var det Herren ønsket for meg – og for dem.

Jeg bodde ikke i nærheten av familien på den tiden. Hver gang jeg var på besøk, ble jeg møtt med anklager og fornærmelser. Situasjonen ble enda verre da jeg besluttet å reise på misjon. Min bestemor hadde tårer i øynene da hun sa: «Annie-piken min, hvis du reiser på denne misjonen, knuser du mitt hjerte.» Jeg fortalte henne at jeg var blitt tilskyndet til å reise på misjon, og hvis jeg ikke gjorde det, ville jeg være ulydig mot min himmelske Fader.

Mens jeg forberedte meg til misjonen, fant jeg trøst og styrke hos min menighetsfamilie. De hjalp meg utrolig mye med å tilpasse meg de forandringene i livsstil som følger med å være medlem av Kirken, og de ga meg støtte til å takle familiens motstand. Jeg fant det lettere å holde ut tross frustrasjonene ved å involvere meg helt i Kirken gjennom kall, aktiviteter og ved å gå ut sammen med misjonærene. Dessuten bodde jeg i nærheten av Palmyra i New York, så jeg satt ofte i Den hellige lund og overveiet situasjonen og søkte fred.

Hjelp familier

Selv om jeg hadde menighetens støtte, følte jeg meg fremdeles frustrert og misforstått av min familie. Alt de visste om Kirken, hadde de hørt fra andre kilder, og de ville ikke akseptere noe jeg fortalte dem. Jeg prøvde å snakke om evangeliet med dem og korrigere deres misoppfatninger, men det syntes som jeg aldri lyktes i å finne en felles plattform. Avstanden som skilte meg fra mine kjære, økte, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle redusere den. Innen jeg reiste på misjon til Virginia, hadde jeg nesten oppgitt håpet om at min familie noen gang ville vise interesse for Kirken.

Gjennom brevene jeg sendte hjem, anstrengte jeg meg fortsatt for å dele evangeliet med dem. Jeg husker jeg oppfordret min far til å snakke med misjonærene. Han sa rett ut at han ikke var interessert. Å lese hans svar var noe av det vanskeligste jeg opplevde mens jeg var på misjon, men det motiverte meg til å arbeide hardere og dele evangeliet med alle som var villige til å lytte. Jeg kom til å innse at alle hører til en familie, og at jeg ved å hjelpe én person kanskje besvarte en annens bønner. Jeg prøver fortsatt å gjøre en innsats for å dele evangeliet med andre, selv om jeg ikke lenger er heltidsmisjonær.

Velsignelser på grunn av templet

Da eldste Henry B. Eyring i De tolv apostlers quorum reiste seg for å tale under generalkonferansen i april 2005, følte jeg sterkt at jeg måtte vie stor oppmerksomhet til det han skulle si. Han begynte talen ved å si: «Mitt budskap er til dem som er konvertitter i Kirken… Dere er ikke unntaket i Kirken. Til dere ønsker jeg å si at Herren elsker dere høyt og har tillit til dere. Og enda mer ønsker jeg å fortelle dere i hvor stor grad han regner med dere.»¹

Han talte om at konvertitter aldri skulle slutte å prøve å dele evangeliet med sin familie. Deretter forklarte han at en annen viktig side ved misjonærarbeid innen familien er tempelarbeid.

Eldste Eyrings ord inspirerte meg til å sette meg mål for tempelarbeid og slektshistorisk arbeid. Jeg har funnet stor glede i å ta med familienavn til templet og har mottatt noen utrolige, uventede velsignelser knyttet til dette. Det har i stor grad styrket min tilhørighet til dem på den andre side av sløret. Jeg har sett mirakler når jeg har prøvd å finne navnene, og jeg har følt deres nærvær når jeg har utført ordinanser for dem.

Jeg mottok nok en velsignelse da jeg traff min bestemor første gang etter misjonen. Hun ga meg en liste med navn jeg skulle ta med til templet. Hun fortalte også at hun ønsket å lese Mormons bok, for hun husket at hennes far hadde lest den. Nå ringer hun meg hver uke for å snakke om hva hun har lært av å lese Mormons bok.

Før jeg reiste på misjon, hadde jeg følt sterkt at min bestemors mann – som døde i 1996, før jeg ble medlem av Kirken – prøvde å bløtgjøre henne. Mens jeg var på opplæringssenteret for misjonærer, utførte eldstene i mitt distrikt tempelarbeid for ham. Mens jeg satt i det celestiale rom, ble jeg overveldet av tanken på at hele familien var der sammen. Jeg liker å tenke at min bestefar gjør alt han kan for å hjelpe familien å akseptere evangeliet.

Fortsetter å håpe

Mor hentet meg etter endt misjon, og tilfeldigvis var det i helgen da generalkonferansen i oktober fant sted. Hun fulgte med på tre av konferansemøtene sammen med meg og likte dem så godt at hun ba om å få dem på DVD til jul. For meg var det et mirakel å få vite at jeg ikke trenger å tape håpet.

For øyeblikket har ingen i familien vist interesse for å slutte seg til Kirken, men jeg føler at det vil skje en dag – enten i dette eller det neste liv. Forholdet vårt har forbedret seg i så stor grad at jeg vet at det ikke var ved mine egne anstrengelser, men ved Åndens hjelp. Vår himmelske Fader velsigner oss med mirakler og hjertets rettferdige ønsker når vi streber etter å gjøre hans vilje. Jeg har følt at han styrker og støtter meg til å gå fremover, og jeg vet at jeg aldri vil være alene i hans sanne kirke.

Når du er den eneste

Finn trøst og styrke i din menighets- eller grensfamilie.
Søk fred og veiledning gjennom bønn.
Del evangeliet med andre. Husk at alle har en familie, og du kan være svaret på en annens bønn.
Delta i slektshistorisk arbeid og tempelarbeid.
Mist aldri håpet om at familien en dag vil akseptere evangeliet.