En mirakuløs flukt fra fare
«Det er ved tro mirakler blir utført» (Moroni 7:37).
Basert på en sann historie
Det var en solfylt ettermiddag en vårdag, en uke etter åtteårsdagen min – en herlig dag for en sykkeltur. Min søster Marla, vår venninne Lisa og jeg syklet avgårde på en landevei som tilhørte familiens kvegranch i British Columbia i Canada. Fjelltoppene glødet i gjenskinnet av solen fra de snedekte nutene. Jeg følte meg så opprømt der jeg tråkket avgårde.
Jeg hadde lært å sykle bare en ukes tid tidligere, så jeg var fremdeles litt usikker. Den første delen av veien var jevnet ut av regelmessig kjøring med traktor og høyvogner. Der veien gikk forbi tette slåttemarker, begynte vi å tråkke fortere. Jeg følte meg sterk og fri der jeg trillet avsted i den friske fjellbrisen.
Så kom vi til et veiskille. Vi kunne fortsette rett frem langs engen, eller vi kunne dreie av og ta den veien som fulgte bekken ved foten av fjellet. Vi bestemte oss for å ta den mest spennende veien.
Marla og jeg hadde vært på denne veien flere ganger tidligere sammen med familien, men dette var første gang vi syklet her. Jeg var litt nervøs da sykkelen sjanglet over en ferist, en grøft som var dekket med stenger med jevne mellomrom for å hindre kuene i å gå over. Jeg tråkket hardt for å holde følge med Marla og Lisa. Sollyset trengte gjennom de majestetiske furuene og skapte et muntert, lysende mønster på den humpete stien.
Etter hvert som det ble flere steiner i veien, ble jeg mer nervøs. Det var vanskelig å holde balansen. Jeg var redd steinene skulle punktere dekkene.
«Jeg tror at vi kanskje skulle snu,» sa jeg.
«Hvorfor?» spurte Marla. «Er du redd?»
Jeg ville aldri innrømme for min eldre søster at jeg var redd. «Nei. Jeg har bare ikke lyst til å få et flatt dekk.»
«Du kan jo snu hvis du vil, men vi vil fortsette,» sa hun.
«Ha det,» ropte jeg idet jeg snudde sykkelen.
«Vi ser deg hjemme,» sa Marla. «Vi sykler nok ikke så mye lenger.»
Jeg begynte på hjemveien helt alene. Skyggene på veien virket ikke så muntre nå. Jeg ble plutselig oppmerksom på de fremmede lydene som kom fra den mørke skogen. Men jeg visste at hjemmets trygghet var nær, så jeg tråkket i vei. Jeg var nesten kommet til feristen da jeg merket at det var noen bak meg. «Marla og Lisa må også ha bestemt seg for å dra hjem,» tenkte jeg lettet. «Nå trenger jeg ikke sykle hjem alene.» Jeg svingte benet over sykkelen og gikk av. Så snudde jeg meg for å se hvor de var. Marla og Lisa var ikke å se, men vandrende mot meg kom en svart bjørn!
Jeg ble lammet. Sykkelen smalt i bakken. Alle de rådene jeg noen gang hadde hørt om bjørner, fór gjennom hodet mitt. Ikke løp, da vil den forfølge deg. Du kan aldri løpe fortere enn en bjørn. Jeg begynte å gå langsomt bakover.
Lag bråk for å skremme bjørnen bort. Hyl og slå to steiner mot hverandre. Jeg saumfór bakken i nærheten – ingen steiner, bare grus. Jeg klappet så hardt jeg kunne med hendene. Men jeg kunne ikke skrike. Halsen føltes tett. Bjørnen fortsatte å komme mot meg.
Be. Hele livet var jeg blitt lært å be. Søndagsskole-læreren min hadde til og med spurt oss hva vi skulle gjøre hvis vi så en bjørn, og hun hadde lagt vekt på bønn. Jeg hadde lært å be med bøyd hode og lukkede øyne, men det var umulig nå. Jeg holdt øynene festet på bjørnen og ba stille: «Himmelske Fader, vær så snill å hjelpe meg! Vær så snill å redde meg fra denne bjørnen! Hjelp meg å vite hva jeg skal gjøre.»
Jeg ba og klappet i hendene og gikk langsomt bakover mot feristen. Hvis en ku ikke kunne gå over, så kanskje det ville være vanskelig også for en bjørn. Kanskje den ville snuble og gi meg en sjanse til å løpe hjem! Jeg gikk forsiktig over bjelkene med de store mellomrommene.
Bjørnen prustet og peste. Jeg så at den fulgte meg lett over feristen. Den reiste seg på bakbena. Jeg sto forferdet da den gryntende bjørnen kom mot meg med utstrakte labber. Den tårnet seg over meg, og jeg kunne se dens skarpe, våte tenner. Plutselig slo bjørnen etter hodet mitt! Jeg hylte da de store, krumme klørne filtret seg inn i håret mitt og slo meg i bakken. Jeg spratt opp igjen. Bjørnen, som var på alle fire igjen, bet seg fast i låret mitt og dro meg ned. Den begynte å dra meg over veien.
Nå hadde Marla og Lisa funnet meg. Marla forsøkte å forstyrre bjørnen, men ingenting virket. I løpet av sekunder hadde bjørnen dratt meg over grusveien og til foten av fjellet. Den ville helt sikkert ha trukket meg inn i det tette krattet, men plutselig revnet buksen min. Den revnet i to, forfra og bakover, selv strikken i livet ble delt i to. Mirakuløst nok hadde bjørnens tenner ikke gått gjennom huden min. Jeg spratt opp. «Løp!» sa en indre stemme.
Jeg løp mot Marla og Lisa. Bjørnen ble stående igjen med buksebenet i munnen. Bukseløs og med bare én sko løp jeg så hurtig som en olympisk løper. Jeg tok igjen Marla og Lisa, som også løp. Vi hev oss inn i buskene og fór mot bekken. De tornete bjørnebærbuskene skrapte opp leggene mine, men jeg saktnet ikke farten.
Uten å stanse eller se meg tilbake klatret jeg over et piggtrådgjerde og vasset ut i bekken. Jeg mistet den andre skoen da den ble sittende fast under en tømmerstokk. Da jeg var nesten hjemme, styrtet jeg gjennom vannet og løp tvers over den våte kveginnhegningen. Jeg presset meg gjennom et gjerde og fór opp trappetrinnene og gjennom hoveddøren.
Foreldrene mine bombarderte meg med spørsmål da de så meg uten sko og bukse og helt oppskrapt.
«Hva har hendt?» utbrøt mor.
«Hvor er buksen din?» spurte far. «Hvordan har du fått alle de skrammene?»
Jeg var fremdeles redd og fikk ikke pusten igjen. Stotrende, snappende etter luft og gråtende klarte jeg til slutt å få frem: «Jeg … ah … bj … bj … bjørn!»
Marla og Lisa kom løpende opp trappen, og Marla fortalte mor og far hva hun hadde sett. Mor prøvde å berolige meg og hjalp meg opp i et varmt bad.
Da jeg var ren og i trygge omgivelser senere den kvelden, drøftet vi den skrekkelige hendelsen. Håndflatene mine var blå etter å ha klappet så hardt, og leggene mine var helt oppskrapt av buskene, men jeg hadde ingen merker etter bjørnen. Labbene dens hadde streifet hodet mitt, tennene hadde grepet leggen min, men huden var ikke skadet. Hvis bjørnens klør hadde kommet litt nærmere hodet mitt, eller hvis tennene dens hadde bitt inn i låret mitt, kunne jeg ha blitt alvorlig skadet og ville ikke ha vært i stand til å løpe bort.
Jeg vet at min himmelske Fader hørte bønnene mine den dagen, og jeg vet at jeg hørte Den hellige ånd si at jeg skulle løpe. Min himmelske Fader velsignet meg med et mirakel.
«Som et resultat av de mange mirakler i vårt liv skulle vi være mer ydmyke og takknemlige, vennligere og mer troende.»
President Howard W. Hunter (1907-95): «Den Gud som gjør under», Lys over Norge, juli 1989, 14.