Støtt biskopen
Mitt første møte med en siste-dagers-hellig biskop fant sted før jeg var medlem av Kirken. Jeg var 17 år gammel og opplevde den forvirring, tvil og det stress som mange opplever i siste klasse på videregående skole. En lørdag formiddag klaget jeg overfor min beste venn om mine lidelser. Selv om han hadde gode intensjoner, ga han meg få svar. Men han sa noe som viste seg å være et svært godt forslag. «Noen ganger når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre,» sa han, «snakker jeg med biskopen.»
«Biskopen? Hvem er det?» spurte jeg.
«Han er lederen for menigheten min,» svarte vennen min.
Nå forstår jeg at mitt neste spørsmål var en klar tilskyndelse fra Ånden, men den gangen var det det mest uvanlige spørsmål jeg kunne tenke meg kunne komme fra min 17 år gamle munn. «Tror du han vil snakke med meg?» spurte jeg.
Vennen min sa han ville ringe til biskopen og etterpå straks ringe meg. Snart hadde jeg en avtale senere samme formiddag hjemme hos biskopen.
Jeg visste ikke hva jeg kunne vente meg. Da jeg stoppet foran det beskjedne enetasjes huset, ble jeg litt overrasket over hvor ordinært det var – sykler i oppkjørselen, pent klippet plen. Jeg ble enda mer overrasket over mannen i den pene hverdagsskjorten som hilste på meg i døren. Han smilte og sa: «Hei, du må være Joe. Jeg er biskop Maxwell. Vær så god, kom inn.» Da vi gikk inn på hans lille hjemmekontor, prøvde jeg i mitt stille sinn å rettferdiggjøre alt. «Skulle ikke biskopens hus være noe mer?» spurte jeg meg selv. «Skulle ikke han være kledd i en formell kappe eller noe slikt?»
Det jeg oppdaget i løpet av de neste 45 minuttene, var en kjærlig mann, en som viste oppriktig interesse for mine problemer, en inspirert mann som var villig til å bruke noe av sin dyrebare tid en lørdag formiddag på å hjelpe noen, hvem som helst, uansett religion, til å ta avgjørelser og komme til konklusjoner.
Det er mer enn 25 år siden dette møtet. Jeg minnes ikke noe bestemt råd biskopen ga meg den formiddagen, men jeg husker fremdeles så levende hvor forunderlig klart alt virket og hvor lett byrden var blitt da jeg dro fra ham. Først mange år senere innså jeg at dette møtet var en av mine første erfaringer med å føle Ånden.
Jeg sluttet meg til Kirken senere samme år. Min venn Bill, som hadde henvist meg til biskop Maxwell, døpte meg. Biskop Maxwell var tilstede ved dåpen. Senere reiste jeg på misjon, giftet meg med en vakker ung kvinne i templet, med biskop Maxwell som vitne, og nå oppdrar jeg fem herlige barn.
Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum har lovet at «hvis vi vil støtte og oppholde våre biskoper, lære å ha omtanke for deres velferd og be om at de må lykkes i alt det de har å gjøre, så vil det velsigne vårt liv når vi står under deres ledelse og har anledning til å følge deres inspirerte veiledning idet de leder Kirkens menigheter.»1
Jeg har kommet til å innse at vi kan gjøre noe for å fylle vårt ansvar for å støtte og oppholde biskopen (eller grenspresidenten). Følgende seks forslag gir veiledning for å nå dette målet.
Respekter hans tid sammen med familien
Biskopen vil vanligvis avbryte hva som helst han holder på med, for å hjelpe et av medlemmene i menigheten som trenger det. Han kjenner sitt ansvar som hyrde for hjorden og arbeider hardt for å utføre sin hellige forvaltning. Han blir raskt vant til å bli dratt i forskjellige retninger.
Biskopen din er også en ektemann, i de fleste tilfeller en far, og ofte far med barn som fremdeles bor hjemme og trenger hans veiledning og oppmerksomhet. Når vi søker biskopens veiledning, må vi vise forståelse og ta hensyn til hans tid sammen med familien og hans ansvar som forsørger i hjemmet. Vi skulle aldri nøle med å ringe biskopen når vi virkelig trenger hans hjelp, men vi skulle likevel spørre oss selv: «Kan dette vente?» eller «Er det en annen, for eksempel en hjemmelærer, som kan hjelpe meg like bra?» Spørsmål som dreier seg om verdighet, skulle naturligvis bare drøftes med biskopen eller grenspresidenten.
En gang eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum talte om biskoper og andre ledere i Kirken og om deres spesielle byrder, sa han: «Jeg vitner om hjem og familie og ekteskap, det mest dyrebare vi mennesker kan ha i vårt liv. Jeg vitner om nødvendigheten av å beskytte dem og bevare dem samtidig som vi finner tid og utveier til også å tjene trofast i Kirken.»2
Biskopen vil alltid være travelt opptatt med Herrens arbeid. Dette omfatter å vie tid til hans evige kall som ektemann og far. Med hensynsfull planlegging fra vår side kan vi være en god støtte og hjelpe biskopen å takle en stor og krevende byrde.
Lett hans byrde
Det er noen ansvarsoppgaver som biskopen ikke kan delegere. Dette omfatter å administrere Kirkens formelle disiplinering, lede tiendeoppgjør, gi velferdshjelp og lytte til bekjennelser fra medlemmer i menigheten som ønsker å omvende seg. Men utover disse oppgavene er det mange saker som kan delegeres og som andre kan utføre for å lette biskopens byrde, som å ta seg av medlemmer i menigheten som trenger det, planlegge sosiale aktiviteter og hjelpe til med å finne arbeid.
Når hjemmelærere og besøkende lærerinner tar seg av sine tildelte familier slik de skal, når gruppeledere og presidenter i quorum og hjelpeorganisasjoner leder i rettferdighet, kan biskopen konsentrere seg om de oppgavene som bare han kan utføre. Hvis vi ønsker å støtte biskopen og lette hans byrde, la oss være flittige til å utføre våre tildelte ansvarsoppgaver.
Respekter embedet
Noen nye biskoper strever med overgangen fra å være et vanlig medlem i menigheten til å være menighetens leder. De innser at det i de fleste tilfeller er andre som er like bra kvalifisert til oppgaven. Selv når de mottar bekreftelse på at Herren har valgt dem til dette oppdraget, kan det være like vanskelig for dem å akseptere kappen som det var for David å iføre seg kongens rustning før kampen med Goliat.
En biskops embede er et hellig kall som Herren har betrodd en bestemt person i hver menighet til enhver gitt tid. Vi kan hjelpe ham ved å vise respekt for embedet. Kall ham «biskop» istedenfor å bruke fornavnet eller et kallenavn eller en uformell tittel. Vis respekt ved måten du behandler ham på, så vil du bedre hjelpe ham å påta seg den svært reelle kappe Herren har lagt på ham.
Be for ham
I Skriften leser vi: «Deres bønners almisse har steget opp for [Herrens] ører» (L&p 88:2). Når vi ber for biskopen, hører Herren oss virkelig. Og når vi ber for biskopen når vi har familiebønn, lærer vi våre barn viktige prinsipper om tro, lydighet og tillit. Mange biskoper har vitnet om hvilken styrke de har mottatt på grunn av medlemmenes bønner.
Aksepter hans utfordringer og følg hans veiledning
Biskopen er en representant for vår Herre Jesus Kristus. Han kan gi oss utfordringer. Han kan be oss virke i stillinger som vi ikke føler oss vel med. Han kan be oss strekke oss og yte noe. Til vår egen nytte, til hans nytte og som et middel for å bygge opp Herrens rike her på jorden, skulle vi følge biskopens veiledning og akseptere og foredle kallene han eller hans rådgivere ber oss påta oss.
Vis støtte og vær ikke dømmende
I likhet med oss alle er biskoper mennesker. De har forskjellige sterke sider og forskjellig lederstil. Som medlemmer skulle vi ikke sammenligne en biskop med en annen, men vite at biskopen vår gjør sitt beste for å følge det Herren vil han skal gjøre. Vi skulle gi ros, ikke dømme og bestemme oss for ikke å delta i kritikk eller sladder.
For noen år siden ble jeg kalt til biskop. Mens jeg virket i denne egenskap i flere år, opplevde jeg noen av de største gleder jeg noensinne har hatt – glede forbundet med å intervjue entusiastiske åtteåringer til dåp og bekreftelse, over å arbeide sammen med unge menn og unge kvinner når de forberedte seg til å reise på misjon, og over å undervise om templets store velsignelser for par som forberedte seg til evig ekteskap. Jeg tenkte på biskop Maxwell utallige ganger den tiden. Hans innflytelse på mitt liv vil være evig.
Hvor velsignet vi er fordi Herren finner det nødvendig å sørge for kjærlige, hengivne, omsorgsfulle biskoper som hyrder for menighetsfamiliene. Deres kall er utfordrende, og deres byrde kan til tider være tung, men vi har god anledning til å oppholde og hjelpe dem ved vår støtte og våre positive gjerninger.
Lett biskopens byrde
«Alle … står ansvarlig overfor en biskop eller en grenspresident. De bærer en enorm byrde, og jeg oppfordrer ethvert medlem av Kirken til å gjøre alt de kan for å lette den byrden våre biskoper og grenspresidenter arbeider under.
Vi må be for dem. De trenger hjelp til å bære sin tunge byrde. Vi kan gi dem mer støtte og være mindre avhengig av dem. Vi kan hjelpe dem på alle mulige måter. Vi kan takke dem for alt de gjør for oss.»
President Gordon B. Hinckley: «Israels hyrder», Liahona, nov. 2003, 60.
Det er en grense for hvor meget en biskop kan gjøre
«Intet annet sted i verden finnes noe som kan sidestilles med en biskops embede i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Bortsett fra foreldre har biskopen den beste anledning til å undervise og sørge for at det blir undervist i det som har størst betydning… Men vær varsom med å belaste hans tid unødig. Det er en grense for hvor meget en biskop kan gjøre. Biskopsrådet må ha tid til å tjene til livets opphold og tid til sin familie.»
President Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum: «Biskopen og hans rådgivere», Liahona, juli 1999, 71, 73.